Høytiden bringer oss overraskede nær samfunnets opprinnelse – nær det fenomen at vi i det hele tatt har et samfunn, skriver Erik Tunstad. Her ser vi forfatteren Nils Johan Rud med familie feirer jul i 1949.

Juletreet er et symbol på samfunnet vårt

Kommentar:

Juletreet, peisen og juleribba er symboler på opprinnelsen av det kanskje mest grunnleggende trekk ved vår art – det at vi kan leve sammen, ta hensyn til hverandre, og ellers nyte julas fred og ro.

23.12 2016 04:00

Rundt juletreet. I juletreet. Høytiden bringer oss overraskede nær samfunnets opprinnelse – nær det fenomen at vi i det hele tatt har et samfunn. Ikke mange arter har utviklet noe som likner sosiale interaksjoner utover det rent banale. Vi finner samfunn blant noen insektgrupper, hovedsakelig veps, bier, maur og termitter. Og blant mennesker.

For at en samling individer som oppholder seg på samme sted skal kunne betraktes som noe mer enn akkurat det, krever tenkerne gjerne noe slik som at individene fordeler oppgaver mellom seg – noen holder vakt, noen jakter, noen klipper hår – og at ulike alderstrinn lever sammen, og kanskje til og med passer på hverandre.

Dronninger, arbeidere, larver og egg. Foreldre og barn. Bier, maur og mennesker – og litt til. En tilsynelatende trygg og praktisk tilværelse – men ikke en tilværelse som er lett å oppnå – individer må gi fra seg suverenitet, innordne seg, kanskje til og med ofre seg for fellesskapets beste – så vi får tro at seleksjonstrykket er høyt.

Fordelene man nyter, når man først har overvunnet problemene, bør være verdt innsatsen.

Leirbålet

Det er ingen mangel på ideer om hvordan og hvorfor slike ordninger har oppstått. Edward O. Wilson funderer i sin bok The Social Conquest of Earth (2012) over hvorfor ingen samfunn har oppstått i vann.

Han finner for så vidt fram til noen reker som lever i et slags protosamfunn der enkelte individer tar seg av vakthold og stell av felles bo – jobbene går på omgang – men konkluderer til slutt med at grunnen til at delfiner ikke lever i samfunn, er at de ikke har hender – og, noe mer overraskende, kanskje, at blekkspruter ikke organiserer seg sosialt, fordi de ikke kan tenne bål under vann. Leirbålet har utvilsomt hatt en sentral rolle. Våre forfedre satt der av nødvendighet.

Bålet ga varme og beskyttelse, og, ikke minst, stekt mat. Men det ga enda mer: det ga samvær, flørt, forelskelse, sex, samtaler, krangler, allianser og fiendskap. Noen forskere mener vi kan takke bålet og måltidet for at vi i det hele tatt har språk.

Du sitter der ved bålet, maten er spist og HBO er ennå ikke oppfunnet. Så hva gjør du? Du snur deg mot jenta ved siden av deg – og sier Er du ofte her i hula, snuppa? Etterpå ble det kanskje dans rundt bålet, eller juletreet.

Hvor kom samfunnet fra?

Men dette kan ikke være hele historien. Noe som likner samfunn må ha eksistert lenge før leirbålet. Det eldste bål vi har funnet restene etter er bare en million år gammelt, fra Sør-Afrika, og det eldste europeiske, bare 500 000 år gammelt – og vi levde i sosialt organiserte grupper i god tid før det. Vi må kanskje lete etter svaret i genetikken, men slett ikke bare der. Inn kommer William «Bill» Hamilton - et av de mest spennende mennesker biologien – eller menneskeheten har frembragt.

En annen stor biolog, som slett ikke alltid var Hamiltons beste venn, John Maynard Smith, sa en gang: «Han er søren meg det eneste, jævla geniet vi har». Mange av forskning.nos lesere kjenner til Richard Dawkins. De mest kjente ideene hans – det egoistiske genet, det å se evolusjonen fra genets synsvinkel - er hentet fra Bill Hamilton.

Og, som Dawkins, så også Hamilton at den angivelige egoismen førte til altruisme – samfunn. Hamilton selv holdt seg ute av offentlighetens rampelys – men er altså blitt stående som en premissleverandør for moderne evolusjonstenkning. Han var ellers, og ikke overraskende, ateist.

Men hans kone, Christine, kom fra en religiøs familie – og vi kan vel uansett regne med at den tolerante og familiekjære Hamilton tilbragte et par romjulskvelder, stirrende lengtende på et juletre. For det første, fordi han innehadde den intense kjærlighet til natur som vi særlig finner blant biologer.

For det andre, fordi han hadde en hjerne som aldri klarte å la være å spinne nye ideer. De av forskning.nos lesere som kjenner til Hamilton fra før, assosierer ham antagelig særlig med opprinnelsen av sosial adferd (Red Queen-hypotesen og parasitthypotesen for kjønnslivets opprinnelse vil kanskje også rinne i hu?).

Mellom barken og veden

Så hvorfor juletreet? Vel, det er først og fremst et litterært grep fra undertegnedes side. Poenget er at Hamilton var på grensen til besatt av trange steder, steder som fører individene tett sammen – og dermed initierer interaksjoner som ellers neppe ville ha funnet sted. En av biotopene han studerte lenge og intenst, var rommet mellom barken og veden.

Det var i denne klaustrofobisk endimensjonale verden de første insektsamfunn hadde utviklet seg. Han så det fremdeles, hvorenn han reiste i tropisk regnskog – og det var noe han gjorde mye: Hos leddyr som gnagde seg fram under barken, var flere livsstadier tilstede samtidig, og de forekom ofte i groteske og ulike former. Enorme kjever i mangfoldige utgaver. Det var slik det hadde begynt!

Det var ingen vei ut – individene var tvunget sammen. Omtrent som i en maurtue. Det neste steget var å forklare hvordan dette utgangspunktet kunne bli til nettopp en tue, et ordnet samfunn, med arbeidsdeling, barnepass, avsigelse av individuelle rettigheter. Som retten til selv å formere seg. Det var her Hamilton berømmelig kom opp med tanken om at graden av slektskap var avgjørende. Det egoistiske genet, genets synsvinkel …

En arbeidermaur kunne godta (Hamilton antropomorfiserte friskt – og regnet med at vi forsto metaforenes begrensninger) å la være å formere seg, dersom den kunne føre flere av sine gener videre til neste generasjon gjennom å hjelpe sin mor, dronningen med å formere seg. Han kalte det inclusive fitness. Maynard Smith endret begrepet ørlite, under navnet kin selection. En av grunnene til at de to ikke alltid var på nett.

Egoisme gir altruisme gir samfunn

Hamilton likte ikke implikasjonene av det han så – men han fulgte TH Huxleys motto om å følge vitenskapen den vei fakta pekte. Et poeng ikke alle har fått med seg, er imidlertid at tallenes tale ikke er så klar som vi ofte vil ha det til. Nærmere studier har vist at effekten av slektskap ikke er så sterk som Hamilton først trodde.

Dette forstyrret ham først, før han ga seg studiet av altruisme mellom ikke-beslektede individer i vold. Også individer som ikke er i nær slekt, kanskje ikke engang av samme art, har noe å hente på å oppføre seg pent mot hverandre. Av hensyn til seg selv, altså. Egoisme, gir altruisme, gir samfunn. En erkjennelse som kan føre oss fra maur til mennesker.

Så – for dem som ikke har tatt det ennå – juletreet, peisen og juleribba er symboler på opprinnelsen av det kanskje mest grunnleggende trekk ved vår art – det at vi kan leve sammen, ta hensyn til hverandre, og ellers nyte romjulas fred og ro.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.