Det er ikke vanskelig å bruke hele dagen på å samle og spre historier om grusomme, barbariske og inhumane ting muslimer gjør i Allahs og Koranens navn. Men det er like lett å tilbringe tiden med å samle og spre historier om Vestens dobbeltmoral, diskriminering av muslimer og kynisk maktspill i Midtøsten.

Om disse historiene er sanne eller ikke, har mindre betydning. Hovedsaken er at de virker. De skaper avstand og avsky, bygger murer og dehumaniserer. Muslimhatere og jihadister er av nøyaktig samme slag. De truer med å gjøre det store flertall til gisler for sitt eget hat. Det siste grusomme anslaget mot kosmopolitiske verdier var massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokaler, men vi har heller ikke glemt 22. juli.

Den sanne nasjonale leder, skriver Adolf Hitler i Mein Kampf, leder folkets oppmerksomhet mot én fiende av gangen. For muslimhaterne er sekulære, demokratisk innstilte muslimer derfor dårlig nytt. Disse menneskene bidrar jo med nyanser og gråtoner i en verden der svart og hvitt er de eneste fargene som gjelder. Overfor slike folk er det to strategier som vanligvis tas i bruk; de kan neglisjeres eller mistenkeliggjøres.

Muslimhatere sier av og til at muslimer har rett til å lyve overfor vantro, altså at deres angivelige demokratiske verdier er en trojansk hest som skjuler krigerske drømmer om verdensherredømme. Eller de kan legge et stort arbeid i å argumentere for at tilsynelatende demokratisk innstilte muslimer egentlig er tilhengere av å steine homofile, holde kvinner i purdah eller innføre sharia overalt hvor det er mulig.

• Les også: Hvorfor blir noen krenket?

Konspirasjonsteorier

Militante, anti-vestlige islamister sier lignende ting, men med motsatt fortegn. Ikke minst står konspirasjonsteorier sterkt i disse miljøene, med og uten jøder i hovedrollen. Mens muslimhaterne frykter at det finnes en muslimsk sammensvergelse for å ta makten i Vesten, tror jihadister at det finnes en vestlig sammensvergelse for å hindre muslimer i å komme seg opp og frem.

Det er ikke vanskelig for dem å finne dokumentasjon. Arbeidsledigheten blant muslimsk ungdom i Europa er høyere enn hos majoriteten, og i et land som Norge har et av regjeringspartiene tillitsvalgte og folkevalgte som åpent sier at de hater islam, eller at det flerkulturelle samfunnet var et mislykket eksperiment. Muslimsk ungdom i Oslo øst vet altså at det finnes politikere i landet deres som helst hadde sett at de ikke eksisterte. I stedet for å bygge allianser med politikere og andre som står for andre verdier, forstørrer jihadistene fiendebildet av muslimhaterne; det skaper avmaktsfølelse hos minoritetsungdom, og risikerer å bli en selvoppfyllende profeti.

Begge gruppene har forlengst sluttet å stille nye spørsmål. De har jo alle svarene på forhånd. Du kan ikke spørre dem hvordan vi skal klare å leve sammen i denne krympende, overopphetede verdenen; svaret er nemlig at det er umulig. For jihadistene er den vestlige moderniteten syndig; for muslimhaterne er islam uforenlig med moderniteten.

Begge er motivert av renhetstrang og nostalgi. Drømmen om en enklere verden, der det var orden og forutsigbarhet, er sterk hos begge gruppene. Det er jo et ubestridelig faktum at den moderne verden har et noe kaotisk og uryddig preg. Dette skaper både frihet og utrygghet. Det oppstår friksjoner mellom og innad i alle slags grupper. Mennesker rives mellom tryggheten og friheten, røttene og føttene, tradisjonen og impulsen utenfra.

De fleste klarer utmerket godt å navigere i dette grumsete, men næringsrike farvannet, men da må de slippe å få høre at de må velge side. I et kulturelt komplekst, moderne samfunn kan alle hevde at de har oppskriften på det gode liv, men ingen kan innbille seg at deres oppskrift skal gjelde for alle.

Tapere og kjeltringer

Den dypereliggende årsaken til disse identitetspolitiske strømningene, som for alvor har skutt fart de siste årene over hele Vest-Europa, er de raske endringsprosessene, den usikre fremtiden og den mangetydige nåtiden. Renhetstrang og tilbaketrekning er ektefødte barn av åpenhet og bastardisering. De som tiltrekkes av bevegelser som disse, føler seg ekskludert og marginalisert. Her er kilden til mye av raseriet.

Terroristen Breivik var først og fremst en taper fra middelklassen; jihadisten Arfan Bhatti begynte som småkjeltring. Det kan være gode grunner til opplevelsen av eksklusjon, men det kan også være aktuelt å spørre om ikke klagebrevet ble sendt til feil adresse, når det bare avstedkommer polarisering og mistenksomhet.