Konklusjonen fra fjorårets verdenskonferanse om forskningsintegritet var at tiden nå er inne for å diskutere spørsmål om integritet i forskning på alle arenaer der forskning planlegges, utføres og formidles, ikke bare i forskningsinstitusjonene selv.

– Forskningsintegritet bør omfatte mye mer enn bare fravær av fusk, og heller defineres som «ansvarlige beslutninger om planlegging, gjennomføring og spredning av forskning», sier Sabine Kleinert.

Hun er redaktør i verdens ledende medisinske tidsskrift, The Lancet.

Kanskje bør vi gå enda et skritt videre og snakke om hvilken påvirkning og effekt forskning har på samfunnet? foreslår Kleinert.

– Vi bør involvere alle leddene i forskningsprosessen i diskusjonen om hvordan vi kan forbedre forskningens verdi og brukervennlighet – fra de som finansierer forskningen og til de som publiserer resultatene, sier hun.

Global betydning

Tanken om et slik utvidet perspektiv på integritet og etikk i forskning er ikke ny i norsk sammenheng. I Norge har vi lenge operert med en vid tilnærming til forskningsetikk, som også inkluderer normer for forskningens bredere samfunnsansvar. Men i store deler av verden dreier etikk og integritet i forskning seg fortsatt først og fremst om å unngå fusk i forskning og om å beskytte forskningsdeltakere.

Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) mener initiativet Kleinert beskriver, kan ha en positiv effekt globalt.

– Hvis de kan komme frem til en minstestandard for forskningsintegritet som kan fungere på alle fagområder og lage et system for dette internasjonalt, vil dette være veldig viktig for forskningen i global sammenheng, sier han.

Enebakk mener de også kommer med en viktig påminnelse om at også tidsskriftene og forskningsfinansierende institusjoner spiller en viktig rolle i å sikre etikk og integritet i forskning.

Første ledd i forskningsprosessen

Maura Hiney jobber i det irske helseforskningsstyret og leder arbeidsgruppen for forskningsintegritet i Science Europe, som er en organisasjon for forskningsfinansierende og forskningsutførende institusjoner i Europa.

Hun mener påfallende mange finansierende institusjoner ennå ikke har tatt inn over seg at også de har en rolle og et ansvar for at forskningen skal være troverdig og ha verdi for samfunnet.

– Nå må vi, som finansieringsinstitusjoner, rette søkelyset mot oss selv og hvordan vi jobber, sier Hiney, sto bak rapporten Research Integrity: What it Means, Why it Is Important and How we Might Protect it, utgitt av Science Europe i desember 2015.

– I dag ser vi en «vinneren tar alt»-tilnærming til finansiering av forskning. Vekten blir lagt på publisering i prestisjetunge tidsskrifter, telling av artikler og siteringer, og det er lite eller ingen finansiering av replikasjonsstudier.

Hiney mener det viktigste de finansierende organisasjonene kan gjøre, er å legge opp til varierte finansieringsmodeller, belønne kvalitet fremfor kvantitet og ikke minst å bygge forskningsintegritet inn i all dokumentasjon.

Forskningsrådets rolle

Arvid Hallén er direktør i Norges forskningsråd. Han påpeker at hovedansvaret for utøvelse av god forskningsskikk og for å følge anerkjente forskningsetiske normer ligger hos forskere og forskningsinstitusjoner.

– I søknadsbehandlingen vurderer imidlertid Forskningsrådet om prosjektbeskrivelsen gjør rede for relevante etiske spørsmål, sier han.

Hallén forteller at Forskningsrådet er i ferd med å innføre en ny programmodell. Denne legger også opp til at programplanene skal omtale relevante utfordringer knyttet til etikk.

Ifølge Hallén har det tradisjonelt vært lagt vekt på at forskningsetikken og forskningens samfunnsansvar i stor grad styres av forskningens interne normer og utvikles gjennom diskusjoner i forskersamfunnet.

– Nyere studier viser et komplekst og dynamisk samspill mellom aktørene i forsknings- og innovasjonssystemet. Dette får nødvendige følger for utvikling av normer for god forskningsskikk og for hva samfunnsansvar i forskning og innovasjon innebærer, fastslår han.

I 2015 fikk Forskningsrådet en ny hovedstrategi, Forskning for innovasjon og bærekraft. Hallén mener de gjennom strategien tar et tydelig medansvar for hva slags samfunn forskningen kan komme til å bidra til.

– Strategien er også en invitasjon til å videreutvikle Forskningsrådets rolle som samfunnsaktør, understreker han.

Åpent og ærlig

Som tidsskriftredaktør representerer Sabine Kleinert det siste leddet i forskingsprosessen. Hun forteller at The Lancet har tatt mange grep for å legge til rette for at forfatterne skal presentere forskningen sin så åpent og ærlig som mulig. I tillegg har de en viktig rolle i å ta opp og diskutere problemer i forskningen, noe de blant annet gjorde i 2014 med artikkelserien «Research: increasing value, reducing waste.»

– Vi er veldig opptatt av at forskningen vi publiserer, er noe som faktisk bringer vitenskapen videre, at det ikke bare er forskning for forskningens skyld, sier hun.

Derfor må alle som sender inn et manuskript til The Lancet, fylle inn et såkalt «forskning i kontekst-skjema». Der må de kort beskrive hva som finnes av forskning på temaet fra før og hva den aktuelle studien bidrar med som gir en verdi utover den eksisterende forskningen. De må også gjøre rede for betydningen av all den tilgjengelige forskningen, inkludert sitt eget bidrag.

– Dette bør alle forskere tenke nøye gjennom før de i det hele tatt foreslår et prosjekt. Og det samme bør de som finansierer forskningen gjøre, påpeker Kleinert.

Vil provosere til refleksjon

Are Brean, redaktør for Tidsskrift for den norske legeforening, tror ikke det er tilfeldig at Kleinert og Hiney tar opp denne diskusjonen akkurat nå. Han mener at mengden forskning stiger enormt, og at både forskere og tidsskrifter har et ansvar for å sette det som publiseres, inn i en større sammenheng.

– Foruten å sikre at forskningen vi publiserer er vurdert av REK og personvernombud, forholder vi oss til de bredere spørsmålene nesten ved hvert eneste manus, sier han.

Selv om ikke Tidsskrift for den norske legeforening har noe tilsvarende som The Lancets forskning i kontekst-skjema, stiller de krav til at forskerne skal sette funnene sine inn i en sammenheng.

– Vi er jo i en helt annen situasjon enn The Lancet. De har en akseptrate på fem prosent. Vår er på rundt 30 prosent. Det betyr at The Lancet kan konsentrere seg om bare den viktigste forskningen.

Det er det sjelden at et nasjonalt medisinsk tidsskrift kan. Men vi er opptatt av at forskningen skal være nyttig for noen, sier redaktøren.

– Tidsskriftene har en viktig rolle i å provosere forfatterne til å filosofere om hvorfor de har gjort dette, hvem det kan tjene og hva det kan brukes til. Det holder ikke bare å rapportere resultatene. De må settes i en kontekst, utdyper han.

Brean er overbevist om at alle seriøse tidsskrifter som har en skikkelig redaksjonell bearbeiding av manuskripter, forlanger det samme som dem.

– Problemet er vel i grunnen alle de tidsskriftene som ikke har redaksjonell bearbeiding av manuskriptene, som bare har fagfellevurdering og så rett ut til publisering, fastslår han.