Undertrykte lykkelige kvinner

Kan kvinnebevegelsen og feminismen ha oversett lykkeaspektet? spør forsker etter å ha intervjuet eldre norske kvinner.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Sanna Sarromaa ved Høgskolen i Lillehammer har intervjuet 20 kvinner om deres oppvekst i etterkrigstidens norske husmorlandskap.

Bakgrunnen for intervjuene var et ønske om å få vite mer om hvordan unge kvinner på 1950- og 1960-tallet faktisk opplevde sitt liv og sine valgmuligheter i en tid hvor det dominerende synet på kjønn var at mannen tjente penger og kvinnen tok hånd om huset og barna.

– Jeg gikk inn i disse intervjuene med dagens kvinneideal og min egen politisk-feministiske ballast, sier Sarromaa.

– Mitt feministiske prosjekt har alltid vært basert på å få til ”alt”, i betydningen full og meningsfull jobb og mange barn.

– Deltidsarbeidende, og spesielt hjemmeværende kvinner, har jeg alltid sett litt ned på, erkjenner hun.

– De har jo levd, og lever fortsatt, på mannens inntekt.

Husmortilværelsen som det naturlige valget

Sanna Sarromaa. (Foto: Lars Mythen)
Sanna Sarromaa. (Foto: Lars Mythen)

De fleste kvinnene i Sarromaas materiale tilpasset seg husmorlandskapet som karakteriserte Norge i etterkrigsårene. De fleste valgte selv husmorveien og naturaliserte sine valg.

Kvinnene aksepterte husmorlivet som en viktig og uunngåelig periode i sitt liv, men samtidig erkjente de den positive betydningen av denne tiden. Kvinnene utfordret ikke den dominerende diskursen, men de følte heller ikke at de var dominert av den.

Fra et feministisk perspektiv kan man spørre om kvinnene var så dominert i den grad at de ikke klarte å se at de var dominert.

– Man kunne jo den gang spurt hvorfor det nettopp var moren som ble hjemmeværende og ikke faren, sier Sarromaa.

– Men på den tiden stilte ingen spørsmål om nettopp hvorfor. Det fantes så å si ikke barnehager, så noen måtte bli hjemme. Men hvorfor alltid moren?

Vil diskutere lykke

Men man kan argumentere på en annen måte også.

Kvinnene i Sarromaas materiale som ble hjemmeværende på 1960-tallet, realiserte den posisjonen som var mulig i det samfunnet de levde i. De uttrykte lykke og tilfredshet med valgene sine og var ikke villige til å bytte ut perioden som husmødre.

– Det var en sterk lykkediskurs blant kvinnene. De angret ikke et sekund på livene som husmødre. Følger man argumentasjonen i et slikt lykkeperspektiv, kan man faktisk spørre hva frigjøring egentlig betyr og har betydd? spør Sarromaa.

Kan kvinnebevegelsen og feminismen til og med ha oversett noe? Som for eksempel lykken?

– Jeg har fått større forståelse for de lykkelige deltidsarbeidende fruene etter å ha skrevet min doktoravhandling i full jobb på normert tid med tre barn under seks år, ler Sarromaa.

Referanse:

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Lillehammer - Les mer

Sanna Sarromaa, Natural(-ly) Housewives An Oral History of Growing Up in Norway in the 1950s and 1960s, Naistutkimus – Kvinnoforskning, 1/2011