Sovjetiske soldater angriper tyske posisjoner i 1943, under slaget ved Kursk. (Bilde: Mil.ru/CC BY 4.0)
Sovjetiske soldater angriper tyske posisjoner i 1943, under slaget ved Kursk. (Bilde: Mil.ru/CC BY 4.0)

Massiv overvurdering av eget lands innsats i andre verdenskrig

Folk fra blant annet Russland og Storbritannia, som var en del av alliansen mot aksemaktene, ble bedt om å vurdere sitt eget lands rolle i seieren i andre verdenskrig.

Publisert

Vi lever fortsatt i en verden som er svært preget av resultatet av andre verdenskrig. Barn over hele verden, og spesielt Europa, lærer tidlig om krigen og sitt eget lands rolle i kjempekonflikten.

Men hva mener folk om sitt eget lands innsats under krigen som varte mellom 1939 og 1945? En internasjonal forskergruppe har undersøkt dette spørsmålet i en stor spørreundersøkelse, hvor over 1300 mennesker i elleve land har svart på spørsmål om krigen.

Forskerne var spesielt interessert i svarene på ett spørsmål: Folk ble bedt om å angi et prosenttall, som skulle antyde hvor mye av seieren akkurat deres nasjonalitet hadde ansvaret for.

Landene som var med i undersøkelsen var USA, tidligere Sovjet-land, Storbritannia, Kina, Frankrike, Australia, Canada og New Zealand. Forskerne hadde et annet spørsmålssett til land som var en del av aksemaktene, nemlig Tyskland, Japan og Italia.

Deltagerne ble bedt om å svare på en kunnskapstest om andre verdenskrig, som også inneholdt spørsmålet om ansvaret for seiren.

Flere mener de har det største ansvaret

Flere nasjonaliteter vurderte sitt eget ansvar for seieren til over 50 prosent. I tidligere Sovjet-land svarte de i snitt at 75 prosent av seieren hvilte på deres skuldre. Storbritannia svarte 51 prosent, mens USA svarte 54 prosent.

Dette er en kraftig overvurdering. når du tar høyde for at de resterende prosentene skal fordeles på alle de andre allierte landene. Når forskerne la sammen svarene fra de forskjellige landene, endte de på 309 prosent.

Disse oppblåste svarene forklarer forskerne med flere mulige effekter, blant annet at forsøkspersonene sannsynligvis bruker den kunnskapen som er lettest tilgjengelig for dem når de gjør en slik vurdering.

Forsøkspersonene har lært om sitt eget lands perspektiv gjennom skolebøker, filmer, slektninger og TV-programmer. Derfor legger de større vekt på denne historien. Svært få lærer mye om andre lands historie, ifølge forskerne.

Et eksempel på dette er det nyåpnede andre verdenskrig-museet i Gdansk i Polen, som skulle fortelle en nøytral fortelling om hele andre verdenskrig, fra mange forskjellige perspektiver. En ny, mer nasjonalistisk regjering vil heller at museet skal fokuserer mer på Polens egne ofre og heltemodige kamper.

Et annet aspekt er en effekt som forskerne kaller "kollektiv-" eller "nasjonal- narsissisme, nemlig at folk gjerne ser på sin egen gruppe i et mer positivt lys, og undervurderer andre grupper.

For eksempel er andre verdenskrig en kilde til mye nasjonal stolthet i Russland, og forskerne mener at barn får mye kunnskap om krigen gjennom skolene.

Folk i land som var med i aksemaktene fikk den samme spørreundersøkelsen, men de ble bedt om å vurdere hvor mye ansvar deres land hadde i aksemaktenes krigsinnsats.

Den samme effekten gjaldt her, og tyskere svarte 64 prosent, japanere 47 prosent, mens italienerne ga seg selv 29 prosent av ansvaret.

Finnes det et faktisk mål?

Forskerne understreker at det ikke går an å lage et komplett, nøyaktig mål på hvem som bidro mest til resultatet i den andre verdenskrig.

Men et mål som kan si noe om innsatsen går på hvor mange mennesker i hver nasjon som måtte bøte med livet i løpet av krigen. I denne sammenhengen er den tidligere Sovjetunionen i en særstilling.

Det estimeres at Sovjet mistet 27 millioner mennesker i løpet av krigen, inkludert både sivile og militære. USA mistet rundt 420 000 mennesker i løpet av hele krigen, og i Tysklands militære døde det over 5,5 millioner mennesker.

Forskerne mener en slik studie sier noe om hvordan forskjellige land har forskjellig kollektiv hukommelse. Folk ble også bedt om å vurdere andres innsats, og ingen land ga den samme eller høyere vurdering enn landet hadde gitt selv.

Forskerne mener dette kan hjelpe med å forstå forskjellige lands ståsted i dag, med tanke på hvordan folkene ser på sin egen historie.

Referanse:

Roediger mfl: Competing national memories of World War II. PNAS, 2019. DOI: 10.1073/pnas.1907992116 . Sammendrag