Men hvorfor gir åndemanere og healere – for ikke å snakke om gjenfødte indianere og lykkelige delfiner - gamle Tunstad et slikt brennende behov for å knuse furupanel med pannebrasken?

Skeptisk? Jeg?

Kommentar:

De fleste mennesker er i stand til å tro de teiteste ting – og samtidig fungere i samfunnet, men vi skal ikke la dusteriet stå uimotsagt, skriver Erik Tunstad.

20.8 2017 04:00

Ånder finnes i alle hus – sier den «spirituelle presten» André Kirsebom til Tønsberg Blad. Han lever av å «rense hus … etter en husrens kan han avtale med åndene hvem som skal få komme tilbake, og hvem som skal holde seg borte … Man kan ikke nekte noen å holde seg borte, men man kan be dem pent …»

I en annen avkrok av Vestfold alternative virkelighet sitter healeren Einar Tyholdt og trommer på den store tromma si – nok en gang referert over flere avissider. Også Tyholdt har kunder – han skanner dem med sitt tredje øye – ser inn i kroppene deres, overfører energier dit det trengs, og kan godt gå tilbake og helbrede dem mens de fremdeles var på fosterstadiet. Det hele kan gjøres per telefon.

En annen Tyholdt, Sylvia, kan uken etter fortelle at «Delfinen er et veldig spesielt dyr. Den er et høytstående individ med tett kontakt med naturen. Den har stor glede.» Den besitter også en egen Delfinkraft, som du kan kjøpe på Sylvias helgekurs.

Samtidig kan drømmetyderen Siv Nancy Ingvaldsen fortelle at hun i tidligere liv har vært både indianer, sønn av et Ku Klux Klan-medlem og blitt drept i konsentrasjonsleir.

Lokalavisa ignorerer imidlertid en fjerde avkrok, Verdens Ende: Der sitter skeptikeren Erik Tunstad, med et voksende sår i pannen – og ditto hull i veggen mellom kjøkken og spisestue. «Jeg kan se gjennom veggen – jeg har røntgensyn!»

Men hvorfor gir åndemanere og healere – for ikke å snakke om gjenfødte indianere og lykkelige delfiner - gamle Tunstad et slikt brennende behov for å knuse furupanel med pannebrasken?


Er delfinen virkelig et høytstående individ med tett kontakt med naturen? Og hva betyr det? (Foto: Ricardo Canino, Shutterstock, NTB scanpix)

Jeg mener, Tønsbergs Blad har en raus spaltekvote for annen gruppe overtroiske tullinger, uten at dette avføder samme avvikende adferd fra undertegnedes side. Gjør for eksempel et Googlesøk på «Tønsbergs Blad» og «biskop Per Arne Dahl» – og du får 27 000 treff. Hvorfor hopper jeg ikke i veggen hver gang Per Arne forteller oss at jomfruer kan føde barn som kan gå på vannet?

Oceaner av tøv

Jeg var på 1980-tallet en av grunnleggerne av foreningen Skepsis. Det var kanskje ikke uten grunn vi ga den undertittelen «Kritisk undersøkelse av moderne overtro»? Det finnes oceaner av tøv der ute, og kirken er det andre som tar seg av – sa vi til oss selv, og prøvde å smile overbevisende.

Det ble noen tiår med debunking, og det gikk stort sett ut over «de alternative». Når vi forklarte medier og tilhørere hva vi drev med, og hvorfor – serverte vi fraser om at «kartet må stemme med terrenget» – «vi er i en krise: verden trenger kunnskap, ikke dumskap» – «det er kanskje ikke så farlig om noen healer folk med diffuse smerter – men tenk om de begynner med kreftpasienter». Og vi var bekymret over timelønna til folk som levde av å snakke med naboens gullfisk.

Jeg er fremdeles enig med meg selv – Det er ufattelige mengder tull og tøys og svindel og uredelighet der ute. Men er tøvet virkelig så skadelig? Skal jeg også være grusomt ærlig overfor meg selv, var ett, nokså nedrig motiv langt mer påtrengende enn krisa på veggen: De Alternative er så irriterende!

De er som den kjepphøye, 15 år gamle nabojenta som belærer deg om konflikten i Midtøsten – hun som vet alt – for hun har vært på helgekurs.

Og dermed fikk jeg et tilsvarende intenst behov for å eksponere dem i all deres hovmodige dumskap.

Som når Trommehealer-Tyholdt doserer: «I Østen finnes nok av forskning som viser at en livsenergi finnes og at denne livsenergien kan kanaliseres. Han viser til en artikkel publisert på nettsiden The Healing Trust … »

Eller når Delfin-Tyholdt supplerer: «Vi har mange tusen energikanaler i kroppen vår som følger blodomløpet. Det kan forekomme stagnasjoner i energisystemet vårt som igjen påvirker helsa.»

Alt mens husrenserspiritist Kirsebom, under sin spasertur rundt Agerup gård forteller at han nå har møtt Storbonden, «en litt stutt mann med vom som røyker langpipe og hoster» – og som døde tidlig på 1800-tallet.

Storbonden har antagelig selv valgt å komme tilbake, for «ingen ånder blir hengende igjen» midt mellom vår verden og den andre siden: «Vi kan selv velge hva vi vil gjøre der (på den andre siden). Vi kan jobbe eller lære mer … »

Det siste hadde vært en idé – men, hvordan i all verden VET disse menneskene alt dette?

Svaret er kanskje at de ikke vet at de ikke vet. De tror kanskje at de vet – har de drømt om det? Men ting tyder på at de ikke vet hva kunnskap er. Og følgelig ikke kan skille god kunnskap fra ditto dårlig. De hadde med andre ord hatt godt av et helgekurs i kritisk tenkning.

Skiller ikke drøm fra virkelighet

Men denne surmulingen tvinger oss jo rett og brutalt tilbake til biskopen. Hvordan i all verden vet han noe? Om evig liv? Guds vilje? Jomfruer? Han har kanskje drømt om det? Eller lest det i en bok?

Så hvorfor blir jeg så mye mer irritert over drømmetyder Siv Nancy enn biskop Per Arne? Sikkert min indre snobb: De alternative er vulgære, lavkirkelige og billige – og selv de mest vestkantfine blant dem har ikke tatt seg bryet med å tenke en kritisk tanke for mye.

Men for å være ærlig – det kan umulig biskopen ha gjort, heller.

Det biskopen, spiritisten og drømmetyderen har felles, er en drøm – samt manglende evne, for ikke å si vilje til å skille drøm fra virkelighet.

Dusteriet skal ikke stå uimotsagt

Jeg har lært et par tre ting gjennom mine år som skeptiker: Min arrogante irritasjon er feilplassert. Du skal respektere at folk har drømmer og forestillinger. Så lenge det ikke skader noen, er det antagelig greit å gå rundt og tror at du er gjenfødt Auschwitzfange.

De fleste mennesker er i stand til å tro de teiteste ting – og samtidig fungere i samfunnet. Biskop Dahl er et eksempel. Om de velger å betale 2500 kroner for en helg med eventyr om delfiner, så får de sikkert en hyggelig helg.

Dette er imidlertid noe helt annet enn å gå med på at de har rett, og det betyr heller ikke at vi skal la dusteriet stå uimotsagt. Ja, jeg skriver «dusteri» - Kirsebom må gjerne mene ting om logistikken mellom himmel og jord, men jeg kan garantere deg at han ikke VET dette, selv om han fremstiller det slik.

Hvilket spiller over til en annen lærdom: Vi må vite hva kunnskap er. Det er godt mulig vi ikke trenger mer enn et helgekurs. Det eneste vi trenger er å lære oss å gjenkjenne den, og deretter respektere den.

Dette betyr ikke at vi blindt skal underkaste oss kunnskap – andres påståtte sådan. Som den om rutetidene på transporten til Himmelen. Det betyr snarere det stikk motsatte. Respekt for kunnskap betyr å ta kunnskap på alvor – spørre hvor den kommer fra. Undersøke om den holder vann. Hvordan vet spiritisten at ingen blir hengende igjen mellom himmel og jord? Hvordan vet biskopen at Jesus er Guds sønn – og at det finnes en Himmel?

Respekt for kunnskap betyr å alltid kritisk vurdere kildene. Ut fra det jeg vet – virker det sannsynlig at Siv Nancy døde i en konsentrasjonsleir? Eller kan vi tenke oss andre årsaker til at hun nå finner det for godt å fortelle denne historien i avisen?

Lever vi i samme virkelighet?

Det kanskje viktigste jeg har lært, er imidlertid at det finnes en virkelighet.

Det er her mye av slaget står: Folk holder seg med sin egen, private virkelighet – med regler de kan bestemme selv. Jeg bodde en gang i min ungdom sammen med ei jente som mente virkning kan komme før årsak – antagelig noe hun hadde lest hos Fridtjof Capra. Det var bare å gi opp å krangle – i hennes virkelighet kunne det godt være at det var jeg som sølte syltetøy på teppet – selv om jeg beviselig ikke tok det ut av kjøleskapet før lenge etter at hun oppdaget flekken.

Egentlig det samme med Vestfolds Alternative. Tingene avisa lar dem breie utover spaltene er fantasier og misforståelser - urimelige, hårreisende og åpenbart feilaktige. Du kan undersøke dem, etterforske dem, teste dem, rasjonalisere, argumentere og appellere til logikk og fornuft – til krampa setter inn. Hvis mottakeren ikke er åpen for det – og det er han ofte ikke – er det bare for ham å svare «Jaja – slik er det i din verden.»

Selvfølgelig finnes det mer interessante ting å bedrive fritiden med, men er du først i den situasjon at du tvinges til å utveksle meninger med en «alternativ», kan det være nyttig å starte med å sjekke om dere i det hele tatt lever i samme verden. Kommer årsak før virkning? Hvis all tilgjengelig og dokumentert kunnskap tyder på at noe henger sammen på denne måten – er det da slik? Hvis du føler at det står en stutt gammel kæll og hoster meg i ansiktet, mens jeg verken føler, ser, lukter, hører, eller kan måle eller på noen annen måte registrere og sannsynliggjøre dette – er han der da?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.