Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.

Kvinner som hadde følt skam over kroppene sine, kjente på en ny glede over kropp og liv gjennom magedansen.

Kvinner som hadde følt skam over kroppene sine, kjente på en ny glede over kropp og liv gjennom magedansen.

Kvinner med store kropper opplevde mindre skam gjennom magedans

De kjente seg frigjort fra strenge idealer om kvinnekroppen.

Det går fram av doktorgradsavhandlingen til førstelektor Trude Jægtvik ved Nord universitet.

I avhandlingen Bevegelse som berører har Trude Jægtvik, som selv er instruktør i magedans, fulgt 48 kvinner på Helgeland gjennom et tolv ukers kurs i magedans.

Kvinnene var forskjellige, noen med store kropper eller de mente selv de var store. Noen hadde plager eller smerter, mens andre hadde ikke det. Mange av dem kjente på skam på grunn av kroppene sine.

Trude Jægtvik er både forsker og kursholder i magedans.
Trude Jægtvik er både forsker og kursholder i magedans.

Magedans som lidenskap og forskningsprosjekt

Året er 1996. Trude Jægtvik har fått interesse for magedans etter å ha forsøkt mange former for trening. Hennes foreldre var glad i å danse, og sånn sett ble hun tidlig interessert i dans.

– Jeg hadde forsøkt flere forskjellige typer dans og fikk lyst til å finne ut hva magedans gikk ut på. Jeg syntes det virket spennende og eksotisk. Da den første magedanstimen var over, var jeg oppglødd og forundret på samme tid.

Jægtvik forteller at hun opplevde magedans som fremmed, med uvante rytmer og bevegelser.

– Men noe i magedansen traff meg. Jeg vet ikke hva, men det satte i gang refleksjoner og en prosess i meg, som etter hvert førte til denne avhandlingen. Denne prosessen pågår fortsatt, sier Jægtvik.

Magi, magedans og musikk

For å få fram erfaringene til de 48 kvinnene på Helgeland hadde Jægtvik gruppesamtaler og individuelle samtaler med dem. Deltakerne fikk også et spørreskjema om kroppsopplevelser da de startet på magedanskurset.

Kvinnene forteller at bevegelsene i magedansen gjorde at de kjente på kroppens egen sanselighet. Kvinner som hadde følt skam over kroppene sine, følte ny glede over egen kropp og eksistens.

– Mage og hofter blir synlige i magedansen og framhever kroppens kvinnelighet. Med disse nye og ukjente bevegelsene blir opplevelsen mystisk og gåtefull, sier Jægtvik.

En av kvinnene formulerer magedans som magi og beskriver det slik:

«Du går inn i verden når du setter på musikken. Det er som å åpne noe hemmelighetsfullt.»

Kvinnene forteller om lengsler etter kroppens egne rytmer og etter å få uttrykke sin kvinnelighet, uansett kroppsstørrelse.

– Istedenfor å legge vekt på kontroll og disiplinering av kroppen er det viktig å lytte til hva den selv uttrykker, sier Trude Jægtvik.
– Istedenfor å legge vekt på kontroll og disiplinering av kroppen er det viktig å lytte til hva den selv uttrykker, sier Trude Jægtvik.

Forakt for store kropper

Kvinnenes fortellinger bekrefter at det er tendenser til forakt i samfunnet for store kropper som bryter med idealer og normer.

– Kvinnene kan merke denne forakten og trekker seg stille tilbake. Idealkroppen i vårt moderne samfunn skal være effektiv, sterk, slank og rank, sier Jægtvik og viser til annen forskning.

Den viser at vi kjemper for kontroll over kroppen, som skal trenes og styres. Livsstilen skal tilpasses trening og kosthold.

Jægtviks studie viser betydningen av at flere dimensjoner ved kroppen blir synliggjort, uansett kroppsstørrelse og fasong.

– Istedenfor å legge vekt på kontroll og disiplinering av kroppen er det viktig å lytte til hva kroppen selv uttrykker, sier Jægtvik.

Å være forskjellige i et fellesskap

Kvinnene i studien utviklet etter hvert et fellesskap, som dreide seg om magedans og anerkjennelse av hverandre.

– Slike fellesskap vokser fram av relasjonene som oppstår i rommet, ikke som et tilsiktet mål, sier Jægtvik.

Ulikhetene ble akseptert av fellesskapet.

– På den måten ble magedansen et nytt fellesskap som ga et nytt rom å puste i, sier Jægtvik.

Kunnskap til folkehelsearbeidet

Hun mener at kvinnenes praktiske erfaringer med magedans kan bli en nyttig tilnærming til folkehelsearbeidet.

– I folkehelsearbeidet i Norge råder et ovenfra-og-ned-perspektiv, sier Jægtvik, med støtte i annen forskning. Det gir en definisjonsmakt om hva som er best for befolkningen som helhet, mener hun.

– En fare med det er at myndighetene kan glemme å lytte til de det gjelder, og at deler av befolkningen kan føle seg overkjørt.

Hennes perspektiv er annerledes. Istedenfor kontroll og disiplin, legger hun vekt på å lytte til hva kroppen selv uttrykker.

Magiske og gåtefulle innsikter

Jægtvik mener studier som dette også kan bidra til innsikt om ulike kroppslige uttrykk.

– Magiske og gåtefulle dimensjoner ved kroppen må også ha en plass i folkehelsearbeid og kan åpne opp for nye innsikter, sier Jægtvik, som fortsatt danser og holder kurs i magedans.

– Det er fremdeles noe som treffer meg i magedansen, sier Jægtvik.

Referanse:

Trude Jægtvik: Bevegelser som berører. Doktoravhandling ved Nord universitet, 2021.

Powered by Labrador CMS