1. juledag 1991 gikk Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov av som unionens siste leder. Dermed var den kalde krigen, som hadde gått inn i sin siste fase med Berlinmurens fall to år tidligere, offisielt over.

I Norge ble femti år med stabilitet, forutsigbarhet og høy profil i Nato nærmest over natten erstattet med dyptgripende endringer og norsk usynlighet. Det var verken Forsvaret eller politikerne forberedt på.

Slik beskriver seniorforsker Nina Græger ved NUPI Forsvarets nye virkelighet på begynnelsen av 1990-tallet i den nye boken Norsk forsvarspolitikk. Territorialforsvar og internasjonal innsats 1990-2015.

Endringene satt langt inne

I sin analyse av norsk forsvarspolitikk gjennom 25 år, viser Græger hvordan Forsvaret og forsvarsmiljøer også har stått i veien for egen omstilling og utvikling.

– Norge deltok i de internasjonale operasjonene i regi av FN og Nato på 1990-tallet, særlig på Balkan. Men Forsvaret var ikke innrettet mot denne typen operasjoner – forsvarskonseptet var basert på territorielt forsvar og Artikkel 5-operasjoner, der scenariet var russisk invasjon i Finnmark, sier Græger.

– Dette preget også undervisningen på Forsvarets skoler, øvelser og trening.

Trass i den sikkerhetspolitiske omleggingen tidlig på 1990-tallet var det et solid etterslep i det Græger kaller militære praksiser.

– Selv om internasjonale operasjoner ble sidestilt med territorielt forsvar i det nye forsvarskonseptet i 1998, satt omleggingen langt inne. I tillegg til Natos forespørsler om bidrag ble det økonomiske presset på Forsvaret og utdatert militært materiale viktige argumenter, sier hun.

Skeptiske ledere

Det nye innsatsforsvaret ble heftig kritisert og delvis motarbeidet i deler av Forsvaret i den første tiden etter 1990. Innsatsforsvaret er et lite, men mer mobilt forsvar som skal kunne settes inn på relativt kort varsel, i motsetning til såkalt invasjons- eller mobiliseringsforsvar.

– Både militære ledere og toneangivende stortingspolitikere var skeptiske til endringene og risikoer knyttet til internasjonale operasjoner, sier Græger.

– Men selv etter år 2000, da ideen om et moderne, gripbart og fleksibelt innsatsforsvar fikk gjennomslag, motarbeidet flere offiserforeninger reformer.

Græger viser hvordan forsvarsdebatten blir preget av at kritikk mot flertallets linje, enten det dreier seg om trusselen fra Russland, Norges deltakelse i Afghanistan eller hvordan få flere kvinner inn i forsvaret, ofte avfeies som utdatert.

– Det forsvarspolitiske «establishment» definerer rammene for hva som kan debatteres og legger føringer på debatten slik at de som mener noe som er i strid med flertallet, enten vanskeligere kommer til orde eller stemples som useriøse og nostalgiske, sier Græger.

– Det var det som skjedde i Norge etter år 2000: Tilhengerne av innsatsforsvaret vant fram. I dag ser vi igjen at hovedsynet justerer seg der Russland fremstår som en mulig trussel. Men det er ikke snakk om et totalt skifte fordi internasjonale operasjoner fremdeles er del av Forsvarets virksomhet og et militært karriereløp.

Tilbake til usikkerhet

Også for utenrikspolitikken er Forsvaret blitt et viktig instrument, noe som særlig har kommet til uttrykk i norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, opprørsbekjempelse og stabiliseringsoperasjoner, slik som på Balkan, i Afghanistan og Libya.

– Dette hang sammen med endringer i trusselbildet, og at det ikke forelå noen konvensjonell trussel mot Norge. Vesten kunne fremme en liberal orden. I dag er trusselbildet mer usikkert, særlig etter den russiske annekteringen av Krimhalvøya i 2014, forklarer Græger.

– For et lite land er det ikke bare viktig med et godt forsvar, men at Norge støtter opp under en internasjonal orden basert på folkeretten og sterke internasjonale institusjoner.

Natos fokus er igjen på kollektivt forsvar av eget område. Alliansen ruster opp i Øst-Europa, og spenningene mellom Russland og USA er tilbake.

– Det å manøvrere mellom Putin og Trump i et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk farvann, vil bli utfordrende. Det viktigste for Norge framover blir å prioritere forsvarsevnen nasjonalt, Nato-medlemskapet og delta i kampen mot IS. Dette er sentralt for å fremstå som en god alliert, og for å forebygge terror mot norske mål eller i Norge.

Se debatten på lanseringsseminaret av boken «Norsk forsvarspolitikk. Territorialforsvar og internasjonal innsats 1990–2015» i videoen under. Her er Græger i samtale med Kate Hansen Bundt, generalsekretær i Den Norske Atlanterhavskomité og styreleder for NUPI.

Referanse: 

Nina Græger: Norsk Forsvarspolitikk. Territorialforsvar og internasjonal innsats 1990-2015. Scandinavian Academic Press/Spartacus. 2017. Sammendrag