Et menneske - ikke bare en kvinne

Som 15-åring satt Toril Moi på melkebaren på Bryne og leste "Det annet kjønn" av Simone de Beauvoir. Den gang gav den franske eksistensialisten henne et prosjekt: Hun skulle bli en intellektuell, barnløs kvinne, forhåpentligvis med minst èn elsker om gangen. Ikke vet vi hvordan det gikk med elskerne, men det ser ut som om de Beauvoir ellers har hjulpet henne å realisere drømmen fra 1968.

Publisert

Unge Toril hadde aldri vært i utlandet og ble overveldet over det hun så i Stavanger. Men allerede da hadde hun bestemt at livet skulle by på mer enn mann og barn på Bryne. Hun ville først og fremst bli et menneske, ikke bare en kvinne.

30 år senere er Toril Moi en av få norske akademikerne som har gjort internasjonal karriere. Bøkene hennes oversettes til flere språk, og hun reiser verden rundt som gjesteforeleser. De siste 20 årene av sitt liv har hun bodd i Storbritannia og USA, hvor hun har forsket og undervist ved prestisjefylte universiteter. I dag er Moi professor i litteraturvitenskap ved Duke University i North Carolina. Der underviser hun i kjønn og kropp, dagligspråkets filosofi og allmenn og fransk litteratur.

I vår kom hun med sin tredje bok. Den har tittelen “Hva er en kvinne?”, og her bruker hun Simone de Beauvoir som utgangspunkt for kritikk av moderne feministisk teori. Boken er basert på et av essayene som skal inngå i en samling med tittelen “What is a Women and Other Essays”. Den kommer ut på Oxford University Press i 1999.

Alle essayene i samlingen tar opp grunnlagsproblemer i feministisk teori. Moi er generelt inspirert av fransk fenomenologi, dagligspråksfilosofi og psykoanalyse - fagfelter hvor forskere har uviklet teorier gjennom analyse av hverdagslige eksempler.

Da Moi kom til USA, hadde hun bak seg 10 år blant briter. Dem hadde hun undervist i fransk litteratur, blant annet ved Universitetet i Oxford. I 1983-84 var hun akademisk “løsarbeider” i England og skrev “Sexual/Textual Politics”, boken som skulle bli et standardverk i feministisk teori. I “Sexual/Textual Politics” blir hele det feministiske teorifeltet, slik det fremstod i første halvdel av 80-tallet, tatt opp til kritisk drøfting. Boken er til nå trykt i 13 opplag og har solgt godt over 60 000 eksemplarer. Den benyttes i undervisningen ved universiteter en rekke steder i verden og er oversatt til tysk, spansk, finsk, koreansk og kinesisk.

Selvsagt rommer Mois forfatterskap også en biografi om tenkeren som har preget henne aller mest. Den franske utgaven av “En intellektuell kvinne blir til” - Toril Mois bok om Simone de Beauvoir - har forord av den berømte sosiologen Pierre Bourdieu. Avisen Le Monde skrev om biografien da den kom at dette var en grundig, litt streng analyse med rikelige argumenter, men først og fremst en dyp hyllest til “Beveren”, som Jean Paul Sartre kalte de Beauvoir.

Beauvoirs ord: “Jeg må ha et altoppslukende liv, jeg må handle, jeg må bruke meg selv, jeg trenger et mål å nå, vanskeligheter å overvinne” er ord som i stor grad må kunne sies å gjelde også Toril Moi.

Sommerferie på Jæren

Men i sommer har hun vært på ferie hjemme, uten større mål enn å få slappet ordentlig av etter en forelesningstur til Sør-Korea og Taiwan. Jeg møtte henne en disig julidag like ved hennes barndomshjem på Jæren, der hvor Nordsjøen slår inn mot vakre, kritthvite sandstrender.

Sist hun var i Norge ble det ikke mye tid til å finne ro langs jærstrendene. Da var hun her for å lansere bok, forelese, holde forskerseminarer, stille opp på intervjuer og vise sin amerikanske venn vikingskipene. Alt på to uker. Da Forskning ringte denne gangen og bad om intervju, var tidsplanleggeren allerede full. Men Moi røpet at hun skulle en tur innom foreldrehjemmet.

Så her kommer hun feiende inn på Sola Strand Hotel hånd i hånd med lille Marlene, den 5-årige niesen som siste bok er tilegnet. I boken skriver Moi: “Jeg håper Marlene vil vokse opp i en verden der de frie kvinnene som Simone de Beauvoir drømte om, er blitt en selvfølgelig del av virkeligheten. I en slik verden vil det kanskje være mulig å forstå at det å være menneske er langt viktigere enn alle de særegenhetene som gjør menneskene forskjellige fra hverandre.”

Budskapet er det sentrale i boken hennes: Vi er både mennesker og kjønn, ikke bare kjønn. Uansett om man hevder at kjønnsforskjeller er biologisk eller sosialt betinget, er generaliseringer om kjønn alltid undertrykkende, mener Moi:

- Begrepene biologisk og sosialt kjønn er begge reduksjonistiske og sørgelig utilstrekkelige. Uansett om jeg regner en kvinne for å være summen av biologisk pluss sosialt kjønn, bare biologisk kjønn eller bare sosialt kjønn, reduserer jeg henne til hennes kjønnsforskjell. Slik reduksjonisme er det motsatte av alt feminismen burde stå for. Alle former for kjønnsredusksjonisme benekter implisitt at en kvinne er et konkret, legemliggjort menneske av en spesiell alder, rase, klasse eller nasjonalitet med en unik samlig av erfaringer, og ikke bare et menneske som er kjønnet på en spesiell måte.

Simone de Beauvoir hjalp Toril Moi å finne en tredje vei, hvor kvinnen forstås som en åpen og stadig pågående tilblivelse. Beauvoir benekter ikke at kvinnen er et biologisk kjønn, men hun avviser at biologisk kjønn ensidig bestemmer sosialt kjønn.

- Da jeg leste ting hun hadde skrevet om igjen, så jeg at hun har et annet utgangspunkt enn det begrensende skillet mellom biologi og samfunn. Nemlig at kroppen er i en situasjon. I situasjonsbegrepet finner man en overskridelse av motsetningen mellom biologi og samfunn. Kroppen er en funksjon av individets prosjekt, som er vår frihet. Kvinners frihet og handlekraft forsvinner aldri helt, selv under de mest undertrykkende betingelser. Kroppen gripes av samfunnet og kan ha forskjellige betydninger ut fra hva ditt prosjekt i livet er og hvor du lever.

En kvinne født og oppvokst i Norge vil sannsynligvis ha som prosjekt å føde minst ett barn i løpet av livet. For moderlighetsidealet gjennomsyrer hele det norske samfunnet, mener Toril Moi.

- Norge hadde for noen år siden den høyeste reproduksjonsprosenten (andel kvinner som får minst ett barn) i hele verden, er ikke det ganske interessant? Moi er overbevist om at dette blant annet skyldes en særegen “moderlighetsideologi”.

- Det blir tatt som en selvfølge at en kvinne ønsker å bli mor. Samfunnsmessige tiltak eller lovgivning som skal støtte kvinner, er da også i praksis bare lovgivning som støtter mødre. Hvorfor ikke heller lage lover som sikrer at norske kvinner får være frie og sterke seksuelle vesener?

Kvinnefremmende tiltak

Moi har ikke særlig tro på at en slik lov vil bli innført under Bondevik. Men kvinnefremmende tiltak behøver ikke nødvendigvis å ha med familien å gjøre.

- At kvinnens interesser og familiens interesser faller sammen er jo den mest tradisjonelle tankegangen som finnes. Det er viktig å jobbe for å få et samfunn hvor det å få barn er et ekte valg og ikke en effekt av ideologi, som det ofte er i dag. Jeg har truffet mange norske kvinner som mener at hvis de ikke har fått et barn i løpet av livet, så er det noe i veien med dem som kvinner. Det er da virkelig ille, er det ikke?

Sexister og feminister har til felles at de begge setter opp et kvinnelighetsideal, hevder Moi.

- Vi vet jo at sexister har mange idealer for kvinner. Men feministene er slett ikke bedre når de fremhever kvinners myke verdier som fredselskere og omsorgsgivere. I Frankrike er kvinnelighetsidealet veldig seksualisert, i Norge er det svært maternalisert. Jeg kan ikke si at jeg liker verken det ene eller det andre.

Noe av det mest positive i norsk feministisk forskning er Forskningsrådets program “Kjønn i endring: institusjoner, normer, identitet”, mener Toril Moi. Hun var selv med på åpningen av programmet, som skal bidra til å utvikle nye problemstillinger i kvinne- og kjønnsforskningen. Programstyret inviterte til forskning som problematiserer det hierarkiske forholdet mellom hetro- og homoseksualitet og seksuelt mangfold.

- Det er et flott program som utfordrer tanken om at kjønn bare har noe med familie å gjøre. Endelig blir det åpnet for annet enn hetroseksuelle problemstillinger. Dette er det stort behov for i Norge. Men jeg hører dessverre at det er lite penger bevilget til dette programmet, legger hun til.

Kjell Magne Bondeviks Norge frister Toril Moi mindre enn noensinne. Hun synes det er mye rart i norsk politikk for tiden. Kontantstøtten til småbarnforeldre er blant de mest reaksjonære signalene, etter hennes mening.

Etter 10 år i Storbritannia og deretter nesten like lenge i USA, begge land hvor hun har bygd en solid akademisk karriere, blir også det akademiske Norge for trangt for henne. Her på berget blir det for få å diskutere Mois forskningsmessige problemstillinger med. Som akademiker i USA har hun dessuten en individuell frihet som hun ikke vil gi slipp på.

- Jeg kunne faktisk ikke tenke meg å komme tilbake til Norge, sier hun ærlig.

- Det er mulig jeg er feilinformert, men jeg har inntrykk av at arbeidsforholdene for akademikere er dårlige. Det er flere sider ved universitetslivet i Norge som gjør det vanskelig å få nok tid til å forske, til å lese og skrive nye ting, og det er det viktigste for meg som intellektuell.

Ufrie forhold

- Duke-professoren tenker tilbake på de tre årene hun jobbet som forskningsleder på Senter for humanistiske studier ved Universitetet i Bergen som ganske ufrie i forhold til hva hun er vant med nå.

- Du måtte være på kontoret i vanlig kontortid, så fremt du ikke hadde en god grunn for å oppholde deg et annet sted. Ved Duke er jeg bare på kontoret når jeg har treffetid eller møter. Ellers jobber jeg hjemme, som de fleste andre amerikanske akademikere.

- Hadde jeg hatt fast kontortid, ville jeg hele tiden vært tilgjengelig for studenter og pratesyke kolleger. Hvordan skulle jeg da fått tid til å skrive?

Moi minnes også arbeidsår i Norge hvor det var vanskelig å få fri til å reise på en forelesning i utlandet, dersom det ikke passet helt inn med eksamensterminene eller undervisning.

- I USA bruker man ikke begrepet «få fri til«. Man bare organiserer ting slik at man kan gjøre det. Vi har dessuten ikke eksamensarbeid. Jeg underviser ikke i et pensum, men bestemmer selv hva jeg skal undervise i. Det betyr at jeg kan legge undervisningen nært opp til den forskningen jeg faktisk bedriver og det jeg selv er mest interessert i. Så lenge jeg bedriver forskning eller foreleser eller gjør noe annet som gir meg en tydelig profil, så regner Duke University med at det er til gode for dem.

Norske akademikerlønninger og de korte feriene gjør det heller ikke fristende for Toril Moi å vende nesen hjemover.

- Lønningene ved amerikanske universiteter er atskillig høyere enn i Norge. Ferien strekker seg fra 1. mai til 1. september, noe som i lange perioder gir meg mulighet til helt og fullt å konsentrere meg om forskningen.

Skal skrive om Ibsen

Og forskergleden blomstrer hos Toril Moi. Hun avslører at hun allerede er i gang med sin neste bok, og den skal handle om Henrik Ibsen.

- Når man er litteraturforsker, akkurat som når man er feministisk forsker, er det viktig å skrive om noe som betyr noe for en selv. Jeg har hatt et politisk engasjement i forhold til feministisk forskning som ble tent da jeg begynte å studere i 1971 og oppdaget at kvinnelige professorer og lektorer glimret med sitt fravær, selv på “jentefagene” fransk og spansk, som jeg studerte. Ibsens verker har, i likhet med kvinnekampen, vært svært viktig for meg.

Moi er naturligvis opptatt av forholdet mellom kjønnene hos Ibsen. Men mest av alt ønsker hun å forbinde spørsmålet om forholdet mellom kjønnene med Ibsens dramatiske form. Hun er opptatt av Ibsens bruk av elementer fra melodramaets estetikk.

- Et åpenbart eksempel på melodrama i “Et Dukkehjem” er brevet i postkassen. Krogstad har levert dette brevet som forteller sannheten om Noras svindleri. Brevet blir en tidsinnstilt bombe, akkurat som i et moderne actiondrama. I en av mine favoritt-actionfilmer er tidsbomben en atombombe på et tog. Hvis den går av, sprenges hele Denver i luften. Selvsagt stanses bomben ett sekund før den går av. Dette er jo typisk melodrama, slik du også har det i “Et Dukkehjem”. Forskjellen er selvsagt at der stoppes ikke bomben. Den detonerer. Brevet blir lest, og vi får en uventet løsning.

Litteraturprofessortittelen til tross, stråler Mois øyne når hun forteller om farlige bomber og glattbarberte, bredskuldrede Hollywood-favoritter. Det er mye tungt og trist i litteraturforskningen, synes hun.

- I litteraturforskningen defineres kunsten med stor K altfor ofte i lys av en svært begrenset, modernistisk estetikk. Noen ganger får jeg følelsen av at en virkelig god litteraturviter ikke bør være for opptatt av film, realistisk litteratur eller melodrama. Ibsen er for eksempel ofte blitt forstått enten som en kjedelig realist, og dermed uinteressant for dagens litteraturvitenskap, eller som en forfatter som er langt mer modernistisk (eller postmoderne) enn vi hittil hadde trodd. Begge argumenter forutsetter den samme estetikken. Jeg håper at jeg kan klare å vise at det finnes mer spennende måter å lese Ibsen på enn å velge mellom alternativet kjedelig realist eller uant, interessant modernist.

Moi forteller at hun har lært mye om andre estetiske uttrykksformer ved å studere film. Dette er noe hun har måttet lære seg til å bli opptatt av etter at hun flyttet til USA.

- Der begynner så å si alle en treffer i den litterære verden spontant å snakke om film. De har sett masse film og kjenner særlig Hollywood-tradisjonen veldig godt. Film og video er viktige elementer i den akademiske kulturen. Kommer du fra Norge, oppleves det som om du har et slags gap i din egen kultur, sier hun.

- Tante, de har tissetasser!

Lille Marlene kommer løpende inn døren. Hun har gått tur på stranden sammen med pappa mens tante ble intervjuet. Nå kommer hun henrykt tilbake for å fortelle hva hun har sett. Ute på Sola-stranden står det nemlig 50 legemshøye mannsskulpturer i sanden og utover sjøen. Kunstneren Antony Gormleys verk “Another Place” (som har gjort mange solabuer rasende) blir godt mottatt av femåringen. - Tante, tante. De hadde tissetasser alle sammen, forteller hun begeistret. Femåringen har registrert en av de særegenhetene som gjør menneskene forskjellige fra hverandre. Tante Toril lover å bli med ut for å ta en nærmere kikk på fenomenet.