Den 5. oktober 2018 signerte FIFA og Europarådet en intensjonsavtale. Denne avtalen går ut på at FIFA tar større ansvar for å bedre europeisk integrasjon. Ett av de fire hovedområdene i avtalen er menneskerettigheter, integritet, og godt styringssett, eller «good governance».

Til tross for at FIFA insisterer på at de er politisk nøytrale, er dette intet nytt. FIFA etablerte i 2017 et menneskerettighetsråd og har innført strengere regler for land som byr på verdensmesterskapet i fotball fra 2026. Det at Europarådet blander seg i et arbeid som Europakommisjonen har drevet med lenge, er heller ingen nyhet. Er jeg riktig vrang, kan jeg påstå at avtalen bare er en skriftlig bekreftelse på at partene skal begynne å snakke sammen.

FIFAs steg i politisk retning kan fra en annen innfallsvinkel være befriende for organisasjonen. Det avgjørende punktet når det gjelder menneskerettigheter spesielt, er hvorvidt FIFA klarer å følge opp forpliktelsene de gjør. For å gjøre det, må tre problemer avklares.

Konvensjonene er for ulne til å ha noen reell betydning

I avtalen med Europarådet fremmer FIFA sin tilslutning til FNs menneskerettighetskonvensjoner, deriblant FNs «Guiding Principles on Business and Human Rights» – selv om organisasjonen formelt sett er en ikke-kommersiell aktør. Å markere tilslutning til etablerte konvensjoner er en ting. Det å faktisk skrive ned hva som skjer hvis disse konvensjonene brytes, er noe helt annet. Og det gjør ikke FIFA.

Min forskning på rådene fra FN, samt OECD og Europakommisjonen til idrettsforbund som FIFA, tyder på at kravene til innsikt i disse konvensjonene og gjennomføring av dets prinsipper er for ulne til å ha noen reell betydning. I tillegg deles begrepet ofte opp i sosiale, rettslige, politiske og økonomiske rettigheter. Det gjør fremmingen av konvensjoner enda mer komplisert.

Til sammen etterlater det et inntrykk av gode intensjoner, men vage prosedyrer for gjennomføring av denne avtalen. Hvis vi likevel godtar FIFAs oppramsing av konvensjoner som et gyldig mål på hva de legger i begrepet menneskerettigheter, oppstår det imidlertid enda et problem.

FIFA vil være politisk nøytrale, men nøytraliteten har begrensninger

Med dette valget av menneskerettigheter havner FIFA i konflikt med sitt politisk nøytrale standpunkt. Nøytraliteten er vagt definert og enda vagere begrunnet, men brukes som et skjold mot krav om å ta standpunkt i politiske konflikter som FIFA blir en del av.

Å være nøytral slik som Røde Kors, som ifølge flere kilder er en inspirasjonskilde, er imidlertid vanskelig med inngåelsen av slike avtaler. Leger uten grenser brøt i sin tid med Røde Kors på grunn av uenighet om hva som ligger i en mening om noe politisk. På samme måte kan ikke FIFA mene noe som påvirker tusenvis av mennesker, og samtidig ikke akseptere at denne meningen er knyttet til samfunnsmessige forhold.

Uten en grunnleggende revurdering av sitt politiske ståsted, vil imidlertid ikke FIFA kunne stå frem som en troverdig aktør på dette området.

Ordtaket om at idrett og politikk ikke skal blandes, fremsto med sommerens fotball-VM i Russland som tullprat. Før VM jobbet russerne aktivt for å bruke arrangementet som et middel til å bedre internasjonale relasjoner og dempe eventuell uro som følge av heving av pensjonsalderen fra 60 til 65 år for menn. Dagen før første kamp takket president Putin FIFA for å holde politikken ute av VM, mens nyheten om pensjonsendringen ble sluppet først etter at Russland slo Saudi-Arabia 5-0.

Se video fra Universitetet i Oslo:

Hva betyr fotball-VM for Putin?

Noen ser på menneskerettigheter som en vestlig oppfinnelse

Vi kan selvsagt mene at menneskerettigheter bør være universelle, individuelle og unntatt ideologiske synspunkter. På global basis forstås de overhodet ikke som et entydig sett med regler. I stedet er det et utbredt syn at «menneskerettigheter» er en vestlig oppfinnelse diktert av kona til en amerikansk president. Selv om Eleanor Roosevelt (1884-1962), arkitekten bak 1948-deklarasjonen, var en forkjemper for menneskerettigheter hele sitt liv.

Dessuten er det ikke gitt at menneskerettighetene havner øverst på prioriteringslisten i land med store utviklingsutfordringer. Mat, husly og jobber kommer gjerne foran ytringsfrihet, HMS på arbeidsplassen og miljøvern.

Det at FIFA derfor ikke revurderer sin nøytrale posisjon i sammenheng med styrkingen av menneskerettigheter, kan svekke dets evne til å gjennomføre denne avtalen. Men det er ikke det siste problemet med FIFAs standpunkt.

Avtaler må følges opp

Hvis FIFAs politiske valg av verdier skal ha noen reell betydning kan det ikke reverseres. Det må følges opp. Selv om ikke FIFA har noen politisk myndighet over land som bryter disse verdiprinsippene, har organisasjonen nok innflytelse til å presse arrangører av fotball-VM som ikke oppfyller FIFAs krav.

Utfordringen oppstår hvis et land skal bli presset på grunn av brudd på FIFAs retningslinjer, ikke blir det fordi det landet har mektige venner – både utenfor og innenfor FIFA.

FIFA har så langt benyttet en kreativ løsning på dette problemet. I lys av de gjentatte bruddene på arbeidsmiljølover i Qatar-VM i 2022, henviser FIFA til at dette er Qatars indre anliggende. Det at FIFA har nokså mange medlemmer fra land som ikke ser på menneskerettigheter som noe å bry seg om, blir altså en sentral problemstilling når nøytraliteten skal forsvares – eller menneskerettighetene håndheves. På grunn av medlemskapsstrukturen i FIFA er dets interne «demokrati» i praksis uangripelig.

Men hvis en blokk av udemokratiske land stemmer frem et fotball-VM i et land der menneskerettighetene brytes, og dernest stemmer imot å gjøre noe med det, hva gjør FIFA da?

En beslektet problemstilling er at selv om alle formelle prosedyrer følges og bokser som krysses av når det kommer til tildeling av VM, er det urealistisk å tro at det vil fjerne det som pågår i kulissene i mellomtiden.

Les også denne saken fra NTNU:

Derfor hadde Sepp Blatter så stor makt

For å følge opp sine standpunkter om menneskerettigheter, må lobbyvirksomheten som ifølge The Guardian involverte Putin selv, russiske oligarker, den britiske etterretningstjenesten MI6, prins William og diverse andre skumle typer, bli bedre regulert.

Formålet er ikke å avskaffe korridorsnakk, men å lage en budprosess på fotball-VM som minner mindre om valgkampen mellom Trump og Clinton og mer på en gjennomsiktig konkurranse om verdens viktigste idrettsarrangement.

Europarådet bør ta en mer aktiv rolle

I lys av FIFAs utfordringer har Europarådet og dets leder Thorbjørn Jagland begynt på noe som er for stort til å overlates til FIFA alene. Håpet er derfor at Europarådet ikke gjør som Europakommisjonen, som legger ansvaret for både å definere hva de mener med menneskerettigheter og hvordan de skal følges opp i hendene på FIFA selv.

I og med at FIFA er en Europa-basert organisasjon, til tross for dets sveitsiske tilholdssted, må det jobbes systematisk med å integrere FIFA i menneskerettighetsarbeidet fra et europeisk synspunkt – ikke bare integrere Europarådet i FIFA, slik det ut ifra avtalen kan se ut i dag.