Konflikter som handler om etnisitet er et sensitivt tema i Etiopia og blir ofte tonet ned eller tiet i hjel i avisene. Oromo er en etnisk gruppe som føler de har blitt oversett og undertrykt av myndighetene. I 2016 sto de bak omfattende demonstrasjoner. Hundrevis ble drept. Folk i byen Bishoftu krysset armene over hodet som et tegn på protest under en religiøs feiring. (Foto: Tiksa Negeri/Reuters)
Konflikter som handler om etnisitet er et sensitivt tema i Etiopia og blir ofte tonet ned eller tiet i hjel i avisene. Oromo er en etnisk gruppe som føler de har blitt oversett og undertrykt av myndighetene. I 2016 sto de bak omfattende demonstrasjoner. Hundrevis ble drept. Folk i byen Bishoftu krysset armene over hodet som et tegn på protest under en religiøs feiring. (Foto: Tiksa Negeri/Reuters)

Hvorfor sensurerer etiopiske journalister seg selv?

Frykten for myndighetene er ikke den eneste grunnen til at etiopiske journalister lar være å rapportere om konflikter.

Publisert

Etiopiske aviser

Mulatu Alemayehu Moges har analysert hvor mange saker fire etiopiske aviser har om interne konflikter og hvordan de framstiller sakene.

Addis Admas (amharisk, ukentlig, privateid. Opplag: 25 000)

Reporter (amharisk, ukentlig, privateid. Opplag: 12 000)

The Daily Monitor (engelsk, daglig, privateid. Opplag: 2500)

The Ethiopian Herald (engelsk, daglig, eid av myndighetene. Opplag: 9000)

I tillegg har han intervjuet 20 journalister, redaktører og andre som jobber opp mot mediene.

Etiopia er urolig. 6000 fanger er frigitt, mange av dem politiske. Regjeringen sier den vil ha ro og utvide det politiske rommet, skriver den amerikanske avisa Washington Post.

Samtidig har statsministeren varslet at han går av og myndighetene har for andre gang på to år erklært unntakstilstand. Situasjonen i landet er i ferd med å tilspisse seg.

Hvordan er det å jobbe som journalist under slike forhold?

Det finnes medier i Etiopia som ikke er styrt av staten. Men det er ikke trygt å være kritisk journalist.

De siste årene har etiopiske myndigheter slått hardt ned på mediefolk som bruker ytringsfriheten sin. Journalister har blitt fengslet og aviser er lagt ned.

Organisasjonen Reportere uten grenser rangerte i fjor Etiopia som nummer 150 av 180 land når det gjelder pressefrihet. Norge ligger på førsteplass.

At journalistene er redde, blir tydelig når de skal rapportere om interne konflikter. Men det er ikke bare myndighetene de er redde for.

– Frykten som kommer fra press og frykten som kommer fra tanken på at artiklene deres kan nøre opp under konflikter er de største utfordringene i etiopisk presse, skriver etiopiske Mulatu Alemayehu Moges i en e-post til forskning.no.

Han er tilbake i Etiopia etter å ha tatt doktorgraden ved Universitetet i Oslo. Nå jobber han som foreleser ved Addis Ababa University i hovedstaden.

Presset fra flere kanter

Medieforsker Mulatu Alemayehu Moges er tidligere journalist, men ville ikke jobbet som det under dagens forhold i Etiopia. (Foto: Elizabeth Bunn)
Medieforsker Mulatu Alemayehu Moges er tidligere journalist, men ville ikke jobbet som det under dagens forhold i Etiopia. (Foto: Elizabeth Bunn)

Både regimet og redaktøren kan presse journalistene. I tillegg er journalistene engstelige for at nyheter om uroligheter vil oppildne stemningen i et land herjet av en rekke konflikter, forteller Moges.

Den tidligere journalisten har undersøkt hvordan fire etiopiske aviser rapporterer om interne konflikter knyttet til blant annet religion, politikk, økonomi og etnisitet.

Han oppdaget at de nesten ikke omtalte bråk i hjemlandet i perioden 2005–2013.

Tvert imot var avisene preget av en rungende stillhet.

Enten skrev de ikke om konfliktene i det hele tatt, eller så unnlot de å ta med viktige fakta eller gjemte bort stoffet inne i avisa. Det kan se ut til at noen temaer blir sett på som nesten urørlige av journalistene.

På åtte år hadde de fire avisene til sammen bare 264 saker om interne konflikter.

Til tross for at det var rundt 900 interne konflikter i disse årene, som kostet minst 8000 menneskeliv.

Stille om etniske konflikter

Konfliktene dreier seg om alt fra islamistiske ekstremister til grupper som ønsker regional uavhengighet.

Ofte er det flere årsaker til konfliktene. For eksempel føler mange i folkegruppa oromo seg undertrykt både politisk og økonomisk. Selv om den er den største etniske gruppa, er det minoriteten tigrinja som styrer det meste i regjeringskoalisjonen, forklarer Washington Post.

Det er særlig sensitive temaer som etnisitet som blir tonet ned. Det gjør journalistene også gjennom måten de ordlegger seg på, oppdaget Moges da han finleste 24 av artiklene.

Selv om det altså er mange konflikter knyttet til etnisitet. Som mellom oromoer og somaliere øst i landet. Konflikten som blusset opp igjen i fjor drepte hundrevis og fordrev tusenvis fra hjemmene sine, melder BBC.

Anklaget for å overdrive

Moges har selv jobbet som journalist i landet. Likevel ble han overrasket over det han fant ut gjennom arbeidet med doktorgraden.

– Det har vært påstått at etiopiske medier, særlig den private pressen, har rapportert om konflikter på en overdrevet og sensasjonalistisk måte. Representanter for myndighetene har gjentatte ganger anklaget journalister som jobber i den private pressen for å skynde seg ut for å rapportere om konflikter og svakheter i regjeringen.

Privateide aviser har også blitt anklaget for å støtte opposisjonen. Men journalistene der intervjuer oftest representanter for myndighetene, fant Moges. De sier at de gjør det for å ha ryggen fri.

I konfliktsakene i de fire avisene utgjør myndighetene 41 prosent av kildene. Opposisjonen får bare sju prosent av plassen.

Terje Skjerdal synes ikke at funnene er særlig overraskende. Han er førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen og har forsket på etiopiske medier i flere år.

– Han har stadfestet det som mange av oss har hatt en mistanke om, at underdekningen av konfliktstoffet ikke bare gjelder statlige medier, men også de private, sier Skjerdal.

De fire avisene som Moges har valgt ut, er imidlertid ikke kjent for å være sensasjonalistiske, forklarer forskeren.

I sin egen doktorgrad fra 2013 fant han ut at statlige medier melder om hendelser først en god stund etterpå – gjerne når den umiddelbare situasjonen er løst. Både fordi det er en måte å ha en viss kontroll med protestaksjoner på, men også fordi det er liten konkurranse i etiopiske medier om å være først ute med nyhetene.

Han kjenner Moges godt. Moges var student da Skjerdal underviste på journalistutdanningen i Addis Abeba, et studietilbud som norske akademikere var med på å etablere. Nå underviser Skjerdal innimellom ved doktorgradsutdanningen i medier og kommunikasjon der.

Avisleserne i Addis Abeba i Etiopia får vite lite om de mange konfliktene i landet. (Foto: Joseph Girmay)
Avisleserne i Addis Abeba i Etiopia får vite lite om de mange konfliktene i landet. (Foto: Joseph Girmay)

Redde for represalier

Skjerdal mener det er verdifullt at forskningen kommer fra nettopp en etiopier som kjenner medieverdenen innenfra.

Moges kjente allerede de til sammen 20 mediefolkene, akademikerne, aktivistene og folkene fra fagforeningen for journalister som han har intervjuet.

Han vet hvordan utfordringene i redaksjonene oppleves. Som at det ofte er vanskelig å få informasjon om konfliktene.

Journalistene og redaktørene som han snakket med, er dessuten redde for represalier fra myndighetene. Med god grunn.

De siste årene har flere aviser blitt lagt ned og journalister, redaktører og bloggere har havnet i fengsel, selv om regimet i år bestemte seg for å løslate en god del fanger.

Private eiere vil unngå at avisa blir stengt. Det kan styre det journalistene velger å skrive om.

Den ene statlige avisa han har studert, jobber for myndighetenes interesser. Den vil ikke gi inntrykk av at regjeringen mangler kontroll.

Selvsensur

Etiopiske journalister vektlegger ofte å støtte utviklingen i landet framfor å bidra til opposisjon, forteller medieforsker Terje Skjerdal (Foto: NLA Høgskolen)
Etiopiske journalister vektlegger ofte å støtte utviklingen i landet framfor å bidra til opposisjon, forteller medieforsker Terje Skjerdal (Foto: NLA Høgskolen)

Men også ansatte i private medier sier at de ikke ønsker å bidra til å forsterke konfliktene i landet.

Det fører til at de gir dem mindre oppmerksomhet.

Privateide medier i Etiopia utøver en stor grad av selvsensur. Det er også inntrykket til Skjerdal.

– Det er i stor grad den samme mentaliteten som rår i statsmedier og private medier, sier medieforskeren som gjennom en studie i fjor fant at mange journalister vektlegger ideen om at journalistikkens rolle er å støtte utviklingen i landet, ikke å bidra til opposisjon. 350 journalister og redaktører ble intervjuet i studien.

– Jeg vil påstå at journalistene i Etiopia kunne utfordret regimet mer enn de gjør, sier han.

– Men dette er en vanskelig balansegang. Journalistene må hele tida føle på hvor grensa går. Nå er det nettopp innført unntakstilstand i Etiopia, så det er en spent situasjon.

Tross den spente situasjonen har Skjerdal den siste tida lagt merke til litt mer kritisk journalistikk, blant annet fra nettavisa Addis Standard. Selv om redaksjonen må flytte fra lokale til lokale fordi de ansatte føler seg under press, tør den å utfordre regimet.

– Har blitt verre

Etiopia er formelt sett et demokrati, men i praksis har koalisjonsregjeringen all makt.

Det så litt lysere ut rundt valget i 2005. Da fikk den eneveldige koalisjonen EPRDF konkurranse. Opposisjonen samlet seg og tok en tredjedel av mandatene i parlamentet.

Moges var selv journalist i Etiopia på den tida.

– Perioden rundt 2005 var en gyllen tid for etiopisk media. Eierne og regjeringen ga oss i hvert fall en viss grad av frihet, skriver han.

Valget i 2005 endret situasjonen. Etterpå kom det mange innstramminger fra myndighetene, som forfulgte politiske motstandere og prøvde å kontrollere mediene.

– Det ble mye verre.

«Du bør frykte pennen min», har noen skrevet på et skilt utenfor lokalene til journalistutdanningen i byen Bahir Dar. Men de etiopiske journalistene kunne utfordret regimet mer enn de gjør, mener medieforsker Terje Skjerdal. (Foto: Terje Skjerdal)
«Du bør frykte pennen min», har noen skrevet på et skilt utenfor lokalene til journalistutdanningen i byen Bahir Dar. Men de etiopiske journalistene kunne utfordret regimet mer enn de gjør, mener medieforsker Terje Skjerdal. (Foto: Terje Skjerdal)

Kaller journalister terrorister

Antiterrorloven er blant endringene som skapte problemer, er Moges og Skjerdal enige om. Etiopia vil bekjempe internasjonal terrorisme, men loven har også blitt brukt for å fengsle journalister.

Men utviklingen har ikke vært ensidig negativ. Det er typisk at graden av pressefrihet i landet varierer, mener Skjerdal.

– I perioder kan det være positive tendenser, men så kommer det et tilbakeslag i neste sving. Det var et tilbakeslag ved valget i 2005, et langt skritt i riktig retning med en mer liberal medielov i 2008 – selv om den fortsatt ga myndighetene rett til å utøve skjønn – og et nytt tilbakeslag i 2009 med antiterrorloven som ble brukt mot journalister, sier han.

Journalistikken fikk litt bedre kår rundt 2013, men unntakstilstanden i 2016 gjorde situasjonen verre igjen. Men det har gått i positiv retning de siste månedene, synes medieforskeren.

Selv om fengslede journalister har blitt løslatt i det siste, er arbeidsforholdene fortsatt vanskelige, mener Moges.

Han ville ikke jobbet som journalist i Etiopia nå.

– Det ville vært veldig vanskelig både å begynne å jobbe som journalist og å dra hjem igjen for en som ville jobbe i den uavhengige pressen.

De fleste av journalistene jobber for myndighetenes medier, forklarer han. Skjerdal anslår at det gjelder rundt 80 prosent.

– De slipper å bli trakassert, med mindre de tråkker over de usynlige linjene, skriver Moges.

Ulik grad av pressefrihet

Samtidig nyter også noen av redaktørene i de privateide avisene som Moges har studert, en viss frihet, mener Skjerdal. De har opparbeidet seg et godt forhold til myndighetene. I Etiopia er det ulik grad av pressefrihet for forskjellige journalister, forklarer forskeren.

– Mens noen ustraffet kan kalle regimet totalitært, blir andre utsatt for reaksjoner fordi de blir sett som opposisjonelle.

Han mener journalist og redaktør Eskinder Nega er et godt eksempel. Nega var en av fangene som ble løslatt tidligere i år.

– Han var politisk aktiv under valget i 2005. Seinere sa han at han bare var journalist, men regimet ville ikke glemme. Han har blitt stemplet som opposisjonell, sier Skjerdal.

Nega ble arrestert i 2011, anklaget for antistatlig virksomhet – rett etter at han hadde kritisert myndighetene for å misbruke antiterrorloven til å fengsle journalister og intellektuelle. I 2012 ble han dømt til 18 års fengsel. Det var nettopp terrorisme han selv ble anklaget for.

Konsekvensene av en ufri og uprofesjonell presse er at innbyggerne ikke får vite hva som skjer. De forstår ikke bakgrunnen for konfliktene. Det fremmer ikke akkurat toleranse mellom de mange etniske gruppene, mener Moges.

Folk kan miste tillit til mediene, de som skal fungere som en fjerde statsmakt.

Hvordan den nye situasjonen i landet vil slå ut for journalistene, kan medieforskerne bare spekulere på.

– På lengre sikt ser jeg en positiv utvikling. Men det er en lang vei å gå før vi kan snakke om et åpent og fritt mediesamfunn i Etiopia, sier Skjerdal.

Referanse:

Mulatu Alemayehu Moges: Why Silence? Reporting Internal Conflict in Ethiopian Newspapers. Doktoravhandling ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 2017.