Forskning skal ses i sammenheng, hver enkelt studie er bare en dråpe i kunnskapselva. Det er den samlede kunnskapen på et felt som gjelder.

Men dette kan du selvsagt også velge å se helt bort fra. Du kan gjøre som mange politikere og debattanter og finne enkeltstudier som passer akkurat deg - forskning som bekrefter at det du mener, slik du er eller slik du gjør, er helt riktig og aller best.

Ved å håndplukke forskningsresultater - og overse andre - kan du løfte og styrke egen selvfølelse og egne argumenter.

For eksempel forseintkomming. Det er ikke bra. Jeg vet det. Allikevel skjer det meg hele tiden. Jeg har aldri skjønt hvordan punktlighet fungerer.

Forseintkommere er harmoniske

Å komme seint inn på et møte forstyrrer. Folk liker det ikke. Det finnes forskning som viser hvor mye tid som går bort i at møter ikke starter når de skal. Det er forseintkommernes skyld. Her skal vi se helt bort fra denne forskningen.

Det finnes mange gode grunner til å komme for seint. Noen av dem har med personlighet å gjøre, viser forskning jeg velger å legge vekt på.

En flink og dyktig forsker på San Diego State University gjorde en studie på 181 t-baneførere. Han delte dem inn i to typer. A-folk er overspente og prestasjonsorienterte. De kom alltid tidsnok. Type B derimot er avslappet og harmoniske, de kom ofte for seint på jobben.

(En annen studie, fra et søvntidsskrift, viser at presise folk sover dårligst. Men siden dette ikke handler om negative sider ved punktlige folk, går vi raskt videre).

Tiden går saktere for noen av oss

Ifølge Daily Mail, fant den utmerkede forskeren fra San Diego, Jeff Conte, også ut at tid oppleves forskjellig ettersom du er A eller B.

De nevrotiske A-typene opplever et minutt som 58 sekunder. For de balanserte B-folkene varer et minutt i 77 sekunder.

Klokka går altså rett og slett saktere for forseintkommere. Saken er dermed ute av våre hender. Nå har det nærmest blitt biologi.

For seint til mammutjakten

Jeg har ikke funnet noen studier på det, men med et løst utgangspunkt i annen forskning tipper jeg at de som kom for seint til mammutjakten i steinalderen, levde lengst.

Og de som kom for seint til bærplukkingen, døde ikke av giftige bær.

Dessverre går det nok en grense der. Du kan ikke gjette, det er å sprenge håndplukking-av-forskning-sjangeren.

Og det er vel mer sannsynlig at de tidligste forseintkommerne strøk med av sult.

Født i feil kropp

En annen variant er å ta forskning på et felt og overføre til en annet.

Det kommer stadig mer forskning på transseksualitet, folk som er født som et kjønn, men kjenner seg som det andre. Her finnes det et vell av studier innenfor psykologi, medisin og kjønnsforskning.

Det finnes også studier på hvordan kulturer forholder seg ulikt til punktlighet. I Nord-Europa og USA går tiden langs en rett linje: fortida er bak oss, framtida er foran oss og kan kontrolleres gjennom planlegging.

I andre kulturer, som Italia og Thailand, ser de tid som en sirkel, skriver kultureksperten Richard Lewis i Business Insider. Årstidene følger hverandre, folk blir født og dør, sola står alltid opp igjen. I slike kulturer er tid ikke en mangelvare. Og forseintkomming blir en naturlig konsekvens.

Jeg har alltid likt meg godt på Filippinene. Der kommer alle veldig mye for seint og det blir tatt med godt mot og humør. Du rekker alltid eller aldri bussen. Den filippinske klokka stemmer med min indre klokke.

Nå kan jeg altså ta forskning som er utført på transseksualitet og hevde med stor styrke og luftige overganger at denne også er gyldig for folk som kommer for seint.

Men er jeg villig til å ta den lange kampen for å få vitenskapelig og mellommenneskelig anerkjennelse for at jeg er filippiner født i norsk kropp?

Veien dit er lang, da er det enklere å bruke studier nærmere temaet. Et triks er å ta faglitteratur som egentlig handler om å bekjempe et fenomen. Du luker vekk alle rådene om hvordan bli presis, og beholder positive beskrivelser og gode forklaringsmodeller.

Kronisk lidelse

Diane DeLonzor, nok en dyktig forsker, utførte en studie San Francisco State University på 225 personer. Hun fant ut at 17 prosent av befolkningen er kroniske i sin forseintkomming, ifølge Huffington Post.

Nå avdøde DeLonzor skrev bestselgeren Never Be Late Again, her lister hun opp flere typer forseintkommere.

Den distré. Du blir satt ut fort og er lett å avlede. Du mister mobiler og klokker og glemmer avtaler.

Den effektive. Målet er å få gjort mest mulig på minst mulig tid. Oppgavene er mange, dagen er kort, og du hater å kaste bort tid. Du feilberegner alltid hvor lang tid ting tar.

Krisejunkien. Du lever best under press og er mest motivert når krisen er nær. Du trives når adrenalinet raser i kroppen og du hater å kjede deg.  

Opprøreren. Du liker ikke regler og rutiner og hverdagens mas. Du sender et signal når du kommer for seint: ingen skal bestemme over deg, du  er din egen herre.

Livsnyteren. Du har ikke mye selvkontroll og går for raske belønninger. Du liker ikke å ofre din tid for andre. Å utsette møter og oppgaver er blitt en vane, å komme for seint er en livsstil.

Fornekteren. Du ser ikke at du har et problem. Årsaken til at du alltid kommer for sent skyldes trafikken, ungene, sjefen, kollegaene, ektefellen, naboen og været.

Denne lista er ubehagelig. Og DeLonzor tilbyr ikke trøst til oss som er alle personlighetstypene. Derfor velger jeg å se helt bort fra dette, fordi det knapt er forskning, men en altfor popularisert versjon av en studie med for få deltakere fra en forsker som ikke har publisert mye.

Konklusjon og vitenskapelig bevist

Nei, jeg går for at 17 prosent av befolkningen har lidelsen forseintkomming.

Vi opplever tiden som mer saktegående enn andre.

Vi er dessuten de mest harmoniske og minst nevrotiske, vi sover bedre om natta, er gode på multitasking og har et ikke-angstfylt forhold til tid.

Forseintkomming er en kronisk lidelse. Vi kan ikke noe for det, ifølge anerkjent forskning publisert i viktige vitenskapelige tidsskrifter.

La oss si det sånn.