Når en bil full av mulige smuglere ruller inn i tollen, kan det lønne seg for politiet å snakke med alle samtidig. Sammen klarer løgnere nemlig ikke å etterligne en gruppe som snakker sant, hevder forskere. (Foto: Ole-Martin Grav, VG/NTB scanpix)
Når en bil full av mulige smuglere ruller inn i tollen, kan det lønne seg for politiet å snakke med alle samtidig. Sammen klarer løgnere nemlig ikke å etterligne en gruppe som snakker sant, hevder forskere. (Foto: Ole-Martin Grav, VG/NTB scanpix)

Slik kan politiet avsløre en gruppe løgnere

Forsker oppfordrer til kontroversiell vri: Sett potensielle forbrytere i samme rom og la dem avsløre hverandre.

Publisert

Å avsløre en løgner er veldig vanskelig, selv for trente etterforskere.

Løgneren kan øve seg på å si de riktige tingene på en overbevisende måte, og i motsetning til det mange tror, kan du i liten grad lese løgn av kroppsspråket.

Men det finnes noen triks. Ett er å se hvordan de mistenkte sammen husker hendelsen.

– De som lyver, oppfører seg annerledes i gruppe enn de som snakker sant, sier Pär-Anders Granhag til forskning.no.

Til daglig jobber psykologiprofessoren ved Politihøgskolen i Oslo og Göteborg universitet i Sverige.

Nå har han sammen med andre forskere gått gjennom studier om hvordan vi kan avsløre løgn når en hel gruppe har blitt enige om å juge.

Noen ganger er hemmeligheten å sette dem i samme rom. Da vil de avsløre hverandre.

– Gruppa klarer ikke å speile dem som snakker sant, sier Granhag.

Mistenkelig samstemte

I mange kriminalsaker er mistenkte sammen om forbrytelsen. De er alt fra smuglere til ransmenn eller terrorister.

Har de avtalt seg imellom hva de skal si, kan de framstå som svært overbevisende i avhør.

Løgnerne er i stand til å servere mange detaljer om det som har skjedd og gi nøyaktig den samme fortellingen.

Slikt samsvar kan virke troverdig. Men nettopp når alle husker det samme, er det grunn til å bli mistenksom. Virkeligheten er nemlig langt mer rotete.

– Vi mennesker husker ulike sider av det som har skjedd, sier Granhag.

Det skyldes blant annet at vi legger merke til forskjellige ting underveis. Det kan være så enkelt som at to personer satt på en restaurant og hadde utsikt i hver sin retning.

Vi fortolker også det vi opplever på hver våre måter.

Hukommelsen som prosess

Da er det naturlig at fortellingene våre ikke stemmer helt overens. Hukommelsen fungerer nemlig som en prosess.

Når mennesker skal huske noe sammen, vil de korrigere hverandre, spørre om hjelp til å huske og sammen oppklare hva som egentlig skjedde.

– Om du og jeg ble avhørt sammen, ville vi stadig avbrutt hverandre og sagt: «Nei, sånn var det ikke!». «Først gikk vi dit, og gikk vi dit», sier Granhag.

Det gjør ikke folk som har blitt enige om en historie på forhånd. Fortellingen deres er rett og slett for sammenhengende til å være sann.

– Politiet kan ikke nok

Pär-Anders Granhag (Foto: Göteborgs universitet)
Pär-Anders Granhag (Foto: Göteborgs universitet)

Løgnere er forsiktige med å fortelle noe annet enn kameraten fordi de tror at det vil svekke troverdigheten deres.

Og det kan de dessverre ha rett i, mener Granhag. For løgnerne slipper ofte unna.

Han hevder at kunnskapen fra forskningen ikke har sunket helt inn hos norsk politi og rettsvesen. De favoriserer ofte den mest sammenhengende fortellingen.

– Overensstemmelse trumfer alle andre kriterier, sier psykologiprofessoren.

– For de som skal bedømme i rettsvesenet, vet heller ikke helt hvordan de som snakker sant, oppfører seg. De glemmer at det finnes naturlig variasjon.

Mange etterforskere vet nok at hukommelsen kan framstå som litt rotete. De gir i hvert fall inntrykk av det når Granhag reiser rundt og holder foredrag for dem.

Men det kan se ut til at de ofte glemmer det i avhør, ifølge forskeren. Påstanden er bare basert på hans inntrykk, ikke systematiske undersøkelser.

Uenige om politiets praksis

Politiinspektør Trond Myklebust (Foto: E. Krohn)
Politiinspektør Trond Myklebust (Foto: E. Krohn)

Trond Myklebust jobber i likhet med Granhag ved Politihøgskolen, men har i tillegg erfaring fra politiet.

Politiinspektøren mener politiet allerede vet at jo mer samkjørte forklaringer er, desto større grunn er det til å stusse. Han er enig med Granhag i at det kan være vanskelig å få denne kunnskapen ut i praksis, men deler ikke helt Granhags inntrykk av politiet.

Det blir ikke holdt mot folk at de husker forskjellig?

– Nei. Det ser vi, både at ulike mennesker husker forskjellig og at minnet endres etter hvert som tida går. Det er viktig å være oppmerksom på at hukommelsen også kan ha blitt påvirket, for eksempel av ting de har lest om saken i mediene, sier Myklebust.

Han synes Granhags bidrag er interessant å ta med inn i det praktiske politiarbeidet, men mener at fokuset på hvordan politiet kan avdekke løgn er mindre relevant for avhør. Der er det bevisene som teller.

– Målet for politiet ved avhør er å få opplysninger som kan etterprøves, ved å søke, samle, og sikre spor som sannsynliggjør siktedes skyld så vel som skyldfrihet.

Sammenligner fortellingene

Når flere forteller om samme hendelse, enten det er i individuelle avhør eller i gruppeavhør, kan etterforskeren sammenligne det de sier. De kan også undersøke hva den enkelte sier i flere avhør. Da må de huske at det er helt greit å komme med litt ulike versjoner av det som har skjedd.

Får politiet sjansen til å sammenligne versjoner fra ulike personer, får det stor betydning når de skal bedømme troverdigheten deres.

– Derfor er det så viktig å tenke riktig og nyansert om hva det vil si å snakke sant, sier Granhag.

Gruppeavhør kan hjelpe

Politiet kan også avhøre vitner eller mistenkte sammen.

Det unike med gruppeintervjuer er at etterforskerne får innblikk i prosessen der de involverte skal hjelpe hverandre med å huske. Det kan jo hende at de har snakket sammen på forhånd selv om de forteller sannheten. Men får de uventede spørsmål, blir de nødt til å lete i hukommelsen der og da.

Det er her løgnerne kan avsløres.

En som aldri var på den middagen han bruker som alibi, har nok pønsket ut svar om hvordan det så ut på restauranten og hva som skjedde der. Men ganske sikkert ikke om hva han hadde utsikt til fra akkurat der han satt. Han kan også bli overrasket dersom han blir bedt om å tegne en skisse over restauranten og peke ut hvor toalettet befant seg.

Teknikken brukes allerede i dag i individuelle avhør.

Uvanlig metode

Gruppeavhør er imidlertid sjeldne. Politiet holder nesten alltid mistenkte hver for seg.

Metoden bør brukes mer enn i dag for å finne ut hvem som lyver, mener Granhag.

Det vet vi altfor lite om foreløpig, mener Svein Magnussen, professor emeritus ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo. Han har forsket mye på troverdighet blant vitner.

– Det er ikke solide nok resultater til å si at det er lettere å avsløre usanne forklaringer gjennom gruppeintervjuer, sier Magnussen til forskning.no.

Han synes det er gjort altfor få studier. Dessuten er de fleste gjort på studenter, ikke blant etterforskere i realistiske situasjoner.

Vitner påvirker hverandre

Og selv om et gruppeintervju skulle kunne gi hint om hvorvidt noen lyver eller ikke, kan denne metoden samtidig hindre at sannheten kommer fram.

Annen forskning Granhag har gjort, viser nemlig at det er fare for at de i gruppa som husker riktig, kan begynne å tvile på egen hukommelse og tro mer på andre som husker feil. Det skjedde da den svenske utenriksministeren Anna Lindh ble drept på et kjøpesenter i Stockholm. En rekke mennesker var vitne til drapet. De ble samlet på et bakrom på senteret.

– Klart de snakket sammen! Det var jo en dramatisk situasjon, sier Magnussen.

Men slik påvirket de hverandres hukommelse, forklarer psykologen som for tida samarbeider med Granhag om et nytt prosjekt.

Kan ødelegge i straffesaker

"Svein Magnussen. Foto: Maria Sætre, Senter for Grunnforskning."
"Svein Magnussen. Foto: Maria Sætre, Senter for Grunnforskning."

Selv om Granhag synes gruppeintervjuer kunne hatt noe for seg, mener han likevel ikke at de skal erstatte individuelle intervjuer.

Det viktigste er å ta hensyn til dynamikken i gruppa når etterforskerne avhører medlemmene, enten det er sammen eller hver for seg. Lærdommen er at sprikende fortellinger er helt naturlig. Det er Magnussen enig i.

Granhag mener gruppeintervjuer neppe kan brukes i avhør i tradisjonelle straffesaker, der det er viktig at de tiltalte ikke kan samkjøre seg før de skal i retten. Får de sjansen til å snakke sammen, blir det vanskeligere å spille dem ut mot hverandre. Sitter de derimot hver for seg, kan politiet porsjonere ut informasjon strategisk.

Men kanskje kan gruppeintervjuer være nyttige i andre situasjoner, for eksempel i den første samtalen med mulige smuglere ved grenseoverganger eller når det er mange vitner på et sted.

Når en mistenkelig bil ruller gjennom i tollen, bør tollerne merke seg hvor uenige passasjerene er. Folk som snakker sant om ferden, har gjerne litt ulike oppfatninger om hvor mange pauser de har tatt på veien og når de stoppet sist. Det samme gjelder i asylintervjuer – skjønt mange asylsøkere har fått med seg at myndighetene tror mest på sammenhengende historier om reisen.

Politiinspektør Trond Myklebust er enig i at gruppesamtaler kan fungere i tollen.

– I en screening av flere personer, som i en tollkontroll, vil helt like forklaringer fra alle i en bil være en god indikasjon på at det er noe muffens som man må ta videre til undersøkelser. Jeg mener at vi gjør dette allerede, både i tollvesenet og i politiet. Når en patrulje stopper en bil, snakker de med hele bilen og danner seg et bilde ut fra det.

Men denne metoden bør bare brukes i den første samtalen, understreker Myklebust.

– Det er ikke relevant idet vi går over i etterforskning – når vi har en mistenkt og samtalen blir til avhør. Loven setter spesifikke krav til måten avhør gjøres på. Da må tollen eller politiet avhøre en og en med utgangspunkt i ulovlige varer, billetter fra reisen og andre konkrete bevis.

– Sabla vanskelig å avsløre

Det finnes lite forskning på hvordan vi kan avsløre løgn i grupper, viser forskningsgjennomgangen. Forskerne fant bare 20 slike studier.

Verdien av gruppeavhør er enda mindre utforsket. Bare sju av studiene handlet om det. Forskerne har for eksempel ikke undersøkt hva som skjer i en gruppe med et strengt hierarki, der medlemmene ikke tør å avbryte lederen. Eller om det er mulig å avsløre én løgner i en gruppe der resten snakker sant.

Dette er et ungt forskningsfelt, skriver Granhag og kollegene.

Magnussen mener det viktigste bidraget deres er at de retter søkelyset mot et problem som hittil har fått lite oppmerksomhet i forskningen og viser at det trengs flere studier.

Men uansett vil det være vanskelig å bruke teknikkene i praksis, tror han. For selv om forskerne finner statistiske forskjeller når de sammenligner mange grupper som er sannferdige og lyver, vil hver enkelt gruppe som lyver likevel kunne klare å framstå som sannferdig.

– Gruppene ser ganske like ut. Ingen er i stand til å vurdere hvem som snakker sant ut fra hvordan de forteller historien.

Er det umulig å finne ut hvem som lyver?

– Jeg tror det er sabla vanskelig.

 

Referanse:

Zarah Vernham, Pär-Anders Granhag og Erik Mac Giolla: Detecting Deception within Small Groups: A Literature Review. Frontiers in Psychology, vol. 7, art. 101, juni 2016. Doi: 10.3389/fpsyg.2016.01012