I Norge er i underkant av 50 prosent av maten vi spiser, dyrket innenfor landets grenser.
I Norge er i underkant av 50 prosent av maten vi spiser, dyrket innenfor landets grenser.

Kortreist mat og selvforsyning er en ønskedrøm for de fleste land i verden

Ifølge en ny finsk studie er nesten 80 prosent av verdens befolkning avhengig av importert mat. Hva betyr dette i krisetid?

Koronakrisen gjør kortreist mat og selvberging mer aktuelt enn på lenge: Hvis mangel på arbeidskraft i utlandet fører til mindre matproduksjon og høyere matvarepriser, bør vi da dyrke maten vår selv? Og kan vi egentlig det?

Uavhengig av kriser og matvarepriser, er mange i dag opptatt av å spise kortreist mat.

Men ifølge en ny studie publisert i tidsskriftet Nature Food, er ikke dette mulig for de fleste land i verden.

Stor variasjon i hva vi spiser

Forskerne bak studien har regnet ut avstanden mellom forbrukere og matprodusenter og hvor stor den må være for at folk skal få i seg det de trenger av mat.

De har først og fremst sett på plantebasert mat og kategorisert dem i seks grupper: kornsorter (hvete, bygg, rug og havre) ris, mais, tropiske kornsorter (hirse, sorghum), tropiske røtter (kassava, knollmaniok) og belgfrukter (erter, bønner og linser).

Deretter regnet de ut avstanden mellom dyrking, produksjon og forbrukere.

Få spiser kortreist mat

Det viser seg at bare 27 prosent av verdens befolkning kan få kornprodukter som hvete, bygg, rug og havre innenfor en radius på 100 kilometer.

For tropiske kornsorter er det bare 22 prosent som kan få det lokalt. For ris er det 28 prosent og belgfrukter 27 prosent. Når det gjelder mais og tropiske røtter var det bare mellom 11 og 16 prosent som kan få dette lokalt.

Men her er det store forskjeller. I Europa og Nord-Amerika kan folk få tilgang på avlinger med hvete som regel innenfor en radius på 500 kilometer.

Til sammenligning er det globale gjennomsnittet omtrent 3800 kilometer

– Dette illustrerer hvor vanskelig det er å bare være avhengige av lokale ressurser, sier Pekka Kinnunen, forsker ved Aalto Universitet i Finland, og en av forskerne bak den nye studien, i en pressemelding.

Kartet viser hvor stor avstand det er mellom forbruker og matproduksjon i landene i verden.
Kartet viser hvor stor avstand det er mellom forbruker og matproduksjon i landene i verden.

– 100 kilometer er for lite

Kortreist mat er altså ikke noe de fleste av oss kan ta for gitt. Studien viser at for resten av verdens befolkning, opptil 64 prosent, er avstanden mellom produsent og forbruker mer enn 1000 kilometer.

Men hva er egentlig kortreist mat? Hvor nærme må maten dyrkes og produseres, før den blir langreist?

Karen Syse, forsker ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo, er kritisk til at forskerne bak studien bruker en radius på bare 100 kilometer som utgangspunkt for lokal matproduksjon.

– Her til lands ville det vært veldig mange kaffetørste og brødhungrige nordlendinger dersom all mat skulle produseres innen en så begrenset radius, sier hun.

Hun mener nasjonale grenser et bedre mål enn en 100 kilometer radius, for å avgjøre om maten er kortreist eller ikke. Klarer vi å produsere nok mat til å fø vår egen befolkning, er vi selvforsynte.

Karen Syse er førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo.
Karen Syse er førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo.

Mye utenlandsk mat i Norge

I Norge er selvforsyning et omdiskutert tema. Norsk landbrukssamvirke mener selvforsyningsgraden er i underkant av 50 prosent, men da har de utelatt fisk. Statsminister Erna Solberg har selv sagt at hvis vi inkluderer all fisken vi produserer i Norge, er vi 100 prosent selvforsynt, skriver Faktisk.no.

Tallet er også omstridt fordi det inkluderer import av kraftforråvarer, noe som altså ikke er mat til oss mennesker, men som går til å produsere menneskemat.

I 2018 importerte vi bygg og hvete fra Russland, Kazakhstan, Kina, Tyskland, Frankrike, Belgia, Storbritannia, Sverige, Latvia, Litauen, Nederland og Danmark, viser tall fra informasjonssidene til The Royal Institute of International Affairs.

– Vi har vært avhengige av kornimport her til lands svært lenge, sier Syse.

– Selv i vikingtiden byttet man korn med tørrfisk.

I dag importerer vi tre ganger så mye mat som vi gjorde i 2000, ifølge tall fra Landbruksdirektoratet. Vi importerer alt fra grønnsaker, poteter, frukt og bær til meieriprodukter, kjøtt og korn.

Hva trenger vi egentlig av mat?

Men vi produserer også mye av dette i Norge.

– Matvaresystemene er så utrolig intrikate. Alt henger sammen med alt, fra produksjon og foredling til transport, import og eksport, sier Syse.

Det er også stor forskjell på hva vi liker å spise, og hva vi trenger å spise. Forskerne bak studien har for eksempel regnet ut hvor mye ris vi trenger i Norge.

– Men ris har vi jo klart oss uten i mange hundre år, sier Syse.

– Hvis vi hadde spist mer grøt og flatbrød av kornsorter vi fint klarer å dyrke selv, som bygg og havre, fremfor å mate dette til dyr, ville vi hatt en langt større selvforsyningsgrad også innen landbruksvarer, sier hun.

Søtpoteten i Malawi

Karen Syse har vært interessert i det afrikanske landet Malawi og hvordan de har endret matproduksjonen sin. Hun mener det er et godt eksempel på et land som tidligere dyrket mat til egen befolkning, og som nå først og fremst dyrker mat og andre varer for å selge til andre land.

Malawi hadde tidligere en mer mangfoldig matvareproduksjon. Dette inkluerte blant annet søtpotet og 15 typer bønner. Søtpoteten er en vekst som inneholder mye vitamin A, noe det er mangel på i mange afrikanske land.

Bøndene dyrket søtpoteten i skyggen av skogen, som ga veldig gode vekstforhold.

– Nå hugger de ned skogen og dyrker stort sett mais, sukker, tobakk og te, sier Syse.

Dette gjør landet svært utsatt for svingende råvarepriser og at de stiller svakt på det internasjonale markedet.

I dag er Malawi et av de fattigste landene i verden, der nesten 30 prosent av befolkningen er underernært, ifølge tall fra FN-sambandet.

Hva skjer i krisetid?

– Når dette er sagt, kan vi ikke melde oss helt ut av verden, sier Syse.

Hun mener internasjonalt samarbeid og handel bør kombineres med selvforsyning for å ha en god matsikkerhet.

– Dersom en katastrofe som Tsjernobyl gjør maten vår uspiselig, har vi et veldig stort problem hvis vi ikke kan importere, sier hun.

Det at lokal matproduksjon gjør oss sårbare, påpeker også de finske forskerne bak den nye studien.

For om vi gjør oss avhengig av lokal matproduksjon aleine, kan den i svært befolkede områder legge ekstra press på miljøet, som for eksempel vannforurensning, tap av biodiversitet og overforbruk av vannressurser.

I tillegg kan et grønt skifte mot lokal matproduksjon gjøre oss mer sårbare for migrasjon, tap av avlinger og å få dekket hele næringsbehovet vårt, ifølge forskerne bak studien.

En hårfin balanse mellom import og lokal mat

På bakgrunn av dette, mener de finske forskerne at vi trenger et fleksibelt system der vi både handler med mat, men ikke blir fullstendig avhengig av det.

– Koronapandemien er en katastrofe som gjør at vi får øynene opp for matsikkerhet. Selv om vi klarer oss godt i Norge, kan mangel på arbeidskraft i utlandet gi mindre matproduksjon og høyere matpriser, sier Karen Syse.

– Og når plutselig hverken tyskere eller norske bønder får billig arbeidskraft fra Litauen, merker vi også at vi enten er avhengig av et globalt arbeidsmarked, eller at vi må brette opp ermene og dyrke maten selv, avslutter hun.

Referanse:

Pekka Kinnunen m.fl: Local food crop production can fulfil demand for less than one-third of the population. Nature Food. April 2020. DOI: 10.1038/s43016-020-0060-7. Sammendrag.

Resourcetrad.earth. Chatham house. The Royal Institute of International Affairs.

Powered by Labrador CMS