Forskere har funnet oppsiktsvekkende høye nivåer av miljøgiften perfluoroalkylerte forbindelser (PFAS) i tynne fjellrev på Svalbard.

Tykke og velfødde fjellrev hadde derimot lavere nivåer av giften i kroppen. PFAS er tidligere funnet i blodet hos arktiske arter som isbjørn og krykkje, men dette er første gang stoffet er registrert hos fjellrev fra Svalbard.

Fjellreven er tilpasset et variert høyarktisk klima og lever under ekstreme værforhold på Svalbards tundra. Variasjoner i temperatur, ujevn tilgang på mat, lange vandringer, reproduksjon og pelsskifte tærer på kroppsfettet og gjør at fjellreven opplever sesongbaserte svingninger i kroppsvekten.

Frigjør miljøgifter

I likhet med mange andre arktiske dyr taper fjellreven kroppsvekt når de ikke finner nok mat og må ta i bruk fettreservene sine. I fettreservene er det lagret miljøgifter som er havnet i kroppen via maten de spiser.

Fjellreven spiser nærmest alt den kommer over, og helst rype, gjess, fugleegg og kadaver av reinsdyr, sjøfugler, selunger og rester etter sel som er tatt av isbjørn.

I denne dietten er det ulike nivåer av miljøgifter. Når fjellreven så tar i bruk fettreservene, frigjøres miljøgiftene i kroppen.

– Når fett forbrennes blir de fettløselige miljøgiftene oppkonsentrert og løst ut fra fettet og transportert via blodsirkulasjonen til viktige organer som lever og hjerne, forklarer forsker Heli Routti ved Norsk Polarinstitutt.

Routti og hennes forskerkolleger har i den nye studien også observert at den ikke-fettløselige miljøgiften PFAS finnes i høye konsentrasjoner i fjellrevens kropp. PFAS binder seg til proteiner og lagres i proteinrikt vev. Forskerne fant miljøgiften i lever, blod, nyre og fettvev, og det var store forskjeller i mengden av giftstoffene mellom tynne og tykke fjellrev.

– Den samlede konsentrasjonen av to undergrupper av PFAS var fem og syv ganger høyere i fettvev fra tynne sammenliknet med tykke fjellrev, og noen av de individuelle konsentrasjonene i lever, nyre og blod var dobbelt så høye i tynne sammenliknet med tykke fjellrev, forteller Routti.

[gallery:1]

Helseskadelig

PFAS-forbindelsene og de fettløselige miljøgiftene kan forstyrre hvordan fett blir forbrent og lagret i kroppen hos dyrene. Høye konsentrasjoner av miljøgifter hos tynne fjellrev, som grunnet vekttap også er i dårligere form enn de velfødde, bekymrer forskerne.

– Endringer i forbrenning og lagring av fettreserver kan få alvorlige konsekvenser for arktiske dyr som er helt avhengig av fettlagrene sine, understreker Routti.

Generelt var PFAS-konsentrasjonene høyest i lever, etterfulgt av blod og nyre, mens de lavest konsentrasjonene ble funnet i dyrenes fett- og muskelvev.

Mangler kunnskap om effekter

Forskerne vet så langt ikke hvilke konsekvenser miljøgiftbelastningen får for økologien til fjellreven.

– I dag mangler vi kunnskap om hvilke effekter de høye nivåene av miljøgifter kan ha for bestandsutviklingen hos fjellrev, sier seniorforsker Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt.

PFAS er en gruppe av flere titalls miljøgifter som produseres og brukes i industrien, blant annet i elektronikk, brannskum, tekstiler og hydrauliske væsker. I dag er kun to stoffer i kjemikaliegruppen PFAS regulert av den internasjonale Stockholmkonvensjonen, mens noen flere stoffer er regulert på nasjonalt og på EU-nivå.

Stockholmkonvensjonen har som formål å avvikle eller begrense bruken av skadelige persistente organiske forurensninger i industri og jordbruk. Miljøgiftene føres med vind og havstrømmer fra industri og utslipp på sørlige breddegrader før de ender opp i dyr og natur i Arktis.

Referanse:

Aas m.fl: Effect of body condition on tissue distribution of perfluoroalkylated substances (PFASs) in Arctic fox (Vulpes lagopus). Environmental Science & Technology 48(19): 11654–11661, doi: 10.1021/es503147n.