Uorden i eget hus

I 40 år har FN forsøkt å styrke ettersynet i egne rekker, men det er ikke lett å lykkes når kontrollorganene er med på å dekke over feil og kriminelle handlinger.

Publisert
FN-hovedkvarteret i New York. (Foto: FN)
FN-hovedkvarteret i New York. (Foto: FN)

I Kongo finnes gull og diamanter, FN-soldater og våpenhungrige militsgrupper.

En BBC-dokumentar fra 2008 hevder at pakistanske FN-soldater i landet byttet våpen mot gull med krigførende grupper. Ifølge BBC ble FN klar over det kriminelle nettverket, men unnlot å gripe inn.

Soldatene som var innblandet var fra Pakistan, og ettersom Pakistan er det landet som stiller med flest soldater til FN-oppdrag verden over, ble saken dysset ned.

– Det finnes ikke klare regler for hvilke organer som skal håndtere hvilke saker, så dermed kan FNs viktigste kontrollorgan, OIOS, la være å etterforske betente tilfeller som dette, sier Morten Skumsrud Andersen ved Nupi.

Sammen med seniorforsker Ole Jacob Sending har han skrevet rapporten ”Accountability in the United Nations”.

Frivillig kontroll

Det er frivillig for det enkelte FN-organ om de vil betale OIOS for å kontrollere dem. FNs utviklingsprogram, UNDP, har for eksempel valgt ikke å la seg kontrollere.

– Deres argument er at siden de er så store, kan de utføre kontrollen selv, og ikke belaste OIOS, men det er et argument med svakheter, sier Sending.

– Alle vil ha accountability, men ikke for dem selv, sier en medarbeider i OIOS i rapporten.

På norsk finnes det ikke noe ord for dette, men accountability betyr at den som gjør noe skal kunne holdes ansvarlig. I FN er det er høyst ulike oppfatninger av hva det skal innebære.

U-landene mener det viktige er å følge regler og planer, mens OECD-landene mener FN må svare for hvilke resultater de oppnår.

– Hvis man teller antall skoler man har bygget og antall barn man har vaksinert, så følger man planen, men det sier ikke noe om resultatene: hvorvidt det er unger på skolen eller flere friske barn, sier Skumsrud Andersen.

Denne uenigheten i FN gjør det vanskelig å jobbe med ansvarliggjøring, og umulig å få et enhetlig mål på innsatsen FN gjør. Et beslektet problem er politisering. For eksempel blir medlemmene i kontrollorganene valgt på bakgrunn av hvilke land de kommer fra, ikke fordi de er spesielt godt egnet for jobben.

– Alt som skjer i organisasjonen er for noen, eller mot noen, og medlemslandene bruker alle arenaer til å kjempe for sine interesser. Det hindrer utviklingen av et godt kontrollsystem, sier Skumsrud Andersen.

Stoppes i toppen?

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.
FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.

Da sjefen for OIOS, Inga Britt Ahlenius, gikk av i 2010, markerte hun avgangen med å hudflette generalsekretær Ban Ki-Moon i et notat som fant veien til pressen.

Ki-Moon ble anklaget for å være besatt av hemmelighold og imot åpenhet og ansvarliggjøring internt. Er FN under den sittende generalsekretæren mer lukket og dårligere til å kontrollere egen aktivitet enn før?

– FN har jobbet med accountability siden 1970-tallet og kun hatt liten framgang. Man kan ikke legge all skyld på Ban Ki-Moon, men han har jo fått kritikk fra flere hold for manglende åpenhet, blant annet fra norske Mona Juhl, sier Sending.

Konsekvenser i felt

Mangelen på gode systemer for ettersyn og manglende sanksjoner har konsekvenser for jobben FN gjør på bakken.

– Som BBC-eksempelet i Kongo viser, risikerer man ikke nødvendigvis straff selv om man gjør noe galt og det blir oppdaget, sier Sending.

Selv om internkontrollen har blitt noe bedre siden 1970-tallet, mener han forbedringer kunne gitt klart bedre resultater i felt.

– Dersom FN hadde blitt enige med seg selv om at resultater er viktigere enn prosesser, og klart å innføre sanksjoner mot dem som ikke oppnår resultater, kunne organisasjonen vært mer effektiv ute i verden, sier han.

Referanser:

Morten Skumsrud Andersen og Ole Jacob Sending: Accountability in the United Nations, Nupi Working Paper 785.

Policing the UN, BBC-dokumentar 28. april 2008.