Konspirasjoner finner virkelig sted. Mennesker er i stand til å konspirere – og vi gjør det hele tiden. Når Maren og Lise i barnehagen avtaler at de i dag vil ha med seg Ole på å ikke leke med Petter eller Karoline – da konspirerer de.

Når Ny Tid forteller oss at det er «Innlysende at 9/11 var en eksplosjon» – da er redaktøren på bærtur.

Forskjellen handler om grader. Konspirasjonen mellom Maren og Lise krever bare deltakelse av Ole for å fungere. Det kan gå. Og de fleste av oss har en eller annen gang opplevd å være Petter eller Karoline. Det er en del av det å være menneske.

Konspirasjonsteorien, derimot, fordrer at hele verden rundt deg – eller store deler av den: presidenten, hans medhjelpere, CIA, FBI, pressen, bygningsindustrien, etterforskere, politiet, naboen din – «alle» bortsett fra deg og dine - er involvert i å planlegge og skjule handlinger av verdenshistorisk betydning – alltid. Dette er paranoia – konspirasjonsteorien forklarer alt – intet faller utenom. Intet er tilfeldig.

Og om det ikke er paranoia – jeg er ikke psykolog – så finnes det forskning som konkluderer med at folk som dyrket konspirasjonsteorier «med høyere sannsynlighet tilfredsstiller kriteriene for psykiatriske forstyrrelser.»

Kloke mennesker som Asbjørn Dyrendal og John Færseth har skrevet mer enn godt nok om dette andre steder i norske medier – så jeg kryper ikke lenger inn i konspirasjonsteoretikerens hode. Det er nok å vite at konspirasjoner kan finne sted – men at store, altoverskyggende konspirasjoner faller på sin egen urimelighet – med så mange involverte i en hemmelighet – vil den rett og slett ikke klare å være hemmelighet særlig lenge.

Biologen i meg leter imidlertid etter en biologisk forklaring. Jeg har allerede gitt den: Ja, vi mennesker konspirerer.

Men denne altetende konspirasjonsnoiaen – vissheten om at verden styres av ymse, dulgte hemmelige selskap, sikkerheten om at vi aldri klarte å sende mennesker til månen, skråsikkerheten om at amerikanske myndigheter dreper tusener av sine egne – og overtaler en gjeng muslimer til å styrte rutefly inn i bygninger – i et forsøk på å sverte verdens muslimer – hvor kommer slike ravende fantasier fra?

Det handler om løpsk fornuft – en ikke helt finstemt anvendelse av svært nyttige menneskelige egenskaper.

Mønstre i kaos

Vi ser mønstre. Vi er veldig gode til det. Det skiller oss selvsagt ikke fra andre dyr – alle dyr baserer sin overlevelse på å gjenkjenne tegn på fare. Det har følgelig vært livsviktig for våre forfedre i millioner på millioner av år.

Verden er uoversiktlig – den som best orienterer seg, overlever. Forestill deg at du lever for 450 000 år siden, et sted på de Øst-Afrikanske savanner. Sola begynner å synke i vest, dere har vært nede ved vannhullet, leirplassen er ved noen klipper en kilometers vei unna.  Dere er relativt trygge når dere går i flokk.

Av en eller annen grunn har du imidlertid sakket bakut – og sola nærmer seg horisonten. Dere går til midjen i gress – det vaier i den svake kveldsbrisen. Du ser deg nervøst til høyre og venstre, og litt bakover. Øker farten, men de andre er håpløst langt foran deg. Pulsen øker … og hva var det? Hva var det du syntes du så, der helt ute i øyekroken? Det gresstrået – beveget ikke det seg MOT vindretningen?

Du setter på sprang, det forteste du noensinne har løpt – og når tryggheten ved bålet uten å ha blitt nedlagt av en sulten løve.

Pulsen er riktignok langt over, adrenalinet sliter i kroppen, du er livredd. Men du er i live.

Bedre med for mye enn for lite

Vi mennesker, og de fleste dyr, er som sagt ekstremt flinke til å gjenkjenne mønstre. Det er det som har holdt oss i live i alle disse millionene av år. Det ene gresstrået som beveget seg feil vei – kan være strået livet ditt henger i. Og du bør gripe det. Prisen for å ikke gjøre det, er døden.

De av oss som har overlevd til å føre slekta videre, er i stor grad sammenfallende med de av oss som var best til å lese mønstrene rundt oss. En ukjent lukt? En skygge? En misfarget stripe i løvverket? Detaljene er forskjellen på liv og død.

Og med så mye på spill, er det ikke til å undres over at for mye er en mindre feilkobling enn for lite. Du ankom leirbålet med alt for mye adrenalin i kroppen – for mye stress kan være skadelig. Men sammenliknet med alternativet – å bli spist – er det kun en detalj. Det er bedre å være for forsiktig – enn det motsatte.

Dette har gjort oss til mønstermestere. Vi gjenkjenner mønstre overalt – særlig ansikter. Du ser dem i vinylen på toalettgulvet, i duggen på vinduet, i skyene, i sanden – ansiktene er overalt. Fordi evolusjonen har gjort oss til sanne mestere til å se og tolke ansikter – og dermed lese andres tanker. Hva planlegger han nå? Er hun glad i meg? Eller vil hun drepe meg?

Den som leser tegnene best, har bedre sjanser.

Nok en gang kan for mye være bedre enn for lite. Konsekvensene av å være på vakt, er mindre dramatiske enn å bli tatt på senga av en gjeng fremmede som har planlagt å drepe deg for å stikke av med dama di, eller maten din, eller øksa di, eller …

Tankefeil

Vi er altså alle ofre for et overivrig mønstergjenkjennelsesapparat – og dette er all overtros bestemor. Noen har en gang sett en svart katt krysse veien, og forstuet ankelen rett etterpå. Kan vi være helt sikre på at disse to hendelsene ikke var forbundet? Nei! Så for å være på den sikre siden …

Vi – noen – legger altså for stor vekt på mønstre. Ekstrapolerer for fort fra anekdotisk eksempel til allmenngyldighet. Dette er en tankefeil – og her går mistolkningene begge veier.

Lister over vanlige tankefeil er populære på nettet, som i denne saken fra Business Insider. De inneholder mentale tabber som «ankringsfeil» – at folk har en tendens til å tillegge den første informasjonen de får større betydning enn annen informasjon de finner senere. Både denne og den neste på lista, «tilgjengelighetseffekten» – at folk overvurderer den informasjon de har tilgjengelig, og generaliserer ut fra denne («Jeg kjente en som røkte som et lokomotiv til hun var 108 – så røyk er ikke farlig!») – er nær knyttet til de tankefeil en konspirasjonsparanoiker gjør når han enøyd søker etter bekreftelser på sin intuisjon om at 9/11 var en innsidejobb (Dette siste, å søke bekreftelse, er en egen tankefeil; «Confirmation bias»).

Noikeren drar nok også nytte av gruppetenkningsforsterkningene i den såkalte bandwagon effect – dere er flere som mener dette. Og det er jo betryggende …

Stereotypitenkning er nok også nyttig – tendensen til å forvente at et menneske eller en gruppe mennesker skal opptre slik du forventer at de skal. Fordi de er slik. Samer. Muslimer. Jøder. Kristne. Politikere. Rikinger. Narkiser. Trøndere. Det er bare å velge. I noikerens hode – og i mange andres hoder – opptrer folk fra disse gruppene slik folk fra disse gruppene alltid gjør.

Hvis vi legger til overdreven tro på egen tankekraft – og såkalt clustering – den allerede skisserte tendensen til å se viktige mønstre i tilfeldige hendelser – er vi på sporet av hva det er som driver en konspiranoiker.

Mange av disse samme tankefeilene kan ha vært viktige – en gang i evolusjonens løp. Du har løpt deg utmattet på grunn av et gresstrå, du har holdt deg våken gjennom natta fordi du ikke likte trynet på den gjengen som kom til leiren i går kveld, alle sier at det snart blir krig – så du har hamstret. Alt dette har hjulpet deg – eller dine forgjengere. Men du er nødt til å lære deg å tenke tre ganger til – dersom du i dag ser farer overalt.