– Det rareste språket i verden er uten tvil pirahã, sier Rolf Theil.
Professoren i lingvistikk ved Universitetet i Oslo har plukket ut sin favoritt blant tusenvis av språk.
I Amazonas-jungelen i Brasil bor pirahã, en liten gruppe mennesker som har blitt språkforskernes yndlinger. Her er det mye som skiller seg fra det norske språket.
Både uttale, ordforråd og grammatikk er spesielt. Du kan snakke språket, synge det, rope eller plystre det. Det blir lett krøll på tunga når forskeren skal prøve.
Se språkprofessoren plystre språket i videoen øverst i saken.
Theil har ikke selv hørt pirahã. Men språkeksperten, som kjenner tonesystemet til et par hundre av verdens språk, kan enkelt lese opp instruksjonene fra beskrivelsene til en annen språkforsker. Daniel L. Everett har bodd blant folket og er den som har studert pirahã lengst.
Om plystrevarianten av språket, skriver Everett blant annet at pirahã beskriver det som at de snakker med «sur munn», den samme beskrivelsen som de bruker om å suge på en sitron.
Plystre, rope, synge
Hvordan klarer de å forstå hverandre når de plystrer? Det er mulig fordi pirahã er et veldig tonalt språk, forklarer Theil. I likhet med kinesisk, som professoren snakker flytende.
Tonefallet har minst like mye å si som konsonantene og vokalene i ordene. For eksempel er ordet for venn og fiende det samme, men med ulik melodi.
Vi kan høre melodien i det norske språket også. Den blir ekstra tydelig når vi mumler. Men vi har langt større problemer med å forstå hverandre når vi mumler enn det pirahã har når de nynner.
Å kommunisere ved hjelp av toner og rytmer er ikke uvanlig i andre deler av verden heller. I Afrika finnes trommespråk og på Kanariøyene et plystrespråk. Felles for språkbrukerne er at de bruker høye og lave toner, og at det varierer hvor lenge de holder hver tone. Litt som morsesignaler, på en måte.
Fordelene er flere. Lyden bærer langt, og det kan være lurt å ty til om du vil gli ubemerket inn i naturen.
Ropespråket, basert på én konsonant og én vokal som ropes ut i ulike toneleier, kan komme godt med når regnet øser ned og du må gi en beskjed til noen på den andre siden av elva.
Plystrespråket er forbeholdt menn og brukes særlig når de jakter, for ikke å vekke for mye oppmerksomhet i skogen.
– I stedet for å gaule til de andre og skremme byttet kan jegeren heller høres ut som en fugl, sier Theil.
– Selv om det ikke kan uttrykke alt mellom himmel og jord, kan det være nyttig for å få gitt relativt enkle beskjeder.
Ingen farger eller tall
Pirahã lever i små samfunn, i og av naturen. Det kan forklare hvorfor folkegruppa mangler ord for tall, farger og detaljert variasjon i slekta.
– Ord vi tenker at er helt nødvendige, men som de ikke har noen problemer med å greie seg uten i dagliglivet, sier språkprofessoren.
Tall er overflødige, kanskje fordi de ikke driver med handel. Med mindre du er opptatt av hvor mange kyr – eller penger – du kan få i bytte mot en båt, trenger du ikke å telle dem, tror Theil.
Der vi ville sagt «to», sier de heller «en litt større mengde».
– Det er faktisk ganske vanlig blant verdens språk at du ikke har så mange ord for tall. Du kan ofte bare skille mellom én, to eller mange.
En farge beskrives best ved å si at den ligner på noe, for eksempel blod eller et blad.
– Noe vi også kan gjøre på norsk – husk at oransje kommer av ordet for appelsin.
Hør hvordan pirahã selv snakker, og møt språkforskeren Daniel L. Everett:
Video: Smithsonian channel/YouTube
Kvinner har færre konsonanter
Fire ord er nok til å sveipe over generasjonene: Ett for folk som er eldre enn deg selv, enten det er foreldre eller besteforeldre. Ett for alle som tilhører din egen generasjon, som søsken, fettere og kusiner. Samt ett ord for datter og ett for sønn.
Om de ikke er så opptatt av finregning i slektskapsforhold, har de derimot en rimelig spesifikk bruk av konsonanter. Kvinner har sju konsonanter til rådighet, mens menn har åtte.
Mange språk har slike ordninger, også inndelt etter kjønn – rett og slett fordi menn og kvinner ofte snakker litt forskjellig, forklarer Theil.
Også ulike sosiale grupper uttrykker seg såpass unikt at konsonantene kan bli forskjellige.
På norsk er tjukk l et eksempel, opplyser språkprofessoren. Den som uttaler ord som «blå» med tjukk l, men «lur» med tynn l, får to uttalevarianter til rådighet i stedet for én. En del østnorske dialekter skiller mellom tjukk l i kul (rund utvekst, hevelse) og tynn l i kul (morsom greie).
Enorme mengder verbbøyinger
Pirahã lever i nuet, og bøyer ikke verb i verken fortid eller framtid.
De har heller ikke entall og flertall for substantiver. Så det kan være snakk om én mann eller flere menn, det får situasjonen avgjøre.
Bare tre vokaler, mens norsk har ni. Inntil åtte konsonanter, der vi har 22.
Det er fristende å konkludere med at pirahã er et enkelt språk. Men både uttale og grammatikk er veldig vanskelig å lære seg for en utenforstående.
Det har en lyd som trolig ikke finnes på noe annet språk, en l som ender med at tunga stikkes ut og berører underleppa. Og hvert eneste verb har minst 65 000 mulige bøyninger.
Utfordrer språkteorien til Chomsky
Pirahã er det eneste språket i verden som muligens mangler en rekursiv struktur. Det vil si at språkbrukerne ikke kan lage denne typen setninger: «Ola tror at Per mener at Lise er sulten.»
På norsk gjør vi det ofte. Vi putter en frase inn i en annen av samme slag, for eksempel en leddsetning inn i en annen leddsetning.
En pirahã ville nok heller sagt det slik: «Lise er sulten. Per mener det. Ola tror det.» De greier seg med andre ord fint uten leddkonstruksjonene, hvis forskerne har forstått språket deres rett.
For språkforskere er det derimot dramatisk. Hele teorier kan rakne. Noen av dem har nemlig trodd at denne setningsstrukturen finnes i alle språk.
Den kjente amerikanske lingvisten Noam Chomsky mener at det er en grunnleggende egenskap ved alle språk, en slags universell grammatikk.
– Derfor har det blitt voldsomme, opphetede diskusjoner blant forskerne, sier Theil.
Det er mye som står på spill.
– Stemmer det at pirahã mangler dette, spøker det for hele systemet til Chomsky.
Referanse:
Daniel L. Everett: Don’t Sleep, There Are Snakes: Life and Language in the Amazonian Jungle. Vintage departures vintage books, 2008.