– Det er den vanskeligste studien jeg noensinne har gjennomført.

Det sier Kamilla Miskowiak, professor i nevropsykologi fra Københavns Universitet og Region Hovedstadens Psykiatri i Danmark

Fem år har det tatt å finne deltakere og gjennomføre forsøket med i alt 27 tungt depressive pasienter som var innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling og henvist til behandling med elektrosjokk (ECT).

Selve forsøket tok bare et par dager. Når en depressiv pasient sa ja til å delta i forsøket, ble han eller hun tilfeldig trukket ut til enten å få ECT eller simulert ECT.

– Pasienten kom inn på rommet der ECT-behandlingen skulle foregå, forteller Miskowiak. – Han eller hun fikk full bedøvelse, fikk muskelavslappende medisiner, og fikk elektroder på hodet og bittskinne i munnen. Og så åpnet legen som skulle gi behandlingen en konvolutt med et ark der det sto om pasienten skulle få ECT eller ikke.

12 pasienter fikk ikke ECT. 15 fikk behandlingen. Verken pasienter eller forskere visste hvem som hadde fått hva.

Frontallapper reagerer annerledes

Et døgn etterpå ble pasientene kjørt til Hvidovre Hospital og lagt i en hjerneskanner, som måler aktiviteten i hjernen ved hjelp av magnetisme. Mens de lå i skanneren, fikk de se ulike bilder.

Noen var veldig ubehagelige, og noen var bare positive.

Og da kunne forskerne se noe interessant.

Reaksjonen på de negative bildene i et spesielt område av hjernen, nemlig den midterste delen av frontallappen, var mindre hos de pasientene som hadde fått ECT, men større da de så de positive bildene.

Det strømmet mer blod til området i frontallappen når pasientene så et positivt bilde.

Tidligere forskning, blant annet en studie i tidsskriftet Biological Psychiatry, har vist at den midterste delen av frontallappene er overaktiv hos personer med depresjon. Det har betydning for hvordan man oppfatter verden rundt seg.

– Derfor var vi interessert i å se hva som skjer her. Jeg synes det er spesielt interessant at det både er mindre reaksjon ved negative bilder og større reaksjon ved positive bilder, sier Kamilla Miskowiak.

Hvis forskerne bare hadde undersøkt reaksjonen i hjernen på de negative bildene, kunne man kanskje tenke at ECT hadde gjort området mindre aktivt. At strømmen kanskje på en eller annen måte hadde bedøvet hjernen.

– Men det er altså ikke tilfellet, for da ville vi ikke se en økt reaksjon ved de positive bildene. Det skjer på en eller annen måte en normalisering, sier Miskowiak.

Hun er hovedforskeren bak en vitenskapelig artikkel om studien som nettopp er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet European Neuropsychopharmacology.

ECT er en gåte

Poul Videbech, professor i psykiatri ved Københavns Universitet og Region Hovedstadens Psykiatri, forsker også på hjernen hos pasienter med depresjon, blant annet effekten av ECT. Han har ikke vært med på å gjennomføre den nye studien, men er imponert.

– Jeg synes det er veldig interessant. Vi vet at ECT virker for mange med alvorlig depresjon, men det er litt en gåte hvorfor. Dette er en brikke til det samlede puslespillet om ECTs virkning, sier han.

Videbech får støtte av Erik Roj Larsen, klinisk førsteamanuensis ved Syddansk Universitet og spesialist i psykiatri ved Region Syddanmark.

– Det er en elegant studie. Jeg synes det er veldig spennende at de ser på det området av hjernen. For det er et område vi har stadig mer fokus på innen depresjonsforskningen, sier han.

De tre forskerne forteller at personer med alvorlig depresjon blir mer påvirket når de ser eller hører noe negativt.

– Et kjennetegn ved depresjon er at man relaterer det negative til seg selv. Hvis en person med alvorlig depresjon ser et bilde av et brent barn, vil hun kanskje tenke på en gang hennes eget barn brant seg. Vi vet at frontallappene spiller en viktig rolle for å bearbeide informasjon knyttet til en selv, sier Kamilla Miskowiak.

Den nye studien peker ifølge Miskowiak og Videbech på at ECT skaper en mer normal reaksjon i frontallappene.

Sterkt design

Ifølge Videbech er det en stor styrke i studien at forskerne har en kontrollgruppe.

– Det er en stor styrke. Jeg skulle gjerne ha vært med på å gjennomføre denne studien, sier han.

Hvis han skal peke på en svakhet, er det at forskerne ikke har skannet pasientene på forhånd. De kan altså ikke se om det er forskjell på hvordan hjernen reagerer på bildene før og etter ECT eller placebobehandlingen.

Det er Miskowiak oppmerksom på.

– Det hadde vært interessant. Men det er to utfordringer ved det, sier hun.

• For det første er det vanskelig å måle en reaksjon av samme type tester to ganger. Hjernen lærer raskt og vil derfor reagere mindre andre ganger man ligger i en skanner.
• For det andre var pasientene svært syke. En ytterligere skanning ville ha utsatt behandlingen.

Bare litt mindre deprimerte

Forskerne målte også graden av depresjon hos pasienten ved hjelp av Hamilton-skalaen.

Begge de to gruppene forbedret seg med noen få poeng.

– Det er også interessant. De hadde altså ikke blitt mindre deprimert, men det var en endring i hjernens måte å reagere på. Det tyder på at ECT skaper endringer allerede før depresjonen dempes. Og de endringene kan kanskje være med på å forklare at det har en virkning, sier Kamilla Miskowiak.

Da forsøket var avsluttet, etter tre dager, gjenopptok alle de 27 pasientene vanlig ECT-behandling, som typisk varer i tre uker med tre behandlinger i uken.

Ifølge Erik Roj Larsen hadde det vært interessant å følge forsøkspersonene og skanne dem igjen når de var ferdige med hele behandlingen. Her er utfordringen igjen grensene for hva pasientene skulle utsettes for og validiteten av den nevropsykologiske testen hvis den gjentas.

– Vi har fått enda en brikke til å forstå effekten av ECT. Men nå står man tilbake med nye spørsmål som det kunne være spennende å få svar på. Hvordan ser det ut når man har gjennomført hele behandlingen? Hvilke hjerneendringer ses hos dem som har effekt av ECT?, sier han.

Studien er finansiert av Lundbeck-fondet.

Referanse:

K.W. Miskowiak mfl: «Effect of electroconvulsive therapy on neural response to affective pictures: A randomized, sham-controlled fMRI study», European Neuropsychopharmacology (2018), doi: 10.1016/j.euroneuro. 2018.05.013 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.