En mindre krise har rammet legevitenskapen. Krisen går ut på følgende:

Mange godkjente legemidler som ifølge kliniske forsøk skal være trygge og effektive, blir trukket tilbake etter de har vært tatt i bruk.

Mellom 2003 og 2017 ble 396 av 3000 legemidler trukket tilbake fra markedet, viste en amerikansk studie nylig.

Forskerne nevner flere årsaker. En av dem er at noen legemidler ikke virker like godt i virkeligheten som i vitenskapelige forsøk.

– Mange legemidler har ikke den forventede effekten. Det kan skyldes at pasienter som er med i forsøk, ikke ligner de som bruker medisiner i virkeligheten, sier Morten Sodemann, som er spesialist i infeksjonssykdommer og klinisk professor ved Syddansk Universitet.

– De fleste kliniske forsøk gjennomføres på hvite menn på om lag 25 år. Ingen barn, overvektige, kvinner eller eldre inngår. Derfor har vi store problemer med å overføre resultatene til virkeligheten og sørge for at pasientene får den riktige dosen, fortsetter han.

Sodemann mener at det er behov for mer kvalitativ kunnskap, som man får fra humanistisk forskning.

Pasienter passer ikke inn i datasettet

I kliniske forsøk tester forskere om det kan måles en effekt av et legemiddel, og om det har bivirkninger.

– Mye klinisk forskning er basert på enorme store datasett. Logikken er at jo større studien er, desto sikrere er resultatet. Problemet er at man får resultater det er vanskelig å ta i bruk. Pasientene på sykehuset passer ikke inn i datasettet, sier Sodemann.

Hvis man vil vite hvordan legemidler påvirker virkelighetens pasienter, som er veldig annerledes enn de som inngår i forsøkene, bør man ifølge Sodemann også utføre kvalitative studier, der man for eksempel spør pasientene:

• Hvordan var det å ta medisinene.
• Hvordan de opplever at de virket.

Kvalitative studier, der forskere snakker med pasientene om behandlingen, er en mangel i helsevesenet, mener han.

– Mange av kollegene mine leser ikke kvalitative studier, sier Sodemann.

– Det er uheldig: Det er ofte mer substans i direkte sitater fra mennesker enn i et effektmål fra et klinisk forsøk. All medisinsk forskning burde kanskje starte og slutte med det kvalitative.

Slik kan kvalitativ forskning gjøre nytte

Vi vender tilbake til Morten Sodemann. Først skal vi snakke med Astrid Pernille Jespersen, som er førsteamanuensis på det danske Saxo Instituttet og leder av Center for Humanistisk Sundhedsforskning ved Københavns Universitet.

Jespersen er etnolog og driver nettopp den typen forskning Sodemann etterspør: Hun bruker kvalitative metoder til å undersøke hvordan folk bruker behandlinger og forebyggelsesmetoder.

– Det store folkehelseproblemet er ikke at vi ikke har nok kunnskap om hvordan man forebygger ulike livsstilssykdommer. Vi masse om det fra store, statistiske befolkningsundersøkelser, sier Jespersen.

– Problemet er at vi ikke vet hvordan vi skal implementere det. Hvis vi skal forstå de konkrete mekanismene som gjør at folk ikke følger evidensbaserte råd, må vi bevege oss ut blant de menneskene det handler om, sier hun.

Treningsprogrammer er vanskelig å følge

Astrid Pernille Jespersen gir et eksempel på hvordan kvalitativ forskning kan bidra:

Et bestemt treningsprogram har en god fysiologisk effekt på helsen, viser et forsøk. Parallell med forsøket gjør en etnolog intervjuer med forsøksdeltakerne.

– Intervjupersonene sier at det er en daglig kamp å overholde treningsprogrammet, at de jukser med vekten, og at de aldri ville ha fulgt programmet hvis de ikke deltok i et forsøk, sier Jespersen.

Kvalitativ forskning står sterkt

Astrid Pernille Jespersen husker at hun en gang spurte en mann som var med i et slikt forsøk, hva som kunne forhindre ham i å følge treningsprogrammet når forsøket var overstått.

– Kjæresten min, svarte han, forteller Jespersen.

– Hun syntes kanskje han brukte for mye tid på prosjektet. Men hun var ikke en del av selve forsøket, så de biomedisinske forskerne ville aldri vurdere det. Hvis man skal oppdage slike uforutsette hindringer, står den kvalitative forskningen utrolig sterkt, sier Jespersen.

Både Morten Sodemann og Astrid Pernille Jespersen opplever at de kvalitative metodene har lavere status:

– Det er vanskelig å få penger til kvalitativ forskning, for de fleste vil helst kunne sette to streker under en effekt, sier hun.

– Kvalitativ forskning skaper større innsikt i kompleksiteten, men det kan være vanskelig å argumentere for i en søknad.

Å snakke med pasienter gjør en forskjell

Henrik Ullum, som er klinisk professor ved Københavns Universitet, spesialist ved Rigshospitalet i København og formann for den danske Organisationen af Lægevidenskabelige selskab, ser fordelene med kvalitativ forskning.

– Vi kvantitative forskere kunne bli flinkere til å arbeide sammen med forskere som bruker kvalitative metoder. Vi kunne bli flinkere til å spørre pasientene. Bare det å snakke med folk, kan gjøre en forskjell, sier han.

– Hvis et legemiddel har en god effekt i et klinisk forsøk, men det senere kommer data som viser at det ikke virker så i virkeligheten, kan kvalitative metoder hjelpe oss til å forstå om det skyldes at pasientene er annerledes enn de som inngikk i forsøket, eller om de tar medisiner feil, fortsetter Ullum.

Kvalitativ kunnskap er verdifull

I Cochrane, som er en internasjonal sammenslutning av forskere som gjennomfører store metaanalyser for å avdekke om det er evidens for effekten av legemidler, er man heller ikke avvisende overfor kvalitative forskningsmetoder.

Norske Cochrane-forskere har utviklet et evalueringsredskap som kan brukes til å sammenfatte og bedømme kvalitativ forskning i helsevesenet.

– At pasienter som inngår i legemiddelforsøk, ikke alltid ligner virkelighetens pasienter, er dessverre et viktig problem, sier Karsten Juhl Jørgensen, som er fungerende direktør ved Det Nordiske Cochrane Center ved Rigshospitalet i København.

– Hvis man skal undersøke hva som er viktig for pasientene, kan man ikke bruke kvantitative effektmålinger. Da må man bruke kvalitativ forskning.

Intervjuer med foreldre ga kunnskap

Morten Sodemann har flere eksempler på at kvalitativ forskning har hatt en viktig effekt.

– Jeg har hatt en lang forskerkarriere i Vest-Afrika, der jeg fulgte befolkningens helse over tid. Der arbeidet jeg sammen med en antropolog, og det lærte jeg veldig mye av, sier han.

I Vest-Afrika gjorde Sodemann blant annet en studie av hvorfor mange barn døde av sykdommer som er relativt enkle å kurere.

– I den forbindelse intervjuet vi foreldre som hadde mistet et barn. I intervjuene ble det veldig tydelig at det var et mønster. Noen foreldre dro til legen når barnet ble sykt. Andre gjorde ikke det, forteller Sodemann.

– Vi begynte å intervjue foreldrene i fokusgrupper, og det viste seg at det avgjørende var om man kjente noen av de som jobbet på sykehuset, fortsetter han.

Kvalitativ forskning føder ideer

En av de erkjennelsene Morten Sodemann dro med seg hjem fra Vest-Afrika, er at kvalitativ forskning gir uunnværlig kunnskap som ikke kommer fram i kliniske forsøk.

Medisinsk forskning burde kanskje både starte og slutte med det kvalitative, mener han. For når man går ut og snakker med pasientene, får man ofte:

• Relevante hypoteser som man kan teste i kliniske forsøk: «De gode ideene til hva som er relevant å undersøke, oppstår når man går ut og snakker med folk. Da plukker man opp mønstre, og det blir lettere å kombinere statistikk med opplevelser, inntrykk, følelser og overveielser», sier han.
• Svar på hvorfor en evidensbasert behandling ikke virker som forventet: – Hvis man ikke kjenner og forstår målgruppen, får man feil resultater, sier Sodemann.

– Det mangler kanskje en helt ny forskningsfaglig disiplin som kan koble kvalitativ forskning med kvantitative tankegang og tilbake igjen, avslutter han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.