- En svært stor andel av eng og beiter i Norge brukes til produksjon av melk. Hvor det blir av kua har derfor stor betydning for hvor mye matjord som blir stående ledig til kratt og andre mindre inntektsbringende vekster, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Heine Schjølberg)
- En svært stor andel av eng og beiter i Norge brukes til produksjon av melk. Hvor det blir av kua har derfor stor betydning for hvor mye matjord som blir stående ledig til kratt og andre mindre inntektsbringende vekster, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Heine Schjølberg)

Kronikk: Skal Norge gro igjen? Melkekua er en del av løsningen

Store områder med verdifull eng og beite gror igjen over hele landet.

Published

Et viktig mål for jordbrukspolitikken er å tilby oss melk og kjøtt som kommer fra dyr som i hovedsak eter det graset som vokser rundt om i bygdene våre.

Skal bøndene klare dette må disse grasressursene brukes over hele landet. Men målsetting og utvikling går i motsatt retning. Store områder med verdifull eng og beite gror igjen over hele landet. For Møre og Romsdal er reduksjonen tolv prosent siden år 2000.

Sentralisering av produksjonen

Krav om effektiv drift fører til at landbruket utvikler seg ulikt i ulike bygder. I enkelte områder ligger forholda godt til rette for å drive stort og effektivt. I disse områdene satser bøndene, og nye fjøs bygges.

I andre områder, hvor jorda er brattere og jordstykkene mindre, er det krevende å drive stort. I mange av disse områdene slutter bøndene. Denne utviklinga ser vi tydelig i Møre og Romsdal, et av landets største jordbruksfylker. I deler av fylket er det stor satsingsvilje og byggeaktivitet hos bøndene. Her er det stor etterspørsel etter både eng og beite.

I andre områder er utviklinga motsatt. Bøndene slutter og husdyra forsvinner. Få eller ingen trenger hverken eng eller beite, og krattet vokser seg raskt innover på verdifull matjord. 

Logisk sammenheng

Det er en helt logisk sammenheng mellom produksjon av melk og kjøtt fra storfe, sau og geit og behov for verdifulle grasressurser som eng og beiter.

Det er umulig å ta vare på disse ressursene rundt om i bygdene dersom krav til effektiv drift sentraliserer bønder og de grasetende husdyr til de beste jordbruksområdene både lokalt, regionalt og nasjonalt.  Fortsetter vi denne utviklinga vil det bli stadig vanskeligere for bøndene å nå den politiske målsettinga om å tilby forbrukeren melk og kjøtt som i hovedsak er produsert ved bruk av norsk fôr.  

Eng og beiter ligger der de ligger. De kan ikke flyttes. Skal disse arealene brukes trenger vi bønder og husdyr der arealene er.

Melkekua er en sentral del av løsningen

En svært stor andel av eng og beiter i Norge brukes til produksjon av melk. Hvor det blir av kua har derfor stor betydning for hvor mye matjord som blir stående ledig til kratt og andre mindre inntektsbringende vekster.

Over halvparten av alle bønder som driver med kyr har gamle og utdaterte fjøs. Omfattende ombygging eller nybygging er nødvendig. Mange av disse bøndene driver det som i fjorårets jordbruksforhandlinger fikk betegnelsen små og mellomstore bruk, i områder hvor naturen setter begrensinger for hvor stort det kan drives.

For en bonde er det uproblematisk å bygge et fjøs til et par hundre dyr. Det kan gjøres hvor som helst i landet. Men disse dyra skal ha fôr og de samme dyra produserer store mengder gjødsel som skal ut igjen på eng og åker. Det må derfor være en noenlunde sammenheng mellom antall dyr i fjøset og tilgangen til eng og beite utenfor.

Dersom det ikke lønner seg for bøndene som driver små og mellomstore bruk å investere i nye fjøs uten å måtte doble eller tredoble produksjonen vil mange av dem slutte. Da vil «krattfesten» på matjorda nå nye høyder. Det må satses på små og mellomstore bruk, og det haster med å komme i gang med denne satsingen.