I min forrige kommentar fortalte den «spirituelle presten» Andre Kirsebom om transportløsningene mellom Himmel og Jord. Ettersom det er vanskelig å finne veldokumenterte kilder, er det intuisjonen hans som sier ham at det er slik?

Han ville antagelig ikke benekte det. Meningen er vel at slik «kunnskap» skal ose av visdom – og det er en fordel at den ikke er basert på dokumenterte fakta. Intuisjon er bare så mye mer eggende; den uendelig kloke gamle mannen trekker pusten langsomt, skuer blindt inn i evigheten – før han lavmælt sier…

Det alternative miljøet dyrker intuisjon. Og intuisjon kan være en god ting – som jeg skal forklare. Men først noen advarsler.

Vet du hvor lite du vet?

Tenk deg at barnet ditt plutselig blir alvorlig sykt. Du raser til legen, som stiller en diagnose, før assistenten løper etter medisiner. Det er snakk om sekunder, men han kan rekke det.

I samme øyeblikk får du et syn – din intuisjon sier deg at legen tar feil. Medisiner er gift – og dette er ikke hjernehinnebetennelse – bare en heftig influensa. Jeg tror de fleste foreldre ville undertrykket intuisjonen – stolt på legens diagnose, og ventet til assistenten kom tilbake.

Intuisjon er usystematiserte konklusjoner trukket fra all den kunnskap du han annammet gjennom livet. Noe av denne kan redegjøres for, andre ting slumrer et sted like utenfor den bevisste tanke. Hjernen din roter og leter, setter sammen litt herfra og derfra – og resultatet fremstår, nettopp som intuisjon. Du kan ikke helt forklare hvorfor du mener akkurat dette – men noe dypt inni deg sier at det er slik.

En veldig nyttig evne – men dens suksess henger på en forutsetning om at du virkelig har kunnskap og klokskap i hodet.  De fleste innser at de ikke besitter veldig mye av dette – i hvert fall ikke når det gjelder medisin – og velger i stedet å følge legens råd.

Anders Behring Breivik kan for alt jeg vet tro at han har en utmerket intuisjon. Det samme mente sikkert også Stalin og Hitler? Dette er antagelig ikke mennesker hvis intuitive avgjørelser du har lyst til å føye deg etter?

Når intuisjonen fungerer

Likevel – intuisjon kan være en verdifull egenskap. Charles Darwin brukte den med briljans, igjen og igjen. Da fysikerne sa at evolusjon aldri kunne virke, at jorda var for ung til at livet kunne ha hatt tid til å utvikle seg – sa Darwins intuisjon ham at jorda nok ville komme til å vise seg å være adskillig eldre enn fysikerne trodde.

Det samme da de påpekte at arv ikke kunne føre til utvikling – for det å blande arvestoff fra to mennesker ville bare fortynne det – alle egenskaper ville falle tilbake til det normale. Darwin så problemet, men hans intuisjon sa ham at datidens forskere ikke hadde forstått arv. Hvilket han selvsagt hadde rett i. Som det med jordens alder.

Drømmeren mot rasjonalisten

Charles Darwin publiserte evolusjonsteorien i 1858, sammen med Alfred Russel Wallace. Sistnevnte har alltid vært betraktet som den mentalt vimsete av de to. Han flørtet med spiritismen, mente at alt levende i naturen er utviklet – bortsett fra menneskehjernen, som må komme fra noe høyere.

Da de kom til seksuell seleksjon, byttet de imidlertid rolle.

• Les mer: Farlig forfengelighet?

Den revolusjonerende nyskapningen Darwin og Wallace ga verden, var naturlig utvalg. Dette var forklaringen på utviklingens mysterium – mekanismen som drev det hele: Bare de best egnede overlever lenge nok til å føre slekta – og genene sine videre. Det naturlige utvalg er med andre ord resultatet av alt som er med på å avgjøre om du lever eller dør før du rekker å føre slekta videre – sykdommer, ulykker, matmangel, frost, hetebølger – whatever.

Darwin mente imidlertid at partnervalg, strategier for hvordan vi i det hele tatt får anledning til å formere oss, skiller seg så markant fra andre faktorer som bestemmer over liv og død, at han i 1871 introduserte seksuell seleksjon som en egen evolusjonær mekanisme.

Det er her vi kommer tilbake til begrepet intuisjon. Og, vil jeg påstå, god intuisjon.

Seksuell seleksjon handler om at ikke alle får pare seg – i hvertfall ikke like mye. Hunnene velger den hannen de liker – og han får spredd sine gener. Dette fører i evolusjonen i den ene eller andre retning. Og så er spørsmålet: Hva ligger til grunn for dette valget?

Det er her man kan bli forundret.

Wallace – drømmeren – mente det måtte finnes en fysisk grunn til at for eksempel en påfuglhunn velger hannen med den flotteste halen. Den flotte halen må være et direkte, og dyrekjøpt tegn på noe bakenforliggende – nemlig at bæreren av halen har de beste tilgjengelige genene. Halen er et tegn på ting som hannens helse og styrke.

Darwin – rasjonalisten – var uenig. Han lette ikke etter funksjonelle forklaringer – hans intuisjon sa ham at hunnene gjør sine valg på grunnlag av smak – de velger hannene med de prangende fjærene fordi de synes de er vakre. De liker det de liker fordi de liker det – ikke av noen bakenforliggende grunn.

Darwin var nokså alene om å mene dette. Hans samtidige var muligens uenige, først og fremst fordi det bød dem i mot å tro at evolusjonen kunne være styrt av kvinners smak og behag. Det måtte være noe mer.

Hvem har rett?

Sjøl har jeg alltid ment det måtte være noe mer, og har holdt med Wallace og hans mer utilitaristiske tilnærming: Alt i naturen har en funksjon. Nå kan man selvsagt argumentere at vakre fjær har en funksjon for hannen, hvis de fører til at han får paret seg. Men for hunnen?

Ok, igjen – deres sønner vil jo få vakre halefjær – og dermed får pare seg. Men det er ikke denne typen funksjon Wallace tenkte på.

Richard Dawkins skriver i et essay gjengitt i hans siste bok, Science in the soul, at jeg godt kan ha tatt feil: Wallaces forklaring på seksuell seleksjon – hunnenes valg – har vært den dominerende hypotesen i nyere tid, men også Darwin har hatt sine støttespillere.

Ikke minst en av evolusjonsteoriens giganter – R. A. Fisher. Han og andre Darwinistisk orienterte seleksjonister utviklet i siste halvdel av forrige århundre matematiske modeller som viste at hunnenes smak og behag faktisk kan føre til prosesser som ender i eksesser som påfuglens hale – uten at den er koblet til bakenforliggende faktorer.

Når hunner velger, for eksempel en latterlig stor og flott hale – bare ut fra det at de liker den, slik Darwin mente – vil avkom av begge kjønn arve både mors innfall og fars hale. Det spiller ingen rolle hvor dårlig fundert halesmaken måtte være – evolusjonen kan likevel føre til gigantiske haler og hunner som digger dem.

Så begge kan ha hatt rett. Eller bare en av dem.

Jeg har som sagt alltid tenkt av Wallace her viste seg sin læremester overlegen. Men med Darwins track record i bakhodet – og moderne modeller i bakhånd – er det vanskelig å utelukke at Darwin nok en gang hadde rett i å stole på sin intuisjon.

Å stole på en spirituell prests utlegninger om rutetidene til Himmelen, er imidlertid en annen sak.