Først til uenighetens kjerne, hva den omtalte studien til Säfvenbom, Haugen og Bulie egentlig forteller oss. 2116 elever ga uttrykk for sin trivsel i kroppsøvingsfaget og det var det fire kategorier å velge mellom. De to siste svarkategoriene var forbeholdt de som liker faget:

    3) I like PE, but it could be provided differently,    (32 %)
    4) I like PE, and the subject should remain as is  (56 %)

Den siste kategorien åpner ikke for at det er forbedringspotensial i måten faget blir undervist på. Likevel velger hele 56 prosent av elevene denne. Kategori tre er det eneste aktuelle alternativet for elever som i all hovedsak er fornøyde med måten det undervises på, samtidig som de ønsker seg noen justeringer. Samtidig er kategorien også det naturlige valget for elever som liker faget, men ønsker seg større endringer. Strengt tatt kan elever velge denne kategorien også når de liker faget, og samtidig ser at det kan undervises på andre måter – uavhengig av om de faktisk ønsker andre undervisningsmetoder eller arbeidsmåter.

• Les de første innleggene i debatten:
  • Vinje:  - Ikke fjern ballspill og idrettsaktiviteter fra gymmen
  •  Säfvenbom og Rustad: - Det som skjer i gymtimen må understøtte kompetansemålene i faget.

Ikke grunnlag for resultat

Bakgrunnen for at elever krysser av for alternativ tre kan være et ønske om en endring rettet mot mindre (eller for noen: større) konkurranse- og/eller ferdighetsfokus. Men det kan også være at elevene synes de er for mye eller for lite utendørs i undervisningen, eller at de har for mye eller for lite dans eller ballspill. Det kan også være at de synes de har for lite medvirkning eller at organiseringen av faget skulle vært mer eller mindre basert på kjønnsdeling.

Hva elevene har tenkt, og hvor mange av dem som har tenkt hva - det vet vi ikke, men det er helt klart at det ikke er grunnlag for å påstå at alle elevene som krysser av for kategori 3 er misfornøyde med undervisningen i faget. Det gjør artikkelforfatterne i setningen “43 % of the adolescents were not happy with how PE is taught in Norwegian schools». Säfvenbom og Rustad peker mot den delen av studien som forklarer varians i elevenes motivasjon for faget, for å presisere og gi grunnlag for å forstå hva artikkelforfatterne har ment. Men den forklarte variansen rokker ikke ved noe av det overnevnte.

Jeg antyder ikke uredelighet

Det er heller ikke riktig at jeg mener kategori 3 og 4 «tilhører samme kategori» slik NIH-duoen skriver. Jeg ser naturligvis forskjellene mellom kategoriene. Det jeg skriver er at 88 prosent av elevene oppgir at de liker kroppsøving. Det bør være rimelig da 88 prosent av elevene i undersøkelsen har valgt et svaralternativ som tar utgangspunkt i at de liker kroppsøving.

Säfvenbom og Rustad mener også at jeg antyder at «forskere vrenger tall for å få opp tallet på elever som misliker faget». Det stemmer ikke. Jeg antyder ingenting, men tror personlig dette handler om mangel på presisjon i fremstilling av resultater og ikke om strategiske overveielser for å villede leserne. Når jeg skriver at det er skapt et vrengebilde av elever sin trivsel i faget, handler det om at alle de store riksmediene har formidlet en nyhet om at 1 av 3 elever misliker eller hater kroppsøving – til tross for at det ikke finnes belegg for en slik påstand.

Fulltreffer om veien videre

Säfvenbom og Rustad treffer imidlertid blink i tittelen på sitt innlegg: Hva skal elevene lære i kroppsøving? Jeg er helt enig at det bør være hovedfokus videre.

Det at faget skal inspirere til livsvarig bevegelsesglede hos elevene er helt sentralt i formålet med kroppsøvingsfaget. Men rekkefølgen må være: bevegelseslæring til bevegelsesglede. Ikke motsatt. Vi kan ikke ta utgangspunkt i de mest populære aktivitetene – og deretter spørre oss om hva elevene lærer i disse aktivitetene. Da ville vi hatt et «trivselsfag» som tilfeldigvis ga noe læring. Kroppsøving er et læringsfag.

Grunnen til at jeg advarte mot å fjerne eller kraftig nedtone ballspill og idrettsaktiviteter, var primært at disse aktivitetene danner utmerkede utgangspunkt for å arbeide med de sentrale kompetansene elevene skal tilegne seg i faget. Samtidig synes jeg det var naturlig å fokusere på at dette ikke er veien å gå hvis man vil gjøre noe med elevens trivsel i faget – i og med at det var kronikkens fokus.

Jeg forstår likevel hvorfor Säfvenbom og Rustad skriver at: «Vinje virker mest opptatt av at ballspill og andre idrettsaktiviteter ikke skal forsvinne fra kroppsøvingstimen fordi det er så mange som liker kroppsøvingsfaget slik det er.» På dette punktet var jeg nemlig ikke presis nok.