En undersøkelse som nylig er offentliggjort viser at 84 prosent av kreftoverlevere opplevde god støtte fra sin leder, mens hele 90 prosent opplevde god støtte fra kollegene.
Undersøkelsen ble gjennomført med spørreskjema til over 1000 pasienter 15–39 måneder etter første behandling. Totalt 84 prosent av de spurte var fortsatt i arbeid.
Av dem som ikke var kommet tilbake i arbeid var ni prosent på rehabilitering, fire prosent var uføretrygdet og én prosent førtidspensjonert.
Det var med andre ord bare fem prosent som falt ut av arbeidslivet.
– Hver tredje svarte at de hadde endret sin hovedbeskjeftigelse etter at de fikk diagnosen, mens én av fire hadde gjennomført endringer helt eller delvis på grunn av kreftdiagnosen, forklarer førsteamanuensis Steffen Torp ved Høgskolen i Vestfold.
Han har gjennomført undersøkelsen sammen med forskere fra Oslo universitetssykehus og FAFO.
– Det var ingen forskjell mellom kjønnene på dette punktet. For de som ikke har blitt uførepensjonert eller på annen måte mottar hjelp fra det offentlige er det usikkert hva endringene har bestått i, sier Torp.
Andre nordiske undersøkelser har vist at det er vanlig å bytte yrke, skifte arbeidsplass eller gå over i ny stilling.
God støtte på arbeidsplassen
Undersøkelsen viser at hele 84 prosent av de spurte oppfattet lederen som omsorgsfull og forestående. 77 prosent svarte at lederen holdt kontakten mens de var sykmeldt og 64 prosent rapporterte at leder hadde tatt sykdommen med i vurderingen når han eller hun planla arbeidet for kreftoverleveren.
En fjerdedel av lederne hadde gitt nyttige råd om muligheten for å fortsette i arbeid.
– Kollegene ble oppfattet som enda mer støttende enn lederne, fortsetter Torp.
– Ni av ti opplevde at kolleger viste omsorg og forståelse, og åtte av ti at kollegene hadde holdt kontakt mens den kreftsyke var sykemeldt. Kollegastøtten var vesentlig høyere blant kvinner enn blant menn.
Torp mener disse oppløftende funnene antyder at norske bedrifter tar avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA) alvorlig.
– Likevel er det bare sju prosent som hadde vært i kontakt med bedriftshelsetjenesten etter at de fikk kreft – noe som tyder på at bedriftshelsetjenesten har et forbedringspotensial.
– I IA-arbeid er nærmeste overordnede en nøkkelperson som bør samhandle tett med bedriftshelsetjenesten slik at hver enkelt kreftsyk og de behov han eller hun har møtes på en god måte, sier Torp.
Selv om det store flertall i undersøkelsen var fornøyd med støtten fra ledere og kolleger, var det ni prosent som ikke oppfattet det slik. Forskerne vet ikke om dette skyldes manglende kunnskap hos ledere og kolleger om hvilke behov en kreftsyk har, eller om det skyldes en eller annen form for diskriminering.
Internasjonal forskning har imidlertid ikke dokumentert omfattende diskriminering av kreftsyke.
Annonse
Liten forskjell på høy og lav
Enkelte medarbeidere holder bevisst tilbake kunnskap som kunne ha hjulpet kollegene. Hva skjer med dem? (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
– Undersøkelsen viste dessuten ikke noen forskjell mellom ledere og ansatte når det gjelder å gjøre endringer i sin hovedbeskjeftigelse, eller mellom ansatte i offentlig og privat sektor.
– Det er imidlertid en liten tendens til at personer med høy utdannelse gjør færre endringer enn personer med lavere utdannelse, forklarer Torp videre
Undersøkelsen viser ellers at endringer i arbeidssituasjonen hadde større omfang blant arbeidstakere med kroppsarbeid eller høye psykologiske krav på seg på det tidspunkt de fikk diagnosen.
– Blant medarbeidere som opplevde sine ledere som støttende under sykemeldingen og når de kom tilbake, var det vesentlig færre som gjorde endringer enn blant de som ikke opplevde leder som støttende, sier Torp.
Størst utslag hos selvstendige
Selvstendig næringsdrivende foretok vesentlig flere endringer enn ansatte i både offentlig og privat sektor.
Dette kan ifølge Torp forklares med at påkjenningen ved å drive eget firma er spesielt høy, og at det å drive et firma samtidig som man lider av en livstruende sykdom kan virke risikabelt.
– Det er også mulig at selvstendig næringsdrivende har forsikringer og andre ordninger som ansatte ikke har. En annen mulig forklaringen er at de ikke har nære kolleger eller ledere som trekker dem tilbake til arbeidet.
Forskerne understreker at det trengs mer forskning på dette.
Etterlyser bedriftshelsetjenesten
Undersøkelsen antyder at framtidige rehabiliteringsprogram må ta hensyn til at enkelte arbeidstakergrupper har større behov for støtte enn andre.
Annonse
– Vi er overbevist om at arbeidsplassen er en av de viktigste steder man kan identifisere en medarbeiders spesielle behov, og der man kan gjennomføre effektiv rehabilitering for å redusere sosiale ulikheter.
– Siden det ser ut til å være en nøye sammenheng mellom støtte fra arbeidsplassen og behovet for endringer når man kommer tilbake, er det klart at bedriftshelsetjenesten burde fokusere enda sterkere på slik kontakt, sammen med ledere på ulike nivå, og bedriftens HMS-apparat, konkluderer Torp.
