Journalistikkprofessor Svein Brurås forklarer den overdrevne mediedekningen av Breiviks rettsak mot den norske stat med «medienes fascinasjon for massemorderen». Men det ville være mer nyttig å vite hvor fascinasjonen kommer fra, skriver Per Holth.  (Foto: Scanpix)
Journalistikkprofessor Svein Brurås forklarer den overdrevne mediedekningen av Breiviks rettsak mot den norske stat med «medienes fascinasjon for massemorderen». Men det ville være mer nyttig å vite hvor fascinasjonen kommer fra, skriver Per Holth. (Foto: Scanpix)

Kronikk: Journalister bør vite mer om hvordan saker påvirker folk

Det kan se ut som om journalister er mer opptatt av målet om fri presse enn av hvordan journalistikken faktisk virker på folk. Når de mangler fokus på virkninger og løsninger, kan selv de beste intensjoner få katastrofale følger, skriver atferdforsker Per Holth i denne kronikken.

Publisert

På nettsidene til Universitetet i Stavanger står det følgende: «Journalister skal som den fjerde statsmakt formidle virkeligheten med et kritisk blikk, og til enhver tid utøve en vaktbikkje-funksjon.» I en annen definisjon, skrevet av de velrennomerte amerikanske journalistene Bill Kovach og Tom Rosenstiel, står det at hovedmålet med journalistikk er å utstyre innbyggerne med nøyaktig og pålitelig informasjon som de trenger for å fungere i et fritt samfunn.

Men hva med hvordan journalistikken påvirker folk? Dersom formålet er «å formidle virkeligheten med et kritisk blikk», er altså hovedpoenget at journalisten får sagt det. Men det betyr jo også at det på en eller annen måte skal virke på dem det formidles til?

Og hvordan er det eventuelt ønskelig at det påvirker dem? Hvis hovedpoenget er å utstyre innbyggerne med nøyaktig og pålitelig informasjon som de trenger for å fungere i et fritt samfunn, hvordan vet man egentlig at informasjonen har nådd fram?

Noen journalister kan sikkert vegre seg mot å ha klare mål når det gjelder å påvirke andre personers atferd på bestemte måter. De vil foretrekke å framheve sitt eget ansvar om å formidle, og mottakernes selvstendige ansvar for hvordan de forholder seg til det journalisten har formidlet. Uansett vil journalistens formidlinger påvirke folk, og de vil i alle fall i noen grad påvirke på forutsigbare måter. Bør ikke kunnskap om slike sammenhenger mellom journalistikk og virkninger også ha en plass i journalistenes skolering?

Et eksempel: Vold og terror

Et stadig aktuelt tema er vold. Drapet på J. F. Kennedy har fått massiv dekning i over 50 år, drapet på Olof Palme var «mordet som forandret Sverige», angrepet på World Trade Center i New York har etterlatt 9/11 som et eget begrep, og her hjemme har vi tilsvarende, 22. juli.

Når journalister dekker voldsepisoder, er det lett å dekke seg bak «ansvaret for å formidle». Men ingen kan formidle alt. Det må skje en utvelgelse, og et viktig spørsmål gjelder hva denne utvelgelsen skal styres av. Den massive mediedekningen av 22. juli-terroristens rettsak mot den norske stat har nylig blitt møtt med kritikk fra flere hold, men de forklaringene som ledsager kritikken er dessverre av en slik art at de neppe fremmer en endring.

Journalistikkprofessor Svein Brurås forklarer den overdrevne mediedekningen med «medienes fascinasjon for massemorderen», men det ville være mer nyttig å vite hvor fascinasjonen kommer fra.

Fredsforskeren Johan Galtung sa en gang i et intervju at «jo mer pressen skriver om vold, jo mer belønner den vold. Jeg husker da jeg hadde gleden av å sitte seks måneder i fengsel i Norge for min tankegang. Jeg traff en drapsmann som hadde fått 14 års fengsel. Stolt fisket han et lite utklipp opp fra lommen i skjorten. Det var fra Aftenposten. ‘Jeg var på forsiden’, sa han. Han var svært stolt.» 

Nå er dette selvsagt bare en enkelt anekdote, men det tegner seg et farlig mønster av at folk som ikke ser andre muligheter til å sette spor etter seg kan gjøre det ved å gripe til massiv vold. Har mediene forhindret flere mordere og terrorister enn de har skapt? Uansett er effekter av ulike typer journalistikk noe som kan og bør undersøkes. Journalistene selv bør kanskje ha et ansvar og en rolle i dette?

Løsningsorientering

I det samme intervjuet som nevnt ovenfor etterlyste Galtung større fokus på løsninger blant journalistene, og hevdet at selv verdens beste journalist, Robert Fisk, er ute av stand til å fokusere på løsninger.

Jeg tror at Galtung er inne på noe vesentlig her, men det er betegnende at han selv får store vanskeligheter med løsningsfokus på problemet med manglende løsningsfokus. Det grunnleggende problemet ser ut til å ligge i den måten vi ofte forsøker å forklare problemer som involverer menneskelig atferd.

Den vanligste forklaringsmåten går ut på å beskrive holdninger, innstillinger, personlighet og så videre. Men slike forklaringer hjelper lite før vi kan svare på hvordan holdninger, innstillinger eller personlighet kan endres.

Alle atferdsproblemer kan beskrives som holdningsproblemer, og alle problemene kan dermed foreslås løst ved holdningsendringer. Hva kan vi gjøre med problemer med vold mot kvinner og barn? Jo, det som må til er en holdningsendring. Hva kan vi gjøre med problemer med manglende integrering av flyktninger? Jo, vi må få til en holdningsendring. Hva kan vi gjøre med verdens klima- og forurensningsproblemer? Jo, vi må få til en holdningsendring.

I alle disse tilfellene står vi igjen med spørsmålet om hva som da skal til for å endre holdninger, og vi kunne kanskje med fordel ha gått direkte til spørsmålet om hva som skal til for å forandre atferd.

Miljøets betydning

Det fins ingen måte å forandre folks holdninger, innstillinger eller personlighet direkte. De kan bare endres gjennom ny læring. Det er derfor en fordel med hensyn til løsningsfokus å være opptatt av den typen hvorfor-spørsmål og tilhørende forklaringer som gjelder hvordan individer påvirkes av hendelser i miljøet, av læringshistorien?

Imidlertid er det lite å vinne på å fokusere på miljøet hvis man ikke vet hvordan miljøet virker. Derfor er det viktig at journalister har god kunnskap om læringsprinsipper, om hvordan deres egen atferd er påvirket av miljøet og hvordan den påvirker andre. Når denne kunnskapen mangler har journalisten lite å tape på å henfalle til atferdsforklaringer i form av «holdninger».

Sannsynligheten for at journalister stiller de mer løsningsorienterte spørsmålene vil kanskje øke ved at det også ble tema i journalistutdanningen. Da ville også journalistene i større grad være i stand til å se sin egen atferd som en del av det miljøet som er ansvarlig for andre personers atferd.

En fri presse?

Det er åpenbart ekstremt viktig for et godt samfunn å ha en presse som er fri i den forstand at den ikke er gjenstand for sensur i form av straff for å ta opp ulike tema i samfunnet. Samtidig er det også viktig at både vi og journalistene selv forstår at denne pressefriheten ikke betyr at journalistens skriving er fri i betydningen at den ikke kommer av noe. Så hva påvirker journalisten når pressen er fri?

Skandalejournalistikken fins bare så lenge det er et marked for den. Det er mulig at et viktig skritt i retning av en presse som gagner samfunnet optimalt vil være å gjøre både journalistene og leserne til eksperter på å analysere årsaker til egen og andres atferd.

Dette kan kanskje best oppnås ved at journalistene selv i større grad gis midler til å forske både på hvordan journalistikken påvirkes av, og hvordan den påvirker samfunnet.