– Jeg visste jo ikke riktig hva jeg skulle bruke informasjonen til, bare at den kunne komme til å bli nyttig, sier Håkon Wæhre om sin til sammen mer femti år lange innsamling av data.  (Foto: OUS)
– Jeg visste jo ikke riktig hva jeg skulle bruke informasjonen til, bare at den kunne komme til å bli nyttig, sier Håkon Wæhre om sin til sammen mer femti år lange innsamling av data. (Foto: OUS)

Over 50 års arbeid med prostatakreft kan gi bedre diagnose

Som ung kirurg ble Håkon Wæhre (80) fortvilet over plagene pasientene fikk etter de ble operert for prostatakreft.

 

Publisert

Prostatakreft

Prostatakreft er den hyppigste kreftformen hos menn i den vestlige verden. Utviklingen av sykdommen kan variere mye fra en pasient til en annen. Det kan ta opptil 20 år fra celleforandringene starter til kreft påvises. I løpet av 2015 fikk 5061 menn prostatakreft i Norge. Nærmere 45 000 norske menn lever i dag med en prostata kreftdiagnose og tallet er økende.

Kilde: Kreftlex.no

Prostatakreft er i dag den vanligste kreftsykdommen blant menn i Norge. Heldigvis blir ikke alle syke eller utvikler kreftsykdom. Prostatakreft utvikler seg ofte sakte.

Fordi legene ikke har gode nok verktøy for å skille mellom pasienter med farlige mindre farlige svulster, vet vi at mange pasienter faktisk får mer behandling enn de trenger. Plagsomme bivirkninger som impotens og inkontinens er vanlig, uansett behandlingsform. 

Det nedre sjelslivet

Arbeidet for å beskytte «sjelslivet der nede», som kirurg Håkon Wæhre gjerne omtaler mannens underliv, går som en rød tråd gjennom karrieren.

Han har fulgt pasienter i mer enn 15 år og informasjonen han har samlet inn, ligger nå i bunnen for forskningsprosjektet DoMore!. Her skal forskere utviklet datateknologi som kan forutsi kreftutvikling.

– Det er så viktig at underlivet fungerer. Når noe skades eller settes ut av funksjon, får det mye større konsekvenser enn hva det vanligvis snakkes om. Det rammer ikke bare mannen, men også partneren og alle andre rundt ham, sier den pensjonerte urologen.

I høst ble 80-årsdagen hans feiret ved Institutt for kreftgenetikk og informatikk, hvor han fortsatt er tilknyttet. I takketalen understreket Wæhre betydningen av å fortsette arbeidet med å finne metoder som kan gi kreftpasienter en mer treffsikker prognose.

– Inntil vi finner bedre løsninger for å forutsi hvordan kreften vil utvikle seg, vil altfor mange prostatapasienter fortsatt bli overbehandlet, sier han.

Stort samfunnsproblem

Håkon Wæhre knyttet til Institutt for kreftgenetikk og informatikk. Vitenskapelige artikler leser han med en egen maskin som forstørrer teksten. (Foto: OUS)
Håkon Wæhre knyttet til Institutt for kreftgenetikk og informatikk. Vitenskapelige artikler leser han med en egen maskin som forstørrer teksten. (Foto: OUS)

Prosjektet DoMore! ledes av Institutt for kreftgenetikk og informatikk og er finansiert av Norges forskningsråd som ett av tre såkalte fyrtårnprosjekter som skal løse store samfunnsutfordringer gjennom utvikling av datateknologi.

Over- og underbehandling av kreft er både en belastning for pasientene og dyrt for samfunnet. 7000 pasienter og 20 000 prøver inngår i den internasjonale studien som inkluderer prostatakreft, tarmkreft og lungekreft.

Wæhres materiale består av prøver og informasjon fra 317 pasienter mellom 40 og 74 år behandlet for prostatakreft ved Det norske radiumhospital i Oslo mellom 1987 og 2004. Bruk av dataene i forskning er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og pasientene selv.

Informasjonen registrerte han på ettermiddager og kvelder etter at arbeidsdagen på sykehuset var over. Pasientene kom tilbake til ham for oppfølging lenge etter de formelt var ferdigbehandlet.

Nå benytter forskere i prosjektet DoMore! disse dataene til å trene datamaskiner til å gjenkjenne kreft raskere og mer treffsikkert enn hva spesialistene er i stand til med det blotte øyet.

Karolina Cyll er stipendiat ved Institutt for kreftgenetikk og informatikk og en av dem som i dag arbeider med Wæhres materiale.

– Wæhres data er spesielt verdifull fordi mange av pasientene er fulgt opp helt frem til de døde og fordi de også inkluderer pasienter fra før man begynte å ta i bruk blodprøven PSA-måling som gjør det mulig å påvise svært tidlige tegn på kreft. Mange av krefttilfellene har derfor kommet mye lenger enn hva som er typisk for dagens pasienter, noe som er viktig for å kunne forstå hvilken retning kreften vil ta allerede på et tidlig stadium, sier Cyll.

Behandler for sikkerhets skyld

Når noe i kroppen kan bli til kreft, er det naturlig at vi ønsker å ta det ut. Operasjon er likevel ikke alltid den rette løsningen. Med verktøy som kan gi helsepersonell sikrere kunnskap om hvordan hver enkelt pasients kreft vil utvikle seg, vil mange pasienter kunne unngå operasjon og i stedet gå i aktiv overvåkning.

Prognostisering av kreftprøver er svært tid- og ressurskrevende. I dag er det stor mangel på patologer som utfører dette arbeidet. Målet i DoMore! er derfor å automatisere – og på sikt overføre arbeidet til intelligente datamaskiner.

De siste årenes fremskritt innen datakraft og prosessering har gjort det mulig å utforske langt større mengder informasjon enn tidligere. Ved å benytte metoder som Deep Learning, Big Data, teksturanalyse og kvantifisering av DNA, kan eksperter ta med langt mer informasjon fra kreftprøver i betraktning når de skal gi en prognose, enn med dagens manuelle metoder.

Forskerne trener datamaskinene til å kjenne igjen mønstre ved å fore dem med enorme mengder data. Ved å sammenstille bilder fra et stort antall kreftprøver fra pasienter som man vet hvordan det har gått med, vil maskinen etter hvert kunne lære seg å skille mellom kreftpasienter som må ha mer behandling og de som ikke trenger det – før kreften har spredt seg. Målet er å kunne tilby langt raskere og sikrere systemer for diagnostisering og prognostisering for vurdering av kreftens utvikling innen 2021.

Hadde ingenting å tilby

Det var som nyutdannet lege i Trondheim tidlig på 60-tallet at Håkon Wæhre først kom i kontakt med pasienter med urologisk kreft – prostatakreft, blærekreft og testikkelkreft. Behandlingsvalgene ble ofte basert på tilfeldigheter.

– Ved Sentralsykehuset i Trondheim hadde vi i praksis lite å tilby. Det eneste vi kunne gjøre var å fjerne alt. Konsekvensen for pasientene var grusomme – impotens, infertilitet, inkontinens og problemer med å tisse, ofte fra ung alder, forteller Wæhre.

Riktig, men likevel galt

Tidlig på 40-tallet hadde legen og forskeren Charles B. Huggins offentliggjort forskningsresultater som sa at prostatapasienter ikke skulle opereres, slik praksis hadde vært så langt. Huggins forskning viste at man kunne forhindre kreftutvikling ved å gi pasientene det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Den nye behandlingslinjen fikk også innpass ved norske sykehus hvor Wæhre arbeidet. I 1966 fikk Huggins Nobelprisen i medisin for oppdagelsen. Da var imidlertid det medisinske miljøet allerede blitt klar over bivirkninger som, hjertesykdom, diabetes og benskjørhet.

– I tillegg fikk mange brystvekst og vektøkning rundt hoftene, såkalt feminisering. De mistet sexlysten og opplevde psykiske endringer, forteller Wæhre.

Huggins hadde rett i at hormoner har en innvirkning på kreftutvikling. Men behandlingen tok ikke nok hensyn til at noen krefttyper er hissigere enn andre og krever operasjon for ikke å spre seg.

– I dag vet vi at verken hormonmanipulering eller strålebehandling alene kan fjerne kreften for godt. Selv om vi har lært oss å dosere mengden bedre og i tillegg har fått cellegift, er det fortsatt store bivirkninger av alle tilgjengelige behandlinger, sier Wæhre.

Lette etter mønstre

Den nyutdannede kirurgen ble tidlig opptatt av å finne mønstre blant krefttilfellene han så, i håp om at det kunne si noe om behandlingsbehovet. Kreftbehandlingen hadde kanskje ikke kommet så langt i Trondheim, men byens teknologimiljø var langt fremme.

– Jeg var tidlig ute med å ta i bruk «den vitenskapelige pinnen», humrer Wæhre. Pasientinformasjon ble registrert ved å stemple hull i rubrikker på såkalte hullkort. Ved å stikke en strikkepinne gjennom hullene kunne han se hvilke pasientkort som falt ut av bunken og hvilke som hang igjen. På den måten kunne han finne frem til fellesnevnerne ved pasientene. Alternativet hadde vært å lese gjennom hundrevis av journaler. Kolleger fra andre sykehus var imponert. Hvordan hadde han funnet så mange pasienter i samme kategori?

Kom til kompetansemiljø

Rundt 1970 fikk Wæhre tilbud om en stilling ved Det Norske Radiumhospital i Oslo.

– Det var som å komme til en helt annen verden, forteller han.

Her holdt den legendariske urologen og forskeren Sophie Fosså på å bygge opp et behandlingstilbud basert på kombinasjoner av kirurgi, stråling, hormoner og etter hvert også cellegift. Både forskningen og behandling oppnådde etter hvert internasjonal anerkjennelse. I 1977 fullførte Wæhre sin andre spesialistutdanning – denne gang i urologi.

– Håkon er en dyktig urolog og en god mann som har vært der for pasientene sine og oppnådd stor tillit, sier Sophie Fosså som i dag professor emeritus og fortsatt å finne på Radiumhospitalet.

Behandlet kongen

Professor Håvard E. Danielsen får benytte Håkon Wæhres pasientdata i forskningsprosjektet DoMore! (Foto: OUS)
Professor Håvard E. Danielsen får benytte Håkon Wæhres pasientdata i forskningsprosjektet DoMore! (Foto: OUS)

I noen dager i desember 2003 var Håkon Wæhre hovedoppslag i norske medier. Kong Harald hadde kreft i urinblæren og skulle opereres ved Rikshospitalet. Spesialisten fra Radiumhospitalet ble hentet inn for å lede teamet sammen med overlege Trygve Talseth. Kongen fikk ny blære og ble frisk, akkurat som legene hadde lovet.

I 2006 gjorde sviktende syn det umulig for Wæhre å fortsette arbeidet.

– Jeg trodde det skulle bli vidunderlig å bli pensjonist og kunne gå lange turer i marka. Etter en uke ble jeg lei. Det var da jeg kontaktet Håvard, sier han.

Genetiker og informatiker Håvard E. Greger Danielsen hadde lenge vist interesse for urologens database.

– Jeg ble først gjort oppmerksom på Håkon og hans database av hans sjef, sier Danielsen. 

– Avdelingsoverlegen ved Håkons avdeling, Professor Karl Erik Giercksky, var en av opponentene ved min doktordisputas forstod at jeg trengte en urolog som en del av min forskningsgruppe. Siden har Håkon spilt en helt avgjørende rolle i forskningen vår. Kvaliteten på en forskningsgruppe er helt avhengig av at klinikere med tung pasienterfaring deltar og ikke minst at de samler og kvalitetssikrer kliniske opplysninger om pasientene vi forsker på, sier Danielsen.

– Håkon er en meget ydmyk og samvittighetsfull person, kvaliteter som har tjent han vel både som både lege og forsker. Han er en inspirasjon for hele instituttet og har lært meg svært mye om både legerollen og pasientrollen ved prostatakreft, sier Danielsen.

– Jeg visste jo ikke riktig hva jeg skulle bruke informasjonen til, bare at den kunne komme til å bli nyttig, sier Håkon Wæhre om sin til sammen mer femti år lange innsamling av data. På spørsmål om han noen gang så for seg at all dokumentasjonen av pasientene skulle bidra til utvikling kunstig intelligens og automatisering av medisinske oppgaver, er svaret «Ja».

– Det var noe sånt jeg håpet på.