− Det livet som lenge er satt på vent skal nå leves, gjenskapes eller skapes − og det etter mange år inne. Mange har mistet mye underveis, og uro blander seg med glede, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix)
Hvordan kan kirken i fengsel markere at soningen er over?
KRONIKK: En fengselsstraff markerer at livet blir satt på vent, og at fengselslivet begynner. En seremoni som markerer overgangen fra fengsel og ut kan være vel så viktig.
Veien fra rettssalen, via fengsel til løslatelse kan være lang, og per i dag markerer ikke kriminalomsorgen løslatelsen. Men det finnes unntak.
Vi har studert fire sjelesorggrupper for menn i et høysikkerhetsfengsel i Norge. Studien gir ny kunnskap om hvordan man innenfor fagfeltet praktisk teologi kan følge innsatte gjennom deres fengslingsopphold. Og hvordan presten sammen med de innsatte skaper meningsfylte avskjedsritualer som markerer at den innsatte går fra å være fange til fri mann.
Et for ensidig fokus på tilbakefall?
Regjeringens sterke fokus på å måle tilbakefall står i fare for å overse at den innsatte også blir til gjennom soningsforløpet.
Mange vet at innsatte har rett til arbeid, utdanning og helsehjelp mens de sitter i fengsel. Færre vet at hvordan prester jobber innenfor fengslenes murer, og enda færre vet hva det kan innebære å drive sjelesorg i grupper innenfor fengselsmurene.
Sjelesorg i fengsel – en tverreligiøs virksomhet
Sjelesorg er et eget fag som krever sin egen opplæring. Det handler om å ha omsorg for «hele» mennesket og å være til stede i et annet menneskes liv. I deres egen prosess. De fire sjelesorggruppene vi har studert er åpne for innsatte fra ulike trosretninger.
Bestemte rituelle handlinger skaper gruppa: å møtes hver uke til en bestemt tid på prestens kontor, drikke kaffe sammen, samtale og lese dagens ord fra Bibelen.
Effektene er enkle, men virkningsfulle: Lystenning uttrykker et religiøst språk, og en tennisball brukes for å bevege samtalen mellom de innsatte. Ballen blir et referansepunkt utenfor kroppen, men likevel sammen med kroppen. Øynene kan følge ballen, men man slipper å se hverandre inn i øynene hele tiden, man kan kaste ballen fra seg og bevege de andres fokus til nestemann, men også velge å beholde ballen og gripe sjansen til å sette ord på noe som der og da er viktig.
Det er de innsatte selv som velger tema. Et slikt tema blant de innsatte kunne for eksempel være skyld og anger.
En av de innsatte sier det slik:
«Skyldfølelsen og angeren blir det aldri spurt etter i fengselet. Det å forstå den kriminelle handlingen, blir det aldri spurt etter. Ingen tar del i mitt soningsproblem eller mitt soningsforløp. Det er bare hos presten vi kan snakke om dette».
Prestens rolle som sjelesørger legitimerer at man i dette rommet, i sjelesorggruppa, kan snakke om for eksempel skyld og anger, og at Bibelen setter temaene inn i en større eksistensiell sammenheng. Slik blir det mulig for andre å koble seg på uavhengig av tro og livssyn.
Frykt er et annet tema. Frykt er en stor del av den innsattes hverdag: frykt for fremtiden, frykt for å bli avslørt som overgriper, frykt for familiens fremtid og frykt for stigmatisering etter soning. I sjelesorggruppene blir den enkelte utfordret til å sette ord på frykten og å gå inn i sin egen refleksjon: Hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Hva med offeret? Hva med innholdet i soningen? Hva med fremtiden? Hva med å ta ansvar? Hva med oppgjøret og en ny start?
Avskjedsfest i sjelesorggruppa
«Når skal du gå?» er et vanlig spørsmål som de innsatte stiller hverandre. Løslatelsesdatoen er et magisk nummer. Det er den dagen de innsatte langsomt arbeider seg frem imot. Det livet som lenge er satt på vent skal nå leves, gjenskapes eller skapes − og det etter mange år inne. Mange har mistet mye underveis, og uro blander seg med glede.
Sitatet nedenfor er et utdrag fra prestens feltnotater:
«Det ringer kraftig på ringeklokken inn til prestekontoret. Jeg reiser meg fra stolen og går ut for å låse opp. En av gutta står der med kake i hånden. Han er ivrig etter å komme inn. Vi har sett frem til denne dagen. Per skal løslates etter mange år med hard soning (...) I måneder og år har vi snakket om soningsforhold og løslatelsestidspunkt. Nå er tiden inne og det markeres med en avskjedsfest i sjelesorggruppa».
Det er den som skal løslates som bestemmer innholdet, men rammene er alltid de samme: kaffe, kake, lystenning og bibelord. De andre gutta forbereder seg ved å si noe til den som skal gå. Dette er et viktig øyeblikk. Ikke bare for Per, men også for de andre i gruppa. Å ta avskjed, i denne sammenhengen, helst for alltid er begynnelsen på det nye. Kommentarene fra de andre sitter løst, noe sitatene fra de andre i gruppa illustrerer:
«Nå skulle vi hatt litt altervin, prest!»
«Det at en av oss skal gå nå, betyr bare at en gang blir det min tur.»
«Jeg gru – gleder meg til det blir min tur.»
Tilbakefall er mer enn et tall
Risiko for tilbakefall er reell. Tilbakefall kan måles som et tall, en prosent, men bak tallene skjuler det seg ulike og sammensatte liv. Tilbakefall til kriminelle handlinger handler både om den innsattes ofte tyngende fortid og hans situasjon utenfor fengslet, men det handler også om den enkeltes selvforståelse og den han blir gjennom straffegjennomføringen.
Forskningsprosjektet vårt viser hvordan man, med utgangspunkt i praktisk teologi, kan arbeide med de innsattes progresjon og tilbakeføring til samfunnet − i et høysikkerhetsfengsel. Studien er ikke representativ, men viser hvordan sjelesorggrupper i fengsel ledet av en prest kan tilrettelegge for oppgjør, forsoning og blanke ark. Det er ikke uvesentlig med tanke på tilbakefall.
Referanse
Odd Gjøen og Elisabeth Fransson, Riters kollektive kraft i overgangen fra fengsel og ut, Tidsskrift for Praktisk Teologi, Luthers Forlag 2018.
