Erik Aasland og Gunn Engelsrud ser ut til å mene at eventuell bevegelsesglede i selve kroppsøvingstimen er uavhengig av formålet om at faget skal inspirere til livsvarig bevegelsesglede. De skriver i sitt debattinnlegg at «Selv om formålet foreskriver at faget skal bidra til livslang bevegelsesglede, så betyr ikke dette at elevene skal trives eller oppleve bevegelsesglede der og da».

Jeg håper norske kroppsøvingslærere ikke kobler dette til en forståelse av at elevenes trivsel og bevegelsesglede i kroppsøvingstimene er uvesentlig.

Les hele debatten:

• Vinje:  - Ikke fjern ballspill og idrettsaktiviteter fra gymmen
• Säfvenbom og Rustad: - Det som skjer i gymtimen må understøtte kompetansemålene i faget.
• Vinje: - Rekkefølgen må være bevegelseslæring til bevegelsesglede.
• Aasland og Engelsrud: - Det kan være smertefullt å lære – ikke bare «gøy»

Trivsel som grunnlag for læring

En tidligere omtalt forskningsartikkel fra Säfvenbom, Haugen og Bulie beskriver også sammenhengen mellom trivsel og læring i kroppsøvingsfaget. De finner belegg for at en positiv holdning til kroppsøvingsfaget påvirker elevenes læring og glede i faget.

I tillegg sammenfatter de fire ulike studier gjennom å konkludere med at en positiv holdning til kroppsøvingsfaget er ansett som en nødvendig komponent i arbeidet med å oppmuntre til en (fysisk) aktiv livsstil”.

Disse konklusjonene samsvarer dårlig med det jeg oppfatter som hovedbudskapet fra Aasland og Engelsrud. Det gjør også formuleringen i fagets formål om at «Kroppsøving skal medvirke til at elevene opplever glede, mestring og inspirasjon ved å være med i ulike aktiviteter og i aktivitet sammen med andre».

Overdrivelser og generalisering

Aasland og Engelsrud mener de har forskningen på sin side når de slår fast at kroppsøvingsfaget «ikke praktiseres som et utdannings- og læringsfag». De skriver også at faget kjennetegnes ved en «undervisningspraksis som bryter med fagets overordnede hensikt om å bidra til elevers allmenndanning».

Hvis det som skjedde i kroppsøvingstimene i Norge var totalt frakoblet læring, så hadde poengene Aasland og Engelsrud ønsker å innkassere vært deres. Jeg mener duoen både overdriver og generaliserer.

Kun fra videregående skoler

Det er to norske studier som kobles direkte til disse påstandene: Aasland og Engelsruds egen artikkel og Petter Erik Leirhaugs doktorgradsavhandling.

Den førstnevnte artikkelen bygger på feltarbeid ved fire videregående skoler i Oslo og intervjuer med åtte kroppsøvingslærere. Leirhaugs doktorgradsarbeid er basert på ulik type empiri fra seks videregående skoler i Oslo og ett annet fylke.

Selv om dette er grundige og gode forskningsbidrag, så kan de umulig dekke den forklaringsregningen Aasland og Engelsrud har pådratt seg. De påstår nemlig at faget, rimeligvis forstått som første trinn på barneskolen til siste år på videregående, verken praktiseres som et læringsfag eller bidrar til elevers allmenndanning.

God allmenndanning handler blant annet om å tilegne seg egenskaper og verdier som gjør samhandling mellom mennesker enklere og gjør det rikt og spennende for dem å leve sammen, ifølge Utdanningsdirektoratet.

De som tør å fortelle norske kroppsøvingslærere at de som gruppe ikke jobber med dette er dristige, men uten forskningsmessig belegg.

Lærer at aktivitet er gøy

Når det gjelder læringsfaget – eller mangelen på dette: ny forskning viser at over 3200 norske elever fra 5.-10.trinn samlet sett oppgir at de lærer at det er «gøy å være i aktivitet, fair play, mange forskjellige idretter og om trening og en sunn livsstil» i kroppsøvingsfaget.

Dette kan fortelle at faget verken er frakoblet læring eller læring knyttet til kompetansemålene, og at det er mulig å lære seg at det er gøy å være i aktivitet.

Siden kun 2,3 prosent av elevene fra mellomtrinnet i samme studie oppgir at de liker kroppsøvingsfaget dårlig eller veldig dårlig, er det trolig at elevene lærer basert på gode mestringsopplevelser og bevegelsesglede. Uansett om de på veien mot læringen er slitne eller jobber hardt med å få til det de jobber med. Det er nemlig ingen motsetning.

Ifølge Aasland og Engelsrud er ikke kroppsøving et læringsfag fordi «ha det gøy, fremvise høyt (fysisk) aktivitetsnivå, og være disiplinerte» gis forrang. Jeg mener alle disse tre komponentene kan kobles til læring. Elevene kan lære at fysisk aktivitet er gøy og at innsats og disiplinert handling fremmer måloppnåelse i mange kompetansemål.

Når det gjelder innsatsen, så er en del av Utdanningsdirektoratets definisjon på denne er at «eleven prøver å løse faglige utfordringer etter beste evne uten å gi opp». Det kan altså innbefatte et høyt aktivitetsnivå – selv om innsats også kan kobles til uttrykk som er mindre synlig for læreren.

Delvis enige om konklusjonen

Aasland og Engelsrud ser også ut til å mene at idrettslige ferdigheter og holdninger ikke skal kunne kobles til kompetanse («premieres med karakter»). Hvis det er riktig oppfattet tar de feil: kompetansemål som tar utgangspunkt i blant annet å bruke ferdigheter i ulike idretter eller praktisere fair play gjennom inkludering er bevis gode nok.

Undervisningen bør, som mine meddebattanter skriver: «understøtte at elevene opplever et bevegelsesrepertoar og en kroppslig meningsfull læring over tid, hvor de kan reflektere over seg selv og egen læring». Men dette kan gjøres på svært mange måter.

Undervisningen bør i tillegg til læringsfokuset forsøke å tilrettelegge for bevegelsesglede og trivsel i selve kroppsøvingstimen. Gjerne i så stor utstrekning som mulig.