På forskningskonferansen på Politihøgskolen tidligere denne måneden uke la stipendiat Cato Hemmingby frem analyser av over 200 planlagte og utførte terroraksjoner de siste tyve årene. 

Studien er begrenset til aksjoner planlagt av militante islamister i Vest Europa mellom 1994 og 2016. Den inngår i hans doktorgradsavhandling som han leverer over sommeren ved Universitetet i Stavanger.

Nylig informerte også justisminister Tor Mikkel Wara stortinget om at han har godkjent midlertidig bevæpning av Oslopolitiet i utsatte områder. 

Angrep i offentlige rom mer utbredt

Hemmingby har blant annet sett på hvilke typer av mål jihadistene har valgt seg ut, om de har gått etter myndighetsmål eller mykere mål. Målene har endret seg markant de siste tiårene.

• Les også denne saken fra Handelshøyskolen BI: Bør vi være redd for terror?

– Mens terroristene på 70- og 80-tallet i hovedsak var selektive og helst unngikk store sivile tap, så startet jihadister i Frankrike fra midten av 1990-tallet  med bombeaksjoner mot vilkårlig sivile i offentlige områder og i kollektivtrafikken, forteller Hemmingby.

På 2000-tallet ble dette mer vanlig også internasjonalt og med selvmordsbombere i tillegg.

Terroristenes fokus har altså flyttet seg fra angrep mot harde, godt beskyttede mål, til å ville ramme dårlig beskyttede mål i det offentlige rom.  

Tre av fire aksjoner blir avverget

Av 246 planlagte aksjoner Hemmingby har analysert, endte 70 av dem med utførte angrep. Resten ble stoppet i tide.

Han har analysert hvor ofte terroristene har planlagt massedød, og om de har valgt seg ut spesifikke mål eller villet angripe vilkårlige sivile. 

Generelt er et betydelig fokus på massedød spesielt i plott, det vil si på planleggingsstadiet, fant han ut.

• Les også: Derfor terroriserer IS Europa

– De har gjerne høye ambisjoner innledningsvis, men disse modereres underveis i prosessen, sier han. 

De har også større interesse for å ramme prominente politikere, fly og attraktive myndighetsmål i plott enn i utførte angrep.

Av de 70 utførte angrepene, resulterte 26 av dem i at folk ble drept. Totalt ble 555 mennesker drept i disse aksjonene. Bare åtte angrep forårsaket hele 523 av disse dødsfallene.

Charlie Hebdo markerte et skille

Utviklingen har vært utpreget negativ de siste årene. I nesten ni av ti tilfeller angripes myke mål.

– Fem av de åtte massedødsangrepne har funnet sted fra 2015, og den uheldige utviklingen startet med angrepet mot Charlie Hebdo i Paris i januar i 2015, forteller Hemmingby.

• Les også denne saken fra Forsvarets forskningsinstitutt: Fire grunner til at det vil bli mer terror i Europa

12 mistet livet i angrepet på det satiriske tegneseriemagasinet. 

Dette ble blant annet etterfulgt av angrepet i Paris i november samme år, Brüsselbombene i mars 2016 og lastebilangrepet på strandpromenaden i Nice i juli samme år. 

Massedød i offentlig transport fra fly til skinner

Å ramme vilkårlig sivile i det offentlige rom og på offentlig transport er mest i fokus hos jihadistene. Det gjelder både i plott og ved gjennomførte angrep.

Generelt har de et særlig fokus på luftfart og tog og t-baner, men når de kommer det utførte angrepet, skjer det oftere mot tog og t-baner.

Flyvninger er forholdsvis godt sikret, og det begynner også terminalbygg å bli. 

Kollektivtrafikken er derimot sårbar. Politi og militære er også attraktive målgrupper. 

Kjøretøy og enkle våpen mer brukt

Ellers har samfunnsdebattanter som tegneren Kurt Westergaard og satiremagasinet Charlie Hebdo trigget en del plott og angrep. Det er en tendens til at typen mål har endret seg.

– Før hadde de stort fokus på militære baser og sikkerhetstjenesters hovedkvarter, men de siste årene har vi sett flere angrep mot soldater og politifolk på gata, eller i inngangspartier til stasjoner og baser, sier Hemmingby. 

Samtidig har våpnene endret seg. 

– Det har blitt mer bruk av stikk- og slagvåpen og kjøretøy. Dette er lett tilgjengelige våpen for terrorister uten kunnskap om sprengstoff og nettverk.

Sikring i offentlige rom er krevende

Særlig utsatte bygg og myndighetspersoner er sikret på høyeste nivå.  Ambassader og politistasjoner er fortsatt attraktive symbolske mål, men de er også bedre sikret enn før.

Generelt går terrorister sjelden løs på mål som er godt sikret.

Terrorister foretrekker nå å angripe myke mål i det offentlige rom.

Det er på mange måter vanskeligere å treffe mottiltak her enn å skjerme bestemte bygninger og personer, sier forskeren.

–  Men hva kan vi gjøre for å beskytte sivile på offentlige steder?

– Sikring i det offentlige rom er i utgangspunktet veldig krevende. Det er en forholdsvis ny utfordring her hjemme, og vi kan ikke sikre alt og alle overalt. 

Man bør nok vurdere noen steder særskilt, ut fra grundige analyser av sikringsrisiko, sier Hemmingby. 

Politiet er fortsatt et viktig symbolmål, og Riksrevisjonen kritiserte nylig at politiet ikke har skjermet sine egne objekter, og at det har for dårlig kapasitet til å sikre offentlige mål.

Krever samspill mellom etater og private

Å sikre det offentlige rom fysisk vil være mest relevant på steder med store folkemengder, mener han.

– Folkerike plasser som fremstår som særlig attraktive som terrormål er det naturlig å fokusere på. Å sikre Karl Johans gate, enkelte torg og sentralbanestasjoner er for eksempel naturlig, mener Hemmingby. 

Men fysiske sikringstiltak i offentlig område må nødvendigvis skje som et samspill mellom staten, den aktuelle kommunen og private aktører. 

– Man kan for eksempel ha et statlig bygg der fortau og vei er kommunalt og i tillegg er det private naboer tett på som også vil ha interesser. Slike tiltak er også veldig kostbare, sier han. 

– Kommuner vil ikke ha budsjetter til dette alene. Men det er først og fremst de større byene det er naturlig å fokusere på i denne sammenheng, mener Hemmingby.

Stipendiaten mener at man har kommet langt på vei med å integrere sikringstiltak i bybildet, slik at det ikke virker skjemmende. 

Man kan også bygge nivåforskjeller eller vannspeil mellom vei og bygg.

Anbefaler sonebevæpning

På forskningskonferansen kom det frem hvor stor uenigheten er om hvilken bevæpning politiet skal ha i Norge. 

Hemmingby mener stortingets vedtak om punktbevæpning ikke gir politiet bedre beredskap i praksis, men bare er en formalisering.

Politiet har de siste årene alltid hatt bevæpning ved sikringsoppdrag ved utsatte mål og ved livvakttjeneste, så operativt blir dette ikke noe nytt.

– Det blir bare mindre byråkrati ved at de slipper å søke om forlenget, midlertidig bevæpning, sier han.

I stedet burde stortinget gitt mulighet for varig bevæpning av politiet innenfor definerte geografiske soner der det er mange aktuelle mål og store folkemengder, mener Hemmingby.

Sonebevæpning er et fremskritt

Innsatspatruljer som er særskilt trent for alvorlige hendelser i storbyer bør også ha permanent bevæpning, mener han. De bør slippe å fomle med plomberinger og våpenkasser samtidig som de mottar informasjon og forbereder seg mentalt til innsats. 

–  Justisministerens godkjennelse torsdag av en tidsbegrenset sonebevæpning i visse områder av Oslo er mer i tråd med trusselutviklingen som viser at flest angrep skjer i offentlig område, mener han.

Men dette er altså ikke en permanent ordning. Foreløpig gjelder denne godkjenningen for tre måneder. 

Tre avgjørende faktorer ved angrep

Han mener dagens hovedordning med fremskutt lagring i kjøretøy, som vil si at politibiler har våpen i en plombert kasse i bilen, ikke hjelper stort ved pågående terrorangrep.

Med dagens ordning vil politifolk være særlig utsatt ved patruljering til fots, på hesteryggen og på motorsykkel være særlig sårbare når de skal bevege seg bort fra kjøretøyet der våpnene er nedlåst. 

– Hvis en terrorhendelse skjer i det offentlige rom, vil tre ting påvirke utfallet i stor grad, sier terrorforskeren.

Det er om man har fysiske sikringstiltak som hindrer eller forstyrrer trusselaktøren, om publikum som rammes vet hvordan de skal opptre best mulig, og politiets evne til å respondere raskt og kraftfullt, sier han.

Når det smeller vil publikum ha store forventninger til politiets evne til å avklare situasjonen raskt. 

Om politifolk i området da må trekke seg tilbake for å hente våpen i bilen, vil det være svært uheldig. Da vil tilliten til politiet stupe, mener Hemmingby. 

Hemmingby har også utgitt boken The Dynamics of a Terrorist Targeting Process: Anders B. Breivik and the 22 July Atatcs in Norway sammen med Tore Bjørgo. 

Referanse:

C. Hemmingby: Exploring the Continuum on Terrorism. Perspectives on Terrorism, utgave 5, 2017.