Men slapp av; det behøver nødvendigvis ikke å være så alvorlig, mener Svein Magnussen, professor Dr. philos i kognitiv psykologi ved Universitetet i Oslo.

- Vi har alle sammen veldig lang erfaring i å lyve. Amerikansk sosialpsykologisk forskning viser faktisk at folk i gjennomsnitt lyver én til to ganger om dagen i samtaler med andre som varer fire til fem minutter eller mer, sier Magnussen til forskning.no

Svein Mangussen er ekspert i vitnepsykologi, hvor man blant annet studerer løgn og løgnavsløring.

Overdriver eller underdriver

Fra vi er barn læres vi opp til å holde sannhetens fane høyt, for uten sannferdighet og rettskaffenhet hadde lite eller ingenting fungert. Derfor kan det virke veldig forstemmende og moralsk nedslående at utallige løgner daglig flommer ut over kongeriket…

Men en direkte løgn, der alt som fortelles er usant, er det langt fra alltid snakk om. Du har kanskje bare overdrevet, underdrevet, plusset på litt ekstra eller trukket fra litt om hverdagens større og mindre hendelser.

- Ofte dreier ikke folks små løgner i det daglige seg om alvorlige usannheter som får store konsekvenser for andre. Mye kan nærmest karakteriseres som sosial smøring, som at vi sier at jakka til kompisen er fin eller kjærestens frisyre flott, mens vi kanskje bare synes den er grei nok eller i verste fall direkte stygg, sier Magnussen.

Fordømmelse og smøremekanisme

Å bli tatt i løgn vil i mange sammenhenger med rette føre til sterk sosial fordømmelse. Samfunnets normer gir oss beskjed om at løgn er moralsk forkastelig, og særlig ille blir det hvis en person mange har tillit til skulle lyve, som en statsminister, forsker, dommer eller politimester.

- Men andre ganger er ikke løgnen like farlig og problematisk. Jeg tenker på situasjoner i det sosiale livet mennesker imellom, sier Magnussen.

Ifølge professoren fungerer de større eller mindre usannhetene på sosiale arenaer som en “smøremekanisme”.

- Noen ganger kan en liten hvit løgn gjøre situasjonen enklere og bedre for andre. Vi må jo ikke på død og liv hamre inn alle svakheter og mangler folk har, og få fram nøyaktig hva vi mener hele tiden. Det tror jeg hadde blitt veldig slitsomt for alle i lengden, sier Magnussen.

Magnussen mener det ikke er grunn til å rope ut i forferdelse om moralsk forfall og krise, denne for mange forvirrende konstatering til tross.

- Men det er likefullt løgn?

- Ja, fordi det ikke stemmer overens med det man faktisk mener.

Bør snakke sant

- Så du mener altså at det kan være fullt ut akseptabelt å lyve til tider?

- Ja, og det å servere noen under- eller overdrivelser, å pynte litt på det som kommer ut av munnen, er noe vi alle har lang erfaring med. Det gjør livet tidvis litt lettere og mer skånsomt for alle, humrer Magnussen.

Men så blir psykologiprofessoren brått alvorlig, og understreker:

- La meg også samtidig få sagt klart fra om at mange personer også til enhver tid bør snakke sant. Jeg tenker blant annet på folkevalgte politikere, fagfolk, forskere og mange andre som nyter stor tillit eller makt. Dessuten bør tiltalte og vitner i straffesaker definitivt komme med sannheten. Det lyves tidvis mye i norske rettssaler, og det er sterkt beklagelig, men akkurat hvor mye er vanskelig å si, mener Magnussen.

Dårlige på å avsløre løgn

Tilbake til de mangslungne sosiale arenaene. Tenk etter: Var du helt ærlig da du i forrige bursdag hos svigermor sa at du likte kakene hennes svært godt?

Og; hvordan kan du, når du legger hodet på puten i kveld, med 100 prosent sikkerhet vite at kjæresten virkelig liker den nye frisyren din, selv om hun sa at den er fantastisk?

Svaret på det sistnevnte er ikke betryggende: evnen til å oppdage løgner er svært dårlig utviklet hos mennesket.

- All forskning som handler om i hvilken grad vi mennesker klarer å oppdage når andre snakker usant, viser at vi alle er veldig dårlig på å avsløre løgner. Verken profesjonelle løgnavslørere, politietterforskere, dommere, psykologer eller lekfolk er i stor grad i stand til å se hvem som lyver på grunnlag av hvordan personer snakker og opptrer, sier Magnussen.

Avsløres med informasjon

Menneskets historiske erfaring med løgnen kan synes nærmest uendelig lang. Og det enkelte menneske kan begynne å fortelle bevisste usannheter allerede i 4 års-alderen.

Men selv om vi altså er svært gode på å skjule løgnen, er vi ifølge professor Magnussen stort sett altså sørgelig dårlige til å avsløre dem. Det vil si hvis vi ikke kan sjekke noe som helst av opplysningene vi får servert.

- Løgnen kan avsløres ved at vi har annen informasjon. Men å avsløre usannheter på grunnlag av at en person forteller en historie vi ikke kan etterprøve, er veldig vanskelig, hvis da ikke historien er alt for god til å være sann, sier Magnussen.

Og det spiller ingen større rolle om løgnen som serveres er en liten hvit eller en gedigen svart en.

- Forskning har vist at det ikke er lettere å avsløre de mer alvorlige løgnene, der mye står på spill. Som for eksempel når kriminelle som har begått en straffbar handling, holder ugjerningen skjult for politiet i avhør, og dikter opp en usann historie i håp om å skaffe seg vannett alibi.

- Det er like vanskelig å avsløre mindre alvorlige løgner i sosiale sammenhenger, sier Magnussen.

Ingen bestemt atferd

- Hvorfor er vi så dårlige på å avsløre løgner?

- Det finnes en del myter om at personer som snakker usant viser en bestemt type atferd, for eksempel får et flakkende blikk eller unnviker øyekontakt, men saken er at vi ikke har gode atferdstegn for løgn. Det viser seg at folk som lyver ikke oppfører seg på bestemte måter. Den største antagelsen er vel at man har flakkende blikk, men all forskning viser at det ikke er en sammenheng, sier Magnussen.

- Finnes det tegn vi mennesker ikke kan se med det blotte øyet?

- Det finnes en del antagelser om såkalte mikrouttrykk. Det vil si at en person som lyver kan ha særegne, meget kortvarige mimiske tegn som varer under ett tidels sekund. Det er snakk om en emosjonell opphisselse som er forbundet med løgnen, som man kan se på videoopptak, men ikke i en vanlig samtale, sier Magnussen.

Kvinnens og mannens løgner

- Hvem lyver egentlig mest av menn og kvinner?

- Forskning viser at de lyver omtrent like mye. Det er en tendens til at kvinners løgner er mer sosiale, at de er rettet mot sosialt støttende ting. Men mengden av løgn som produseres er omtrent den samme for begge kjønn.

- Det finnes imidlertid ikke forskningsmateriale nok til å trekke ut spesifikke temaer som er typiske for menns og kvinners løgner, mener Magnussen.

Løgnen har spilt en nøkkelrolle i menneskets utvikling, ved å gjøre mennesker menneskelige. Den er en av de mest sofistikerte og avanserte kognitive egenskapene mennesket har.

Dette mente den amerikanske psykologen og løgnspesialisten Julian Keenan i et intervju som ble publisert i flere amerikanske nettaviser i North Jersey Media Group Inc. i november 2004.

Løgn, fantasi og hukommelse

Det er ikke bare voksne som lyver. Selv om det heter i et ordtak at det er av fulle folk og barn du skal høre sannheten, så lærer også barn nokså tidlig å lyve i bestemte sammenhenger.

Professor Svein Magnussen sier det skjer når barnet er rundt fire år.

- Barn kan også fortelle om ting de vet ikke er tilfelle. Studier viser at de kan lyve ned i fireårsalderen. Det kan være at de vil dekke over ting. De ser moren velte ett vannglass, men kan si til søsken eller far at mor ikke gjorde det. Men vi må skille mellom løgn og barnets fantasi og feil i menneskets hukommelse, sier Magnussen.

For det er jo slik at vi mennesker noen ganger husker uriktig. Det er da vi snakker om såkalte feil i hukommelsen.

Et barns historie

Hva er sannhet, hva er løgn og hva er fantasi i det et barn, eller et voksent menneske, forteller?

- Et barn kan for eksempel fortelle en historie de selv mener at er korrekt. De kan utvikle en historie der de beretter om ting de har vært med på, mens det i realiteten er andre i barnehagen som har vært med på dette, sier Mangnussen.

- Men er det er noe annet å ha feil hukommelse enn å lyve, og fantasi er noe annet enn løgn. Det er ofte slik at vi har feil hukommelse, vi husker ting vi har erfart på en annen måte, men vi kan også huske ting vi har opplevd på en annen måte, fortsetter psykologiprofessoren.

- Hva slags type løgner har vi?

- Vi har direkte løgner, der folk forteller ting som overhodet ikke er sant. Så har du overdrivelser, som svekker eller forsterker en historie. Den tredje er den subtile løgnen. Der du ikke kan tas i løgn, fordi du skyter det inn under en annen forklaring.

Det berømte Clinton-sitatet

- Ta eksempelet med Bill Clinton og Monica Lewinsky. Han sa; “I did not have sexual relations with that woman”. Det må sies å være en subtil løgn, under dekke av hva definisjonen på hva en seksuell relasjon er, sier Magnussen.

- Hadde det ikke vært fint om vi mennesker var eksperter på å avsløre løgner?

- Nei, jeg tror det er veldig bra at vi ikke har flere måter å avsløre løgn på. Det er bra at vi må søke annen informasjon for å finne ut hva som er sant. Selv om det er et problem for rettsvesenet. Der er alle løgner et problem.

- Men i samfunnet for øvrig kan det være bra at vi ikke er så gode til å avsløre løgn. Jeg tror det fungerer sosialt sett bra som det gjør, sier Magnussen.

Professoren mener at det kan være forskjeller i hvor flinke vil er til å avdekke løgn, våre begrensede ferdigheter til tross:

- Det er åpenbart at noen er flinkere til å avsløre løgn enn andre, men vi vet ikke helt hva de ser etter, og hva det er de ser, sier Magnussen.