- Dagens kunnskap støtter opp om den altfor seiglivede myten om at jenter er det svake kjønn, skriver forskerne. (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)
- Dagens kunnskap støtter opp om den altfor seiglivede myten om at jenter er det svake kjønn, skriver forskerne. (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)

Kronikk: Fire «vrangforestillinger» om ungdom og psykisk helse

Kunnskapen som dominerer dagens ordskifte fokuserer på symptomer og ikke personer.

Published

Kravet om å forebygge psykiske lidelser hos ungdom er blitt et unisont helsepolitisk mantra. Økningen av psykiske lidelser, spesielt hos unge jenter, beskrives som en epidemi.

Iveren etter å ta problemet på alvor, har gjort det til et folkehelseproblem som kan minne om fryktfortellingen om fugleinfluensaen i 2009. På kort tid ble alle mobilisert til å handle og forebygge. Vi som bor på landet så hvordan høner ble slaktet i panikk når beskjeden kom om at influensaen hadde beveget seg over Europas grenser. Som kjent ansees denne epidemien i dag som en helsepolitisk skandale skapt av eksperter og medier preget av angst, profittbehov og overdrivelser, legitimert av forskningsbasert kunnskap.

Kunnskap gjør noe med hva vi retter oss mot og hva vi åpner oss for – ikke bare i forskning, behandling og politikkutforming, men også i opplevelsen av oss selv og andre. Det er derfor interessant at det har vært så lite debatt om hva slags kunnskap som har kommet til orde i det offentlige ordskiftet om psykiske lidelser hos ungdom.

Vi vil løfte fram noen sider ved denne kunnskapen. Både for å vise at den unisone iveren etter å forebygge hviler på et tvilsomt kunnskapsgrunnlag, og for å slå et slag for en annen kunnskapstilnærming med en lang tradisjon i psykologien. 

Økningen i psykiske lidelser er ikke like stor som vi får inntrykk av

Den forskningsbaserte tallkunnskapen som har dominert ordskiftet, bygger på en forståelse av at psykiske lidelser kan sidestilles med somatisk sykdom. Noe som betyr at det er symptomer og diagnoser som utgjør de meningsgivende representasjonene for det som ungdommene sliter med.

Kunnskapen er ikke grunnet i klinisk praksis eller teorier om ungdomsfasens naturlige kjennetegn, men i kjappe, selvrapporterte avkryssinger på skolebaserte spørreskjemaer (slik som hos Ungdata), eller telling av symptomer uten å undersøke konteksten de har oppstått i.

Resultatene av tellingene oppgis gjerne i prosenter, når kunnskapen brukes i ordskiftet. På denne måten kamufleres det hvor mange personer tallkunnskapen gjelder. Et eksempel er varskoet i mediene fra Folkehelseinstituttet i januar i år om at forekomsten av psykiske lidelsesdiagnoser hos jenter i alderen 15–17 år har økt med 40 prosent i perioden 2011-2016. Det dreier seg om en økning fra 5 prosent til 7 prosent, altså 2 prosent, Det utgjør ca. 600 personer for hvert alderstrinn, eller 0,5 jenter pr. skole for 10.skoletrinn.

Dette kan neppe kalles en epidemisk økning. 

Symptomene kan være en naturlig del av ungdomsfasen

Ungdom er en egen livsfase mellom barndom, voksenlivet og alderdommen med en rekke spesifikke kjennetegn. Ungdommen gjennomgår en kroppslig, seksuell og mental transformasjon, og et mangfold av utfordringer oppstår i kjølvannet av dette. Symptomer er en naturlig del av ungdomsfasen. Å telle ungdommens symptomer er derfor som å fiske laks i et oppdrettsanlegg.

Når forskere hauser opp sine funn om økning av psykiske lidelser hos ungdom, bidrar de ikke bare til overdrivelser, men også til å utviske forståelsen av ungdomsfasens iboende problemer. Tellingen står i veien for ungdommens fortellinger.

Bygger opp under krisefortellinger om ungdom

Dagens kunnskap støtter opp om den altfor seiglivede myten om at jenter er det svake kjønn. Folkehelseinstituttets varsko om økningen på 40 prosent hos tenåringsjenter er et eksempel på det. Ungdata er et annet eksempel, slik som rapporten om «Stress og press blant ungdom», som fikk mye medieoppmerksomhet sommeren 2017 med overskrifter om at over 50 prosent av Oslo-jentene har psykiske plager.

Selv om unge gutters svar i Ungdata ikke gir utslag på «psykisk syk-konseptet» i samme grad som hos jentene, tilsier all fornuft at også gutta sliter. Vi ser dermed at Ungdatas raske metoder (syv sekunder pr. spørsmål) ikke bare overdriver jenters psykiske lidelser. De klarer heller ikke å fange opp gutters måter å håndtere psykisk smerte og sårbarheter på. Samtidig ser vi at det konstrueres en krisefortelling om gutter og frafall fra videregående skole, som er full av feilkunnskap, slik faktisk.no viser.

Et påtrengende spørsmål blir her: hvem tjener på å skape disse krisefortellingene rundt unge gutter og jenter i dag? 

Vil påvirke hvordan vi forebygger

Når disse tallene og «vrangforestillingene» får dominere det offentlige ordskiftet, settes helsebyråkratiet i kriseberedskap. Det må forebygges fordi antallet er så stort. Politikere med god hjelp av økonomer presenterer absurde regnskap på hva man kan vinne på å forebygge psykiske lidelser i skolesammenheng.

Et eksempel på et slikt regnskap er Trond Giskes uttalelse i Dagsnytt Atten i november om at en massiv satsning på skolehelsetjenesten vil spare Norge for 15 milliarder kroner. Det er ikke bare skolehelsetjenesten som skal rustes opp i kampen mot psykiske lidelser hos ungdom, men også skolefagene. Boken som mangler om psykisk helse skal skrives og implementeres hos barn, og livsmestring som skolefag skal bli en buffer mot psykiske lidelser.

Men er det mulig utfra den kunnskapen vi har om psykiske lidelser, ungdom, kjønn og forebygging? Nei, ikke hvis vi tar høyde for kunnskap som gir rom for andre dimensjoner ved oss enn det som kan telles og måles. La oss se nærmere på det. 

En alternativ tilnærming 

Vi vil løfte fram kunnskapen knyttet til den psykodynamiske tradisjonen som dominerte forståelsen av psykisk helse mesteparten av det forrige år hundrede. 

I disse modeller forstås symptomer som sekundære fenomener som peker mot underliggende sårbarheter, traumer, konflikter og selvopplevelser i menneskets indre og ytre liv. Behandling og forebygging av psykiske lidelser handler da ikke om symptomer som skal reduseres, men om livserfaringer som ikke har blitt fordøyd; det vil si bekreftet, satt navn på, delt, tydeliggjort og erkjent. 

Den biomedisinske tradisjonen sykeliggjør gjennom å telle symptomer ut ifra flere og flere inkluderende kriterier, der en stadig større gruppe av befolkningen innlemmes i «konseptet psykisk syk» – en forståelse som Ungdata og Folkehelseinstituttet har overtatt ukritisk. Kunnskapen i arven fra Freud bidrar også til å sykeliggjøre befolkningen, men på en annen måte. Den Freudianske tradisjonen sykeliggjør og normaliserer på en og samme tid; gjennom å normalisere det patologiske og sykeliggjøre det normale. Vi er alle nevrotiske.

Konsekvensene av de to tilnærmingene blir dermed svært forskjellige.

Kunnskapen som dominerer ordskiftet, bygger på en forståelse av at det finnes en kur, og at kuren er mer effektiv jo tidligere man begynner på den, i troen på at ungdomspsyken kan skånes fra lidelser – og fra livet? Det fokuseres på symptomer og ikke personer. I den psykodynamiske tradisjonen er det viktig å lære å leve med de menneskelige ulykkene og nevrosene.

Når den psykodynamiske kunnskapen ikke inkluderes i forebyggingsprogrammene, ender vi opp med en blanding av normalisering (kartlegge avvik), sosialisering (selvdiagnostisering) og skrekkpropaganda. Vi står overfor en dissosiativ kunnskap som i bunn og grunn har fobi for det den skal bygge opp, nemlig psyken.