Frem fra glemselen

Har du hørt om de store klassiske komponistene Marianne Martinez og Maria Theresia von Paradis? Nei? Vel, du er ikke alene. Nå skal imidlertid den nedvurderte "damemusikken" frem i lyset.

Publisert
Clara Schumann. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)
Clara Schumann. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Barbara hvem?

Her er fem betydelige komponister fra ulike tidsepoker. Hvor mange har du hørt om?

Hildegard von Bingen (1098–1179):
Abbedisse, poet, mystiker, lærer, konsulent til paver og statsoverhoder og forfatter av visjonære og vitenskapelige verk. Velkjent over hele Europa.

Barbara Strozzi(1619–1677):
Italiensk komponist og sanger som var berømt i sin samtid. Strozzi var en av de mest produktive komponistene av verdslig vokalmusikk i tidlig barokk, med mer enn hundre publiserte verk.

Élisabeth-Claude Jacquet de La Guerre (1665–1729):
En av de mest imponerende kvinnelige komponistene, sangerne og cembalistene ved Ludvig den fjortendes hoff. Hun var et vidunderbarn som allerede som femåring sang og spilte cembalo for solkongen. La Guerre ble i 1678 omtalt som la merveille de notre siècle – «vårt århundres vidunder».

Clara Schumann (1819–1896):
Tysk komponist og en av de beste pianistene i sin tid. Var datter av en musikklærer og fikk dra på sin første turné som elleveåring. Sluttet å komponere 36 år gammel, men fortsatte å turnere som pianist til hun var over 70.

Sofia Gubaidulina (f. 1931):
Prisbelønnet russisk komponist. Hun har skrevet musikk for en rekke ulike besetninger. Verkene hennes ble vurdert som upassende i Sovjetunionen.
 

«Det er ingen større glede enn å komponere noe selv og så lytte til det. Det er noen vakre passasjer i trioen, og jeg tror den også formmessig er ganske bra.»

Ordene tilhører Clara Schumann, som hadde god grunn til å være fornøyd med seg selv.

Hun var tross alt en dyktig komponist og en av de beste pianistene på 1800-tallet, uansett kjønn.

Likevel skynder hun seg å legge til: «Selvfølgelig er det jo bare en kvinnes arbeid, som alltid mangler styrke og noen ganger oppfinnsomhet.»

I glemmeboka

– Dette tror jeg er typisk for datidens tankegods. Den ledende filosofen Jean-Jacques Rousseau sa blant annet at kvinnen ikke eier skaperkraft. Kvinners komposisjoner ble i stor grad beskrevet nedsettende, sier musikkforsker Lise K. Øzgen, førsteamanuensis ved Institutt for musikk og dans på Umiversitetet i Stavanger.

Hennes spesialfelt er kvinnelige komponister på 1700- og 1800-tallet – en gruppe kunstnere som har gått i den kollektive glemmeboka.

– Min interesse for feltet begynte med at jeg fikk en CD med musikk av Hester Parks. Da jeg hørte den, tenkte jeg: Hvorfor kjenner vi til både halvgode og dårlige menn fra denne perioden, mens flere hundre kvinnelige komponister er ukjente selv for musikkvitere?

«Kvinneaktig og sentimental»

Clara Schumann er kanskje det mest kjente navnet blant tidligere tiders kvinnelige komponister. Hun var også en usedvanlig sterk personlighet, som trosset sin tids strenge konvensjoner når det gjaldt hva en kvinne skulle gjøre.

Ikke bare giftet hun seg med Robert Schumann mot sin fars vilje, hun gikk også gjennom åtte svangerskap samtidig som hun var yrkesaktiv komponist og pianist. Men selv hun kritiserte et av sine egne verker med disse ordene:

«Den hørtes kvinneaktig og sentimental ut.»

Schumann var bare en av flere hundre kvinnelige komponister på 1700- og 1800-tallet. Ifølge Øzgen er det ingen grunn til å si at knapt noen av dem holdt mål musikalsk. Likevel er det først i våre dager at sløret over denne musikkarven fjernes.

Unge kvinner på 1700- og 1800-tallet ble faktisk oppfordret til å hengi seg til sang og musikk, vel å merke innenfor hjemmets vegger. Å komponere og fremføre sine verker offentlig var en annen sak. Hvorfor var det slik?

For det første var den dominerende oppfatningen at kvinner fra naturens side var styrt av følelser og dermed bare kunne oppleve musikk. Menn var logiske og analytiske og kunne tøyle følelsene sine, derfor var de best skapt for å komponere musikk.

Disse holdningene kan kanskje forklare at kvinner som Clara Schumann ikke hadde så stor tro på egne evner?

Yndige instrumenter

Barbara Strozzi. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)
Barbara Strozzi. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

I tillegg var både musikkonservatorier og konsertscener definert som mannlige arenaer. Man måtte være født inn i en musikerfamilie for i det hele tatt å bli vurdert.

Kvinnelige komponister hadde heller ikke lett for å få verkene sine publisert eller å reise på turneer for å fremføre dem. Kvinners arena var hjemmet – også når det gjaldt musikk. Denne holdningen påvirket både musikk- og instrumentvalg.

Det sømmelige var å fylle sin egen stue med dempet musikk fra yndige instrumenter som cembalo, piano eller harpe.

De få kvinnene som våget, måtte regne med å få komposisjonene sine kritisert offentlig. Hvis en kvinne hadde skrevet noe dårlig, ble komposisjonen gjerne kalt «kvinneaktig » og «svak», mens gode musikkverk av kvinner gjerne ble rost for sine maskuline kvaliteter.

Spilte med Mozart

Det er lett å avfeie fortidens praksis og si at sånn var det bare. Men hvorfor er ikke de mange dyktige kvinnelige komponistene kommet frem i lyset i vår egen tid? Flere av dem var, tross alle hindre, velkjente og respekterte i sin samtid.

Lise Øzgen vil særlig fremheve Marianne Martinez og Maria Theresia von Paradis, som begge var aktive på slutten av 1700-tallet. von Paradis skrev blant annet 31 pianosonater, 12 pianokonserter og en symfoni. Martinez studerte med Haydn og spilte sammen med Mozart.

– Jeg har også studert engelske Hester Park. Hun komponerte i samme stil som  Haydn, men musikken hennes blir fortsatt ikke sett på som interessant å gi ut på cd, sier forskeren.

Spiller inn plate

"Lise Øzgen."
"Lise Øzgen."

Heller ikke i musikalsk historieskrivning har kvinner fått sin rettmessige plass. Noe av årsaken til dette kan være at historikerne har vært mest opptatt av den «store» orkestermusikken, som altså foregikk på mannens arena.

Kammermusikken, hvor kvinner gjorde seg mest bemerket, har ikke hatt samme status. Et annet poeng er at musikkhistorien helt frem til i dag har dreid seg om hvilke komponister som har vært de viktigste innenfor definerte stilarter og perioder.

Kvinner, som ikke hadde samme tilgang til impulser utenfra, var sjelden de som brøt barrierer og skapte nye stilarter. Likevel laget de mye flott musikk, som i stor grad er blitt ignorert.

Som bidragsyter til Cappelens nye musikkhistorie har førsteamanuensis Lise K. Øzgen nå en gyllen mulighet til å gjøre noe med dette.

– Jeg møter meg selv i døra, erkjenner hun.

Når hun ikke forsker, trakterer Øzgen selv det gamle «kvinneinstrumentet» cembalo. Musikeren arbeider nå med å spille inn en cd med komposisjoner for cembalo av nettopp disse glemte kvinnelige komponistene.