Hva kan vi bruke kvalitativ forskning til?

Det må være så lett å drive forskning hvor man bare trenger å prate litt. Man samler kanskje en fokusgruppe på ti personer eller intervjuer en håndfull mennesker og ser litt på det de gjør i hverdagen – og så føler man fram seg til noen konklusjoner som i bunn og grunn sier mest om hvordan man ser verden selv.

Fordommene mot den såkalte kvalitative forskningen er sterke. Det kan være vanskelig å forstå hvordan forskere kan uttale seg om hva som får oss til å handle og leve som vi gjør ut fra en studie med ganske få deltakere.

Kritikere mener det bare finnes én måte å drive vitenskap.

Kvalitativ forskning har fått hard kritikk i en debatt om en studie om ny nordisk hverdagsmat ved OPUS-senteret på Københavns Universitet.

På bakgrunn av en undersøkelse av ialt 38 mennesker har forskere funnet ut at vi neppe kommer til å ta i bruk et sunt og velsmakende kosthold, blant annet fordi den er for tidkrevende å lage.

Det har fått ledelsen av OPUS til å lange ut mot forskerne og kalle denne typen forskning for dårlig og nærmest vitenskapelig uredelig.

Men kvalitativ forskning er på ingen måte dårlig vitenskap, forteller professor Bente Halkier, som gjennom 18 år har arbeidet med både kvalitative og kvantitative metoder.

– De som uttaler seg, ser ikke ut til å vite hva kvalitativ forskning er, og hva man kan oppnå med den. Jeg tror diskusjonen i mediene delvis dreier seg om at man ikke skiller mellom to ulike måter å drive vitenskap på, sier Halkier.

Halkier har vurdert doktoravhandlingen som ble kritisert og er til daglig professor ved Roskilde Universitets Institut for Kommunikation, Virksomhed og Informationsteknologier. Hun underviser dessuten på forskerkurs i metode og har skrevet lærebok om fokusgrupper.

To ulike metoder

Verden kan undersøkes ved hjelp av to helt ulike vitenskapelige metoder: en kvalitativ og en kvantitativ.

Den kvantitative metoden går ut på å samle inn et stort materiale slik at man kan lese av sammenhenger og tendenser, kartlegge utbredelsen av folks holdninger eller finne ut hvor mange pasienter som blir syke av en bestemt medisin.

Du kjenner metoden fra meningsmålinger, spørreskjemaundersøkelser og har kanskje lagt merke til at den tallbaserete metoden også blir brukt innenfor en lang rekke naturvitenskapelige disipliner – for eksempel når forskere fra CERN vil undersøke om Higgs-partikkelen virkelig eksisterer og derfor bombarderer tusenvis av atomkjerner.

Den kvalitative metoden fokuserer mindre på årsakssammenhenger og mer på hvordan vi mennesker oppfatter verden og hvilke relasjoner som betyr noe for oss.

Metoden gir en annen innsikt i livet enn forskerne kan få med store, overordnede undersøkelser. Det er derfor forskere arbeider med fokusgrupper, hvor man intervjuer en gruppe mennesker samtidig, eller individuelle intervjuer – eller bare observerer folk i hverdagen.

Avdekker sosiale mønstre

Den kvalitative metoden går dypere ned i konteksten og fjerner også noe av det filter vi har når vi besvarer spørsmål fra Gallup og gjerne vil framstå som litt sunnere og bedre borgere enn vi egentlig er.

– I kvalitativ forskning undersøker man ikke utbredelsen av noe. Man forsøker i stedet å avdekke mønstre i våre forståelser og praksiser og hvordan de henger sammen med de situasjonene de kommer fram i – innenfor familien, sammen med venner, til fest eller på arbeid – og hva slags dynamikk som opererer.

- Det er en helt annen tilnærming enn når man har kvantitative data, forklarer Bente Halkier.

Krever ulik fortolkning

Kvantitativ forskning kartlegger at noe skjer, mens kvalitativ forskning avdekker hvorfor det skjer.

– Det er to helt ulike metoder, og det kan gi opphav til konflikter hvis man ikke forstår forskjellen, sier Halkier.

– Når man arbeider naturvitenskapelig eller medisinsk, vil man gjerne bruke kvantitative data til å generalisere. Når man arbeider innenfor humaniora eller samfunnsvitenskap, bruker man ofte kvalitative metoder til å uttale seg spesifikt om sosiale mønstre innenfor et avgrenset område, for eksempel hva som får oss til å spise «ny nordisk hverdagsmat».

– Det er forskjellige vitenskapelige konklusjoner man kan trekke på bakgrunn av de to typene av data, men det nytter ikke å legge forståelsen fra den ene verden over den andre. Kvantitativ og kvalitativ forskning må fortolkes innenfor sine rammer.

Også innenfor naturvitenskapen

En generell fordom er at man bruker kvalitative data i en adskilt del av humaniora og samfunnsvitenskapene, hvor man er fokusert på navlebeskuelse og følelser.

Men det stemmer ikke, mener Svend Brinkmann. Han er professor i psykologi og en av lederne av Center for Kvalitative Studier ved Aalborg universitet.

Ifølge Brinkmann finnes det mange eksempler på kvalitativ forskning innenfor naturvitenskapene; vi snakker bare ikke så mye om det.

Han nevner i fleng:

Darwins studier av finker på Galapagosøyene ble brukt til å si noe om artens utvikling, uten noen bruk av statistikk, kontrollgrupper eller eksperimenter.

«Qualitative analysis» innenfor kjemi går ut på å analysere kjemiske forbindelser.

Biologers feltundersøkelser, hvor de studerer dyr i sine naturlige omgivelser.

– Da en japansk forsker oppdaget at aper på en bestemt øy lærte andre aper å vaske potetene før de spiste dem, revolusjonerte det primatologien, for det viste at aper kan ha kultur, akkurat som mennesker. Slike ting kan man oppdage ved kvalitative studier, og det er en stor misforståelse å tro at kvalitativ forskning er en useriøs del av humanvitenskapene. Den blir brukt overalt, sier Brinkmann, som er professor ved Institut for Kommunikation ved Aalborg universitet.

Kommer tettere på

Kvalitativ forskning er utskjelt for å se for snevert på mennesker fordi man undersøker en relativt liten gruppe. Men Svend Brinkmanns erfaring er at kvalitativ forskning tvert imot kan operere tettere på mennesker og er lettere å forholde seg til enn kvantitativ forskning.

– Når jeg holder foredrag på bakgrunn av kvalitativ forskning, kan folk kjenne seg igjen i mye av det. Det kan være vanskelig i kvantitativ forskning, hvor de statistiske gjennomsnittene kan være litt vanskelige å forholde seg til. Jeg arbeider også sammen med leger, som har stor interesse for de beskrivelsene forskningen kan komme med, så alt i alt opplever jeg en stigende aksept og bruk av kvalitative forskning, sier Brinkmann.

Professoren understeker at kvalitativ forskning selvfølgelig kan utføres på en dårlig måte, og at det kan bli helt «hull i hodet» hvis det blir brukt feil – for eksempel hvis man konkluderer at 75 prosent av danskene hater ris fordi tre av fire deltakere i et kvalitativt forskningsprosjekt gjør det.

De vitenskapelige kravene

Slik kvantitativ forskning skal lages innenfor visse rammer– at man for eksempel snakker med 1000 mennesker for å gjøre en undersøkelse representativ og dermed si noe om «alle» dansker – så finnes det også rammer for kvalitativ forskning.

Kvalitativ forskning skal blant annet:

Sammenlignes med og forholdes til litteraturen på området: Stemmer konklusjonene noenlunde med det man vet fra før?

Bruke teoretisk kunnskap til å analysere dataene: Viser de hva man kunne forvente?

Bruke ulike metoder – for eksempel både fokusgrupper, individuelle intervjuer og observasjoner. Når Arne Astrup kritiserer studien av Ny nordisk hverdagsmat for å bare bygge på seks personer, gir det ifølge Bente Halkier et misvisende bilde, fordi intervjuene er supplert av andre metoder.

Snakke med tilstrekkelig mange personer til at man har avdekket de viktigste poengene. Forskerne kaller det å «mette» materialet, noe som vil si flere intervjuer neppe vil avdekke noe avgjørende nytt.

Kan si noe generelt

Hvis de fire områdene er dekket skikkelig, er kriteriene for god, kvalitativ forskning oppfylt.

– Kvalitative data kan godt brukes generaliserende og diskuterende fordi noen mønstre trekker i en bestemt retning, mens andre trekker i en annen retning. Det er nettopp slike finurligheter og ulikheter man kan få fram ved kvalitativ forskning, noe som er med på å gi et mer realistisk bilde av virkeligheten, forklarer Halkier.

Hvor mange er nok?

Spørsmålet er hvor mange man må snakke med for at materialet skal bli mettet?

Forskerne understreker at det kommer an på hva man vil undersøke. Hvis man vil undersøke reaksjoner på en kreftdiagnose, krever det nok ganske mange personer, for man må snakke med både unge og gamle, menn og kvinner, kanskje med folk med og uten arbeid – og folk med ulike krefttyper.

Hvis man avgrenser feltet til det å få brystkreft når man er en kvinne på over 70 år, kan man klare seg med mye færre.

Ytterpunktene er:

1) Å undersøke et område som ikke er belyst før.

La oss si at 250 mennesker har bodd på månen, og man vil gjerne finne ut hva det gjør med et menneske. Da gir det mening å bruke en metode som kalles «grounded theory». Man har ikke noe bestemt antall, men en liten gruppe for å få et overblikk over hva som rører seg. Så justerer man spørsmålene sine og intervjuer noen flere. Slik fortsetter det til man mener det ikke dukker opp flere essensielle opplysninger.

2) I den motsatte enden av spekteret finner man undersøkelser av et avgrenset problem i en snever krets, for eksempel hvordan det føles å servere øl ved fotballaget FC Københavns hjemmekamper – om man må tisse mange ganger i løpet av en arbeidsdag.

Det er veldig enkle spørsmål som mennesker kan ha forskjellige svar på.

Derfor gjelder det å finne forsøksdeltakere som har ulik bakgrunn. Det kunne for eksempel være personer av forskjellige kjønn, utdannelse og kanskje bopel, delt opp i land og by.

En forsker vil være interessert i å ha så mange kombinasjoner av kriteriene som mulig – for eksempel «mann, høy utdanning, bor på landet», «mann, høy utdanning, bor i byen», «kvinne, lav utdanning, bor i byen».

– Det er en tommelfingerregel i kvalitativ forskning at man forsøker å få maksimal variasjon over kriteriene. Hvis du bare har tre kriterier å undersøke, kreves det minst åtte mennesker, og gjerne flere. Slike knep gjør at undersøkelsen blir systematisk nok, forklarer Halkier.

Halkier legger til at hennes personlige erfaring er at hvis man er systematisk i utvalget, så er det sjelden fruktbart å intervjue mer enn tolv personer.

Begrensede ressurser

Svend Brinkmanns tommelfingerregel lyder «15 intervjupersoner, pluss/minus 10».

– Det er en generell regel, men hvis man har en spesifikk erkjennelsesinteresse, sier erfaringen at det er nok. Men i den konkrete situasjonen er det en blanding av erfaring, og om materialet virker mettet – saturated, som det heter på engelsk, påpeker Brinkmann.

Professoren legger til et viktig siste poeng, som gjelder både kvantitativ og kvalitativ forskning.

– Mye er også bestemt av praktiske omstendigheter. I en ideell verden, med ubegrensede ressurser til analyser, arbeidstimer og forskningsassistenter, ville forskningen se ut på én måte. I virkeligheten snakker man ikke så mye om at de begrensede ressursene er svært avgjørende for hvordan man driver forskning. Det er viktig i alle forskningsprosjekter, sier Brinkmann.

Mer kunnskap om kvalitativ forskning

Hvis du vil finne ut mer om kvalitative metoder, anbefaler Bente Halkier følgende tidsskrifter:

Qualitative Research

Qualitative Inquiry

Qualitative Studies

Det sistnevnte styres faktisk av Svend Brinkmann og hans kollega Lene Tanggaard. Tidsskriftet ligger imidlertid i dvale, ifølge Svend Brinkmann fordi mengden av artikler har vært for stor.

Refferanser:

Arun Micheelsen m.fl. «Consumer acceptance of the New Nordic Diet. An exploratory study», Appetite, 2013, DOI: 10.1016/ Sammendrag

_________________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.