Den forhistoriske keramiske produksjonen i Norge er i europeisk perspektiv ganske enkel og grov, vel å merke hvis man ser bort fra folkevandringstiden, fra rundt år 300 til midten av 500-tallet.

I løpet av disse årene blir pottemakeriet en del av samfunnsbildet også i Norge.

– Produksjonen er lokal, men den viser at vi også er en del av et germansk fellesskap. Det kan vi se i enkelte av dekorformene, sier Siv Kristoffersen, arkeolog ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Formen på karene, med rette vegger, flat bunn og ingen hank i siden, gjør at de ligner små spann eller blomsterpotter. Karene er i de fleste tilfellene dekorert og brent i ovn.

– Leiren ble kjevlet ut til en tynn leiv som så ble lagt rundt en form og skjøtt sammen i sidene, forklarer Kristoffersen.

Bunnen ble satt på til slutt, og så ble karene pyntet, opp ned, med kammer, pinner og stempler, eller med fingre og negler. Noen ganger hadde de også et metallbånd rundt kanten med en bæreinnretning som gjorde at de kunne bæres rundt som en kurv.

– Aldri, verken før eller siden, har noen kommet på å lage metallbånd og hank på leirkar, sier Kristoffersen.

Pottemakerhjulet og dreieskiven var på denne tiden oppfunnet av romerne, men fikk ikke innpass blant de germanske og skandinaviske stammene. Her foregikk pottemakeriet for det meste med håndkraft.

– Hva dette skyldes, er ikke lett å si. Det kan hende det har med håndverkstradisjoner å gjøre, at man la mye av identiteten sin i selve lagingen av karene, sier Kristoffersen.

Typologisk inndeling

Sammen med arkeolog Bente Magnus, har Kristoffersen skrevet boken Spannformede kar. Utvikling og variasjon om den forhistoriske utviklingen til de spannformede karene i Norge.

– Målet har vært å lage en typologisk inndeling av de spannformede karene og vise en utvikling over tid, sier Kristoffersen.

Boken inneholder oversikter over dekormønstre og former, i tillegg til en stor plansjedel som illustrerer de ulike kartypene.

Rogaland er det området hvor det er blitt funnet desidert flest spannformede kar. I analysen er det brukt nærmere 800 kar fra fylkene Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland, og halvparten av dem er funnet i Rogaland.

Disse tre fylkene er valgt som undersøkelsesområde fordi de utgjør kjerneområdet for de spannformede karene.

– Det dukker opp nye spannformede kar ganske regelmessig. Senest i fjor fant vi et kar under en arkeologisk utgraving på Jæren, sier Kristoffersen.

Rent arkeologisk er leire et svært bra materiale. Det kan knuses, men skårene brytes ikke ned på samme måte som organiske materialer og metall.

Kar i graven

De fleste spannformede karene er funnet på grav- eller boplasser. De ble trolig lagt i gravene for å romme mat eller gjenstander. Man trodde sannsynligvis at karene hadde et magisk innhold.

– Gjenstander som ble transformert gjennom ild, kunne skape et nytt liv av døden, forteller Kristoffersen.

Hun forteller videre at det alltid blir funnet ett kar for hver person som er gravlagt.

– Finner vi to spannformede kar i en grav, er det ofte to individer som er gravlagt sammen. Ved en utgraving i Sogndal fant arkeologene et stort leirkar med et lite kar oppi.

– Graven viste seg å inneholde en kvinne som var begravd med en ti år gammel jente i armkroken, sier Kristoffersen.

Akeramiske Norge

I overgangen mellom folkevandringstiden og vikingtiden tar den keramiske produksjonen slutt og gjenoppstår ikke i Norge før på 1700-tallet.

– Norge er akeramisk i over 1 200 år. Etter noen få hundre år med flott keramikk i folkevandringstiden tar produksjonen brått slutt, sier Kristoffersen.

Først på 1700-tallet oppstår det gamle håndverket igjen. I mellomtiden er ikke pottemakeren en del av samfunnsbildet. Hanseatene lagde alt hva man trengte av husholdningskeramikk.

Mest sannsynlig er det ikke asbesten som sørger for den brå slutten på den keramiske produksjonen på 500-tallet.

Nyere teorier peker på at det kan være et kosmisk fenomen som inntreffer, der sola blir formørket to somre på rad. Det kan forklare de enorme endringene som foregår over hele Nord-Europa på midten av 500-tallet.

Avlingene går under, og det skjer store demografiske endringer som fører til at gårder blir forlatt og store områder legges øde. Deretter kommer pesten og tar liv.

– Man driver ikke med pottemakeri under slike forhold, avslutter Kristoffersen.