Mellom Rendalen og Østerdalen ligger en stupbratt kløft: Jutulhogget.

Rendalsjutulen skal etter gammelt sigende ha hogget ut kløfta for å bruke den som vannrenne. Den skulle skaffe vann fra Glomma til kvernene sine. Detaljene kan du få på Rendalen kommunes nettsider.

Men, tiden gikk, og nå har vitenskapen tatt over. Nå er forskerne sikre på at vannet gjorde jobben selv i form av en megaflom. Det skrev vi om i mai.

• Les mer: Jutulhogget ble til på et blunk

Flere hundre år gamle sagn finnes landet rundt. Mange er skrevet ned og lever videre, selv om de ikke nødvendigvis blir trodd på i vår tid.

Ofte inneholder de skapninger som huldra, nøkken eller fossegrimen.

Og selv om å vandre i skogen i skumringstimen kan være nifst nok, føles det litt fjernt å tro at huldra skal dukke opp bak et tre eller nøkken stige opp av vannet.

Var det i det hele tatt noen som trodde på disse vesenene for 2-300 år siden? Vi spør Ane Ohrvik.

Hun er førsteamanuensis i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Hun kan mer enn de fleste om de ulike vesnene vi har forholdt oss til gjennom historien.

Trodde folk på det?

– Ja, jeg tror absolutt det var mennesker som trodde at disse vesnene fantes, svarer hun.

Mer om det snart. Først - hvor langt tilbake finner vi spor av folketro?

– Allerede i den norrøne sagalitteraturen finnes mange spor til forestillinger om hvordan folk forholdt seg til ulike typer vetter, gode eller onde overnaturlige vesner som befolket naturen, forklarer hun.

– Man måtte passe seg for, og ta hensyn til dem. De er i sagalitteraturen beskrevet som noe man lever sammen med, eller ved siden av. De er ikke fantasifigurer. De er noe man må forholde seg til.

Vi skal ikke lenger enn 400 år tilbake før man rettsforfulgte hekser og brente dem, poengterer Ohrvik.

– Det er en god påminnelse om at folk ikke bare trodde at hekser fantes. Teologer, jurister og eliten i samfunnet; i det hele tatt var samfunnets ulike ledd overbevist om heksenes eksistens.

Det setter det hele i perspektiv, mener hun.

For fantastisk for oss rasjonelle

Vi har allerede avslørt hva den erfarne historikeren mener om troen på det overnaturlige.

– Vi stiller spørsmålet om troen på det overnaturlige fordi vi i dag synes det er litt for fantastisk. Men spørsmålet er stilt ut ifra vår bakgrunn som vitenskapsbaserte, rasjonelle og moderne mennesker, som ikke lenger kan tro på det overnaturlige.

Det blir rett og slett for utrolig for mange av oss å forestille seg at noen kunne tro på noe sånt. Men vi er heller ikke fri i dag for tro på krefter som ikke kan rasjonelt forklares og bevises.

Vi er ikke så annerledes i dag

– Det finnes mange eksempler på folk som forholder seg til det overnaturlige fortsatt. Hvor dypt forestillingene om det overnaturlige sitter hos disse menneskene er nok veldig ulikt, sier Ohrvik.

Og som kjent, folk prøver fortsatt å finne svar på det store spørsmålet: finnes det mer mellom himmel og jord?

– Vi kan godt tenke oss at vesener som huldra og fossegrimen nettopp var møter med det uforklarlige ute i naturen. Vesenene blir begreper for det man tror man opplever og ser.

– Det samme opplever vi dag. Vi snakker om gjenferd, engler, ånder og energier.

Troen på det overnaturlige, eller at det finnes noe mer enn det vi kan se og ta på, har vært ganske konstant, sier hun.

– Det er begrepene som forandrer seg. Huldra er på vikende front, men energier, ånder, engler og gjenferd er mer fremtredende.

En viktig funksjon

Sagnene som beskriver menneskers møter med det overnaturlige er preget av en moral. De har et budskap om hva som kan skje om du ikke følger fellesskapets normer og regler, forteller Ohrvik.

– Vesnene dukker ofte opp på steder som markerer grenser mellom kultur og natur, mellom steder der mennesker lever og virker og naturen forøvrig.

Sagnene kunne eksempelvis være regler for hvor folk skulle være til forskjellige tider.

– Beveget man seg i skogen og langt vekk fra gården, kunne de møte huldra. Da hadde de forflyttet seg bort fra det kjente til det mer ukjente. Det er i disse grenseområdene at de overnaturlige vesnene ofte dukker opp.

Underholdningsverdi?

Mennesker kunne altså tro på huldra, nøkken og andre overnaturlige vesener, ifølge Ohrvik. Og det er disse forestillingene sagnene forteller om.

De hadde et viktig budskap og en klar oppdragende funksjon.

Eventyrene, derimot, har mer av den rene underholdningsverdien.

På den måten er sagn og eventyr ulike sjangre, med ulike funksjoner. I eventyrene møter vi helt andre vesener. De er imponerende og voldsomme - gjerne gigantiske, slik som troll.

– Figurene som dukker opp i eventyrene er mer fantastiske. Eventyrene prøver ikke å være sannferdige, men spiller mer på fantasien.

De vil først og fremst underholde tilhøreren. Nå kan eventyrene også ha et budskap og en moral - men på en litt annen måte.

Se bare på Askeladden, som var for eksempel den yngste og tilsynelatende dummeste i søskenflokken. Likevel var han smartest og modigst.

Vanskelig å bevise

Sagnene prøver derimot å være troverdige.

– Ofte er hendelsene som de beskriver tidfestet og stedfestet. De prøver å hevde sannhet.

Ane Ohrvik understreker at tro eller ikke tro er vanskelig å bevise.

– Men gjennom skikker og tradisjoner i det eldre bondesamfunnet vet vi at folk har forholdt seg aktivt til dem.

Det er en egen dynamikk i sagnene. Mennesker må forholde seg til de normer og regler som finnes, og respektere vesnene. Hvis de ikke gjør det, kan de bli straffet.

Frykt for straff fra skumle vesener har ikke bare funnet sted på den norske landsbygda.

Sjøfolk fryktet for eksempel sjømonstre. Det kan du lese mer om i en artikkel fra Havforskningsinstituttet, publisert på forskning.no tidligere i år.