Mandag 15. oktober ble det annonsert at det som ser ut som et vikingskip er funnet på Jellestad i Halden. (Foto: Foto: Lars Gustavsen / NIKU)
Mandag 15. oktober ble det annonsert at det som ser ut som et vikingskip er funnet på Jellestad i Halden. (Foto: Foto: Lars Gustavsen / NIKU)

Dette håper vi Jellestadskipet kan fortelle oss om vikingtiden

KRONIKK: De første bildene av Jellestadskipet gjør hardhudete vikingtidsforskere ømme i hjerterota og moe i hjernebarken.

Published

15. oktober, klokka 9 om morgenen, sprakk nyheten: Arkeologer hadde funnet et nytt vikingskip på Jellestad ved Halden.

Det første vikingskipet som er funnet siden Oseberg i 1903!

I løpet av noen timer spredte nyheten seg til medier over hele verden. En kort, engelskspråklig video som ble laget av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) rundet en million visninger i løpet av det første døgnet. Jellestadskipet ble raskt kulturminnefeltets svar på Beyoncé.

Ømme i hjerterota og moe i hjernebarken

Foreløpig er det ikke så mye som en pinsett satt i jorda, og visuelt fremstår skipet mer som et vagt ultralydbilde enn et sexy vikingskip. Det er også usikkert hva arkeologene faktisk vil finne. Hvor mye av treverket er bevart i jordsmonnet? Har graven blitt forstyrret etter århundrer med pløying? Har gjenstander blitt fjernet? Er det i det hele tatt levninger igjen av den eller de som er gravlagt der?

Til tross for disse usikkerhetsmomentene gjør de første bildene av skipet også hardhudete vikingtidsforskere ømme i hjerterota og moe i hjernebarken. Som med et ultralydbilde, skaper slike nye funn tanker, følelser og forventninger til hva fremtiden bringer. Hva slags ny viten om vår fjerne fortid kan vi få i den – forhåpentligvis ikke fjerne - fremtiden?

Hva betyr funnet for forskningen?

Du kan være ganske sikker på at forskere i løpet av sekunder begynte å bearbeide informasjonen fra de foreløpige undersøkelsene, med hjelp av all forskningen vi har lest, hørt, sett, og gjort. Vi forsøker å plassere Jellestad-funnet med det vi ellers vet om blant annet jordbruk, handel, krigere, kulturkontakt, ritualer og verdensbilde i jernalderen.

Vi tenker på spørsmål og uenigheter på konferanser, og om Jellestad kan styrke noen hypoteser på bekostning av andre. Forskjeller i faglig bakgrunn og ikke minst hvilke spørsmål forskeren selv er opptatt av vil gjøre at også de vil «lese» Jellestad litt forskjellig.

Det er tross alt mange måter å analysere samfunn, politikk, kultur og økonomi på – også for vikingtidas del.

Derfor er det også vanskelig å snakke på vegne av flere enn meg selv om funnets betydning og hvilke spørsmål vi håper å få svar på – det trenger vi et bredt og tverrvitenskapelig fagmiljø til. Her skal jeg bare si litt om to av spørsmålene jeg håper ny forskning kan belyse.

Et nytt høvdingdømme i Viken

Alle de tre skipene i Vikingskipmuseet i Oslo er fra Viken, eller Oslofjord-området. Det har litt å gjøre med tilfeldigheter: bevaringsforholdene for treverk og andre gjenstander var uvanlig gode i jorda på Oseberg og Gokstad.

Det var store skipsgravleggelser også andre steder, men for eksempel Myklebustskipet ved Nordfjordeid ble brent ved gravleggingen. I Ladbyhaugen på Fyn kjenner vi kun avtrykket av skipet i jorda – personen som gravlagt var råtnet bort. Hadde disse blitt bevart, kan vi tenke oss at de kunne vært rivaler til de ikoniske vikingskipene på Bygdøy.

Samtidig er tettheten mellom skipshaugene på Gokstad, Oseberg og Tune – og nå Jellestadskipet rett sør for Tune på Rolvsøy, påfallende.

Hvorfor så mange spektakulære gravleggelser så tett i tid?

For Vestfolds del kan vi legge til i hvert fall Skipshaugen på Borre, rundt ti kilometer nord for Oseberg, der naglene etter et skip ble funnet i 1852. Hvorfor så mange ekstremt ressurskrevende og ambisiøse gravleggelser så tett på hverandre? Om vi tar bort Oseberg i denne sammenhengen, (ikke fordi det er kvinner i den, men fordi den er datert så tidlig som til 834), så er det interessant at de andre er fra tida rett etter år 900. Gokstadhaugen og Tuneskipet er fra rundt 910, og Skipshaugen på Borre fra begynnelsen av 900-tallet.

Slik monumentalbygging tett på hverandre setter spørsmålstegn ved om Viken var én helhetlig politisk region i vikingtiden.

Kan det ha vært politiske rivaler som tøffet seg for hverandre?

Ofte sier forskere at Oslofjordregionen var under dansk kontroll i vikingtiden, og det er mye rett i det. Samtidig var det svært varierende hvor sterk den danske kongemakten egentlig var gjennom 800- og 900-tallet. Særlig hundreåret mellom 850 (kong Harald Klakks død) og 950 (Jelling-dynastiet) synes trykket på Viken sørfra å ha lettet.

Kan dette ha åpnet for en sterkere rivalisering mellom høvdingene rundt Oslofjorden, der man bygde hauger etter «min er større enn din»-prinsippet?

Min første tanke var derfor at en ny skipsgrav i Viken vil kunne passe godt inn det politiske bildet, og mitt høyst hypotetiske stalltips er en datering rundt 890-920. Jeg håper jo å få bekreftet denne gjetningen, - man vil jo gjerne ha rett!

I så fall vil det styrke en tolkning som allerede finnes. Om det dateringene derimot gir utslag så tidlig som Oseberg, vil det være mer overraskende men også nyansere funnene noe mer.

Var dette et maktsentrum i flere hundre år?

Uansett datering av selve skipsgraven, gir georadarundersøkelsen et inntrykk av at området var et høvdingsete over lang tid. Hallene er gode indikasjoner på dette, samt flere andre hauger. Den store Jellhaugen like ved er datert til 400- eller 500-tallet, lenge før skipsgraver virkelig tok av blant eliten.

Et spørsmål er om dette var et viktig maktsentrum i århundrer. En slik maktkontinuitet kan i så fall sammenlignes med hallbygninger på Borre, også nylig avdekket med georadar, og slik følge et høvdingsete over lang tid.

Handelsted og internasjonale forbindelser

Jellestadskipet ligger nå et stykke fra havet, men i vikingtiden ville havet stått flere meter høyere og det ikke vært alt for langt fra haugen til vannkanten. Om havnivået kan beregnes nokså nøyaktig, vil arkeologene kunne lete etter et havneanlegg, og muligens etter et handelssted.

Kaupang ved Larvik omtales gjerne som den eneste vikingtidsbyen i Norge, men på Borre er nylig et stort havneanlegg avdekket, og på Heimdalsjordet ved Gokstadhaugen har arkeologene bare for noen få år siden funnet et aktivt handelsted. Det må ha vært virksomt under beskyttelse fra høvdingen der. Kanskje var det en satellitt til Kaupang, eller kanskje en rival. En mulig handelsplass på øst for fjorden er derfor slett ikke usannsynlig.

Både gjenstander i graven og på et eventuelt handelssted vil kunne gi uvurderlige opplysninger om kontaktene på omverdenen. Om det er ikke er silke, som i Oseberg, kan det være glassperler eller metallarbeider som peker på visse handelsruter. For Vestfolds del er det slående hvordan ting funnet i Kaupang peker i retning mot handel sørover og til dels vestover, mens i Borre og på Heimdalsjordet er det flere gjenstander som tyder på østlige handelsnettverk.

Prestisjegjenstander kan være særlig interessant, det vil si ting som har en tydelig symbolsk funksjon. Et eksempel er en doppsko (et beslag nederst på sverdsliren) som er funnet i en grav i Tønsberg. Den har en nedstyrtende fugl som motiv.

Det samme motivet finner man i krigergraver i Birka og i Kiev, og peker i retning av at den gravlagte identifiserte seg med et elitenettverk i østerled.

Religion og verdensbilde

Om skipsgraven er forholdsvis urørt, vil vi kunne forvente å finner gjenstander, spor av dyreofringer og slik få inntrykk av ritualene rundt gravleggingen.

Kvinnene i Oseberg er gjerne tolket som spåkvinner eller volver. De ser ut til å bli gjort klar til avreise mot dødsriket, men samtidig er skipet ankret opp med en gigantisk kampestein. Kanskje meningen var at de skulle være et sted mellom de levende og dødsriket?

Høvdingen i Gokstadhaugen ser derimot ut til å ha fått med seg utstyr til jakt. Det er hunder, hønsehauker og hester som antyder at man i haugen gjenskapte et jaktlag.

Om Jellestadskipet er så godt bevart at vi kan se hvordan gravleggingen er organisert, ville ikke bare gjenstandene gi ny informasjon om forestillingene om livet etter døden, men også hvor de ligger i forhold til hverandre. Variasjonene i gravskikkene var store i vikingtiden, og her kan Jellestadskipet gi mange nye innsikter om vikingenes religiøsitet.

Hvis vi vil ha svar, må vi betale for det

Så er det bare å håpe at det blir ressurser til å grave ut Jellestadskipet, slik at vi får noen svar og kanskje enda flere spørsmål.

Arkeologen og vikingskipseksperten Knut Paasche er imidlertid inne på noe vesentlig når han advarer mot en forhastet utgravning. Når det ikke er penger til å ta være på de skipene vi har, hvorfor grave opp ett til og la det også råtne på rot?

Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipene er ikke bare ikoner for vikingturisme, men helt unike referanser til nye og framtidige funn og forskning.

Derfor er det best å bevare det vi faktisk har først, så kan vi samle opp spørsmål mens vi venter på ressursene som skal til for å grave opp og ta vare på hele verdens nye vikingskip.