Lite tyder på at det er sukkerindustriens skyld at vi har sett på fett - og ikke sukker - som den store synderen, mener to forskere. (Illustrasjonsfoto: Simon Kadula / Shutterstock / NTB scanpix)
Trekker sukker-konspirasjon i tvil
Nei, sukkerindustrien stod ikke bak oppfatningen om at fett er farlig, skriver to forskere i tidsskriftet Science.
På det glade 1970-tallet viste forskningen at sukker var sunt. Fett var rota til alt ondt.
Nå er saken halvveis snudd.
En del studier har sådd tvil om hvorvidt fettet er så skadelig likevel. Og enkelte fagfolk hevder høylytt at sukker er gift.
Hvordan kunne forskerne ta så feil? (Hvis det er det de har gjort.)
Ser ingen sammensvergelse
I de senere åra har sukkerindustrien fått en betydelig del av skylda, både i mediene og i enkelte studier.
I 2016 kom for eksempel en undersøkelse som pekte mot at sukkerindustrien var dypt involvert i forskningen som frikjente sukker som mulig årsak til hjertesykdom, og som dermed dyttet skylda over på fett.
Men nå protesterer doktorgradsstipendiat David Merritt Johns fra Columbia University og professor Gerald M. Oppenheimer fra City University of New York.
I en kommentar i siste nummer av det vitenskapelige tidsskriftet Science diskuterer de begivenhetene i ernæringsforskningens historie, og de har kommet til motsatt konklusjon:
Dette handler ikke om noen ond aksjon fra industriens side. Det handler om normal vitenskapelig uenighet og et fagfelt i utvikling.
Keys mot Yudkin
Johns og Oppenheimer går tilbake til tida da fett-mot-sukker-debatten startet.
Historien handler mye om to kjente ernæringsforskere: Amerikaneren Ancel Keys, som lanserte hypotesen om at fett var den store synderen bak epidemien av hjertesykdom, og briten John Yudkin som stod på at sukker hadde skylda.
Soga forteller gjerne hvordan den karismatiske Keys, med sukkerindustrien i ryggen, latterliggjorde den milde Yudkin. Keys ble etter hvert enerådende mens Yudkin og hans hypoteser ble dyttet inn i skyggene.
I senere år har det kommet mye kritikk av forskningsresultatene til Keys og hans tette bånd til sukkerindustrien.
Men Johns og Oppenheimer mener antydningene om en slags sukkerkonspirasjon rett og slett er feil.
Sponsing på begge sider
Det er viktig å se hendelser i lys av tida de skjer i, argumenterer de to forskerne.
På dette tidspunktet var det helt vanlig og naturlig å søke finansiering hos industrien. Ingen stilte spørsmål ved det. Det var heller ikke vanlig å oppgi slike bindinger i forskningsartiklene, slik det er i dag.
Yudkin var også sponset av matprodusenter, skriver Johns og Oppenheimer, og argumenterer for at det også var store feil ved forskningen hans.
Mye forskning på den tida pekte mot at fett var helseskadelig. Derimot var det bare noen få forskere og begrenset med data som støttet hypotesen om at sukker var skadelig, skriver de.
Johns og Oppenheimer understreker at de ikke tviler på at ulike kommersielle interesser – deriblant sukkerindustrien – har forsøkt å påvirke forskningen.
Men de mener at det ikke er noen rimelig grunn til å tro at slik påvirkning hadde noe særlig å si for ernæringsforskningen og utviklingen av kostråd.
Felt i endring
Forskningsmetodene innen ernæringsforskning har utviklet seg mye siden Keys og Yudkins dager. I dag vet vi mye de ikke visste da.
Men selv om konklusjonene på et forskningsfelt endrer seg, betyr ikke det at de utdaterte teoriene var uvitenskapelig, skriver Johns og Oppenheimer.
Det er heller ikke slik at industrisponset forskning autumatisk er vridd.
Om ernæringsforskerne fra ulike leire kommer til å enes om hvilken rolle utenforliggende interesser spilte og spiller, er imidlertid en annen sak. Etter temperaturen i diskusjonene å dømme, er det slett ikke sikkert.
For ikke lenge siden argumenterte forskningskritiker John Ioannidis for at ernæringsforskerne burde bli enda flinkere til å oppgi interesser som kan påvirke arbeidet deres. Ioannidis mener nettopp at personlige preferanser og interesser farger forskningsresultatene.
En studie fra 2016 konkluderer også med at industrisponsede studier nesten aldri finner noen sammenheng mellom sukkerbrus og fedme eller diabetes, mens andre undersøkelser gjør det.
Så her er det nok bare å hente popkornet (eller bacongullet) og sette seg i godstolen. For denne debatten går trolig ingensteder med det første.
Referanse:
D. M. Johns & G. M. Oppenheimer, Was there ever really a “sugar conspiracy”? Science, februar 2018.
