Fedmeepidemien er ingen gladsak for brusprodusenter.
I takt med informasjonskampanjer, innføring av skatter og begrensninger på salg og markedsføring, har leskedrikksalget sunket i USA.
Men mye tyder på at produsentene – som giganten Coca-Cola – ikke har tenkt å gi seg uten kamp.
Flere forskere har skrevet om hvordan industrien jobber for å hindre at fedmebekjempelse skal gå ut over omsetningen. Produsentene har for eksempel blokkert forbud mot store flasker og reklame rettet mot barn. De har også jobbet for å nedtone brusens mulige rolle i utvikling av fedme.
Og nå kommer nok en artikkel om industriens påvirkning, publisert i det medisinske tidsskriftet BMJ.
Forskerne bak artikkelen peker mot at Coca-Cola har hatt stor innflytelse på utformingen av fedmebekjempelsen i Kina. Fedmepolitikken i landet – som nå er Coca-Colas tredje største marked – matcher forbløffende godt med det som ser ut til å være brusgigantens egne ideer om forebyggende helse:
Å holde fokuset på mer fysisk aktivitet.
– Dette er viktig og interessant forskning, sier Liv Elin Torheim, professor ved OsloMet og nestleder av Nasjonalt råd for ernæring.
– Det er skremmende hvis det stemmer at Coca-Cola har så stor innflytelse på helsepolitikken i Kina, sier hun til forskning.no.
Skulle undersøke den kinesiske fedmeepidemien
Det er antropolog og Kina-ekspert Susan Greenhalgh som står bak den nye undersøkelsen. Ifølge henne selv var intensjonen slett ikke å granske amerikanske brusfirmaer.
I stedet hadde hun gjort intervjuer med kinesiske forskere og myndighetspersoner for å finne ut mer om den raskt økende fedmeepidemien i landet. Andelen av voksne kinesere som har overvekt eller fedme hadde mer enn doblet seg, fra over 20 prosent i 1991 til over 42 prosent i 2011.
Men etter en del samtaler begynte fokuset for Greenhalghs arbeid å endre seg. Resultatet ble til slutt til fire års arbeid, med intervjuer og studier av arkiverte nyhetsbrev, rapporter og skattedokumenter.
– Et klart mønster trådte fram, skriver Greenhalgh.
– Et som forklarer hvorfor Kinas fedmeforskning og -politikk vektlegger fysisk form mer enn restriksjoner i kostholdet.
Coca-Colas eget forskningsinstitutt
Forholdet mellom Kina og Coca-Cola går helt tilbake til 1970-tallet, skriver forskeren.
Landet hadde akkurat blitt litt mer åpent mot resten av verden, og fikk besøk av Alex Malaspina, stifteren av det nøytralt klingende International Life Science Institute (ILSI). Instituttet var imidlertid satt opp av Coca-Cola, og er i dag finansiert av en rekke kommersielle selskaper.
Etter hvert fikk Malaspina kontakt med flere viktige representanter for kinesiske forskningsmiljøer og myndigheter. Og i 1993 oppstod en kinesisk avdeling av ILSI. Den skulle få stor innflytelse.
Sitter i det kinesiske folkehelseinstituttet
På dette tidspunktet hadde kinesiske helsemyndigheter lite fokus på forebygging av kroniske lidelser – som fedme. Fagmiljøene lå langt etter de vestlige, og de hadde lite ressurser til rådighet.
I en slik situasjon bidro ILSi med kjærkomne midler og tilgang til vestlig ekspertise. Mange i Kina så dette som en vinn-vinn-situasjon. Etter hvert vokste det fram en strek oppfatning av at industrien var en naturlig og viktig deltager i utformingen av offentlige helsestrategier.
Dette har skaffet industrien og Coca-Cola en unik posisjon til å påvirke offentlig politikk, skriver Greenhalgh.
Nå sitter ILSI som en del av Chinese Centre for Disease Control and Prevention, tilsvarende det norske Folkehelseinstituttet. Organisasjonen har stor tillit og medlemmer derfra – inkludert representanter fra industrien – deltar i et eget utvalg som gir råd om forskning og fedmebekjempelse.
I tillegg har den amerikanske brusgiganten også stor innflytelse i de kinesiske forskningsmiljøene, ifølge Greenhalgh.
ILSI arrangerer forskerkonferanser
Fokuset for forskningskonferanser og offentlige forebyggingskampanjer ligger tungt på betydningen av fysisk aktivitet, skriver hun.
I et fortsatt underfinansiert forskningsfelt er det ofte ILSI som arrangerer konferansene der de kinesiske forskerne får faglig påfyll. Der snakker stort sett amerikanske forskere som er opptatt av at mosjon og fysisk form spiller en stor rolle for helsa. Kostholdets betydning får mindre plass.
I tillegg får representanter fra industrien tid på podiet. De argumenterer for at alt – inkludert sukkerholdig brus – kan være en del av et balansert kosthold, og vektlegger gjerne positive sider ved leskedrikkene. For eksempel at de er en utmerket kilde til livsviktig vann.
Coca-Cola har på denne måten kunnet forme de kinesiske strategiene for fedmebekjempelse, slik at de i minst mulig grad kommer i veien for deres egne interesser, skriver Greenhalgh.
Hun opplyser at hun kontaktet både Coca-Cola, ILSI China, og det kinesiske helsedepartementet for kommentarer, men uten å få svar.
– Anerkjenner at for mye sukker ikke er bra
Etter at artikkelen ble publisert i BMJ, har Coca-Cola imidlertid kommet med uttalelser til flere medier. Til forskning.no skriver de:
– Vi anerkjenner at for mye sukker ikke er bra for noen. Faktisk støtter vi gjeldende anbefalinger fra flere ledende helsemyndigheter, inkludert Verdens Helseorganisasjon (WHO), om at folk bør begrense sitt daglige inntak av tilsatt sukker til maksimum ti prosent av det daglige kaloriforbruket.
– I Kina har vi forpliktet oss til å tilby et fullt og voksende utvalg av ulike drikkevalg som svarer på en utvikling i forbrukernes behov. Vi har lansert over 22 lav- eller null-sukkerprodukter.
Selskapet skriver at de siden 2017 ikke lenger fullfinansierer studier på helse.
Kommunikasjonsdirektør Per Hynne i Coca-Cola European Partners Norge skriver i eposten at konsernet ikke har noen aktiviteter som fokuserer på fysisk aktivitet i Norge.
– Vi jobber derimot med reduksjon av sukkerinntak fra våre produkter langs flere akser og har siden 2010 redusert sukkerinntaket fra våre produkter med 24 prosent.
Kjent strategi
Torheim fra Nasjonalt råd for ernæring har selv aldri opplevd å bli kontaktet av industrien. Men hun kjenner godt igjen strategiene for å begrense reguleringer, som Greenhalgh beskriver.
– Matindustrien fremmer ofte at det er fysisk aktivitet som er viktig, mens folk ellers kan spise det de vil, sier hun.
Professoren forteller om en tidligere internasjonal sak hvor en organisasjon av forskere på ernæring og medisin gikk ut og argumenterte for at det var fysisk aktivitet som var nøkkelen til fedmebekjempelse. Det viste seg imidlertid at industrien stod bak.
Torheim forteller også at næringslivet kan forsøke å påvirke helserådene i Norge. Men i motsetning til situasjonen i Kina, er slik lobbyvirksomhet mye mer åpen her.
Ingen begrensning på kjøtt i USA
Da Ernæringsrådet anbefalte å begrense det ukentlige inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt til 500 gram, kom både kjøttindustrien og landbruksdepartementet på banen med kritikk. Men rådene ble stående.
I USA, der landbruksdepartementet er med på å utgi kostanbefalingene, vant derimot næringsinteressene igjennom. De amerikanske retningslinjene har ingen tilsvarende begrensninger på kjøtt.
Det betyr imidlertid ikke at norsk helsepolitikk er upåvirket av industrien, ifølge Torheim.
– Da Jonas Gahr Støre var helseminister ville han lage lover for å begrense markedsføring av usunn mat rettet mot barn.
På det tidspunktet var Norge sentrale i WHOs arbeide med å lage regler for å hindre uheldig markedsføring fra industrien. Dermed ville det være naturlig at vi innførte slike lover selv.
– Men industrien var svært negative til det. Resultatet ble at matvarebransjen opprettet et faglig utvalg hvor folk kan klage dersom de opplever upassende markedsføring. Men dette er mye svakere enn anbefalingene fra WHO, sier Torheim.
Kina mangler vaktbikkje
I en uavhengig kommentar til saken i MBJ, bekrefter forskerne Martin McKee, Sarah Steele og David Stuckler at påvirkning fra industrien er et internasjonalt problem.
Det er godt kjent at store selskaper som Coca-Cola bruker tredjeparter som ILSI for å vri på rammene for diskusjonen i egen favør. For eksempel ved å framheve enkelte sider av saken på bekostning av andre.
Eller å lansere ideen om en formynderstat for å skape negative holdninger til skatter og restriksjoner for industrien.
Eller å bagatellisere betydningen av forskeres bindinger til industrien, ved å argumentere for at alle forskere har kommersielle eller personlige interessekonflikter.
Likevel mener Greenhalgh at Kina kanskje er ekstra ille ute.
– Kina har ingen vaktbikkjer, skriver hun, og sikter til fraværet av en fri og uavhengig presse, som nettopp kan grave opp og kritisere heldige koblinger mellom industri og helsemyndigheter.
– Når ingen kan klage på – eller i det hele tatt se – denne kommersielle påvirkningen på forskning og politikk, vil størrelsen og konsekvensene av den kinesiske fedmeepidemien trolig fortsette å øke.
Referanse:
Susan Greenhalgh, Making China safe for Coke: how Coca-Cola shaped obesity science and policy in China, The BMJ, januar 2019. Sammendrag.
M. McKee, S. Steele, D. Stuckler, The hidden power of corporations: A lesson from China, The BMJ, januar 2019. Sammendrag.
