Er en politikers trussel om kutt en trussel mot forskningens frihet? Det er den underliggende påstanden i et debattinnlegg i Aftenposten fra Christopher Bratt. Han er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og publiserte nylig en forskningsartikkel om en undersøkelse av rasisme i Europa. Temaet ble også omtalt på forskning.no, i en formidlingsartikkel som er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet.

Artikkelen på forskning.no vakte oppmerksomhet. Mye av grunnen til det tror jeg er tittelen på artikkelen: «Er nordmenn de mest rasistiske i Europa?» Jeg skal komme tilbake til hva jeg tenker om det valget nå i ettertid.

Raseri vekker raseri

Are Søberg, kjent som «Sløseriombudsmannen» gikk hardt mot forskningen og artikkelen i et innlegg på Facebook. Søberg har en ganske rasende stil, og fremstiller etter min mening innholdet i artikkelen på en svært unyansert måte. Raseri vekker raseri, og i kommentarfeltet svarte stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet Marius A. Nilsen med en svært konkret trussel:

«Høgskolen i Innlandet er også notert ned på listen over områder vi kan kutte vesentlig med midler til i budsjett når vi kommer i regjeringen. Deriblant stillingen som forskningsformidler kan tydeligvis kuttes tvert, da formidlingen ikke er presentasjon av forskerens resultater, men derimot egne aktivistiske tanker. Dette eller andre aktivistiske forsøk på å fremstille Norge som et rasistisk høl, når det beviselig er milevis fra sannheten, skal ikke staten finansiere!»

At Are Søberg raser tar jeg for gitt. Det er varemerket hans som «sløseriombudsmann». At en stortingspolitiker tillater seg ikke bare å rase, men å true med målrettede økonomiske sanksjoner, er mer alvorlig.

Nyansert om rasisme

Det er flere ting å rydde i her. Det ene er trusselen. Det andre er innholdet i artikkelen. For å ta innholdet først: Artikkelen handler om et forskningsprosjekt som ser på utstrekningen av rasisme eller opplevelse av kulturell overlegenhet (kulturalisme) i Europa, også i Norge.

Forholdet mellom rasisme og kulturalisme er ganske godt forklart i artikkelen, men har ført til ergrelse hos visse lesere. De tolker det kanskje til at de blir kalt rasister fordi de ikke syns at innvandrere har en like bra kultur som nordmenn. For en del er det provoserende fordi de genuint mener norsk kultur er bedre enn mange andre kulturer, uten at de av den grunn er rasister. De bare foretrekker det vi har her fremfor det andre land har, og opplever at en antydning om at det er rasisme er veldig provoserende. Det kan jeg forstå.

Saken er bare at jeg leser innholdet i artikkelen helt annerledes enn de mest opprørte leserne. Forskeren Christopher Bratt er nemlig nyansert. Han snakker med innestemme når han sier at samfunnsdebatten ofte er unyansert «og det gjelder begge sider». Han mener det er et problem hvis vi blir redde for å påpeke problemer knyttet til innvandring fordi vi kan bli stemplet som rasister. Samtidig påpeker han et tilsvarende problem hvis vi ikke kan påpeke at diskriminering og tendenser til rasisme finnes uten å bli besvart med hets. Han har et kritisk forhold til teorien han utforsker.

Utrykk for cancel culture

Jeg syns Bratt kommer med ganske kloke tanker. Jeg kan ikke annet enn å anbefale folk å lese artikkelen selv, for mange av reaksjonene står ikke i stil til innholdet.

Det er ikke dermed sagt at innholdet ikke skal kunne diskuteres og kritiseres. Det skal det så klart. Spørsmålet er hvilket nivå diskusjonen bør ha og hvilke virkemidler man tillater seg.

Det jeg syns er forbløffende med uttalelsen til stortingsrepresentanten fra Frp er den utilslørte trusselen om kutt. Han begrunner det med at artikkelen er et uttrykk for aktivistiske tanker, at Norge fremstilles som et «rasistisk høl». Det er svært langt fra hva artikkelen faktisk gjør. Forskeren sier jo rett ut: «Jeg tror ikke noe på at to av tre nordmenn er skikkelige rasister.»

Det er vanskelig å tolke uttalelsen fra stortingsrepresentanten som noe annet enn et uttrykk for cancel culture. Cancel culture, eller avlysningskultur på litt krøkkete norsk, er gjerne kjent som et virkemiddel på venstresiden. I hvert fall er det et virkemiddel en del på høyresiden anklager aktivister på venstresiden for å bruke for å sensurere folk og meninger de ikke liker.

Her står en folkevalgt frem med å mene at Høgskolen i Innlandet bør kuttes, og en ansatt bør miste jobben, fordi han ikke liker formidlingen av forskningen de har gjennomført. Det er en regelrett trussel om kansellering. At han har misforstått hva forskeren faktisk sier vet jeg ikke om er formildende eller skjerpende, men bra er det i alle fall ikke.

Politiske trusler mot forskningens frihet

Tidligere i år kom en offentlig utredning om ytringsfrihet i akademia ledet av Anine Kierulf. Kierulf-utvalget advarer mot nettopp slike trusler i sin omtale av hva som utfordrer ytringsfriheten til forskere:

«I flere land, også de vi liker å sammenligne oss med, ser vi tendenser til politisk innstramming av vilkårene for akademisk frihet og ytringsfrihet. Slik innstramming kan være drastisk, for eksempel når den består i sensur eller andre sanksjoner mot institusjoner eller vitenskapelig ansatte, eller forbud mot politisk uønskede metoder. Men også mer subtil overstyring gjennom politiske erklæringer, forventninger eller myndighetsutsagn og finansieringsprioriteringer fra oppdragsgivere kan være effektive måter å stilne en del akademiske stemmer.»

Slik jeg leser denne analysen advarer Kierulf-utvalget mot den nedkjølende effekten politiske utsagn mot akademia kan ha. Videre forteller utvalget at det har fått flere innspill om at enkelte forskningsmiljø i Norge «dels unngår kontroversielle forskningstemaer og dels lar være å formidle og bidra til debatt om kontroversielle temaer og resultater».

Dette er selvsagt svært alvorlig. Hvis vi får en forskningssektor i Norge som frykter å gå inn i kontroversielle temaer eller å formidle det de finner ut, har vi feilet som samfunn.

Både forskere og politikere må forsvare den akademiske friheten

Mye av ansvaret ligger hos forskerne som må tørre å stå imot slikt press. Sånn sett skal Christopher Bratt ha honnør for å stå opp for seg selv, både i kommentarfelt og i debattinnlegg. Men det tyngste ansvaret ligger hos politikerne. Det er de som sitter med den reelle makten.

I denne saken ligger ansvaret hos stortingsrepresentant Marius A. Nilsen og det ligger et ansvar hos Fremskrittspartiet for ikke å bidra til en nedkjølende effekt på ytringsfriheten til norske forskere. Det har partiet faktisk signert en kontrakt på. I 2016 signerte representanter fra samtlige partier på Stortinget et dokument utformet av Forskerforbundet kalt «Forskerløftet». Dette dokumentet forpliktet partiene til å:

• forsvare den akademiske friheten – i Norge og i andre land. Akademisk frihet er avgjørende for forskning av høy kvalitet og en opplyst samfunnsdebatt
• bestrebe seg på å sitere forskere korrekt og gjengi forskningsresultater på en god måte
• ikke bevisst skjule sentrale forskningsresultater politikerne vet eksisterer, selv om de ikke er i samsvar med deres politiske syn

Med mindre Fremskrittspartiet har trukket seg fra denne enigheten bør partiet minne Nilsen på disse gode prinsippene, særlig det grunnleggende forsvaret av den akademiske friheten som Marius A. Nilsen virker å ville utfordre.

forskning.nos ansvar

Til slutt – jeg syns ikke man skal kreve ansvar av andre uten å vurdere sitt eget ansvar. Jeg nevnte tidligere at noe av grunnen til at artikkelen fikk mye oppmerksomhet kan ha vært tittelen på artikkelen. Artikkelen er produsert av en av forskning.nos eiere. Forskning.no er eid av 80 norske forskningsinstitusjoner, som gjennom sitt eierskap har mulighet til å publisere formidlingsartikler på egne sider på forskning.no. Internt hos oss redigeres disse artiklene av en egen avdeling separat fra redaksjonen. Denne avdelingen redigerer og kvalitetsikrer innsendte artikler og bestemmer hvordan artiklene skal presenteres.

Jeg er som ansvarlig redaktør og daglig leder ansvarlig for tittelvalgene både på redaksjonens journalistiske artikler og for eiernes formidlingsartikler. Det er derfor mitt ansvar at vi brukte denne tittelen.

Det er verdt å reflektere over den rollen vi spiller, både forskning.no og media generelt, i det offentlige ordskiftet. Tittelen jeg godkjente spiller helt klart på en kontroversiell og provoserende påstand, og det kan ha bidratt til noen av de hissige reaksjonene. Det ansvaret er mitt.

Kritikk skjerper bevisstheten

Samtidig må jeg si at jeg oppfattet at artikkelen ga svar på spørsmålet i tittelen, svar som ikke ga grunn til så rasende reaksjoner. Det ligger også alltid en tanke bak en slik tittel: Hvordan skal vi få flest mulig til å lese om denne forskningen? Resultatet her er todelt: Artikkelen er svært godt lest, men en del har lest den på en misforstått måte. Det er verdt å ta med i vurderingene av titler fremover.

Men så er det også slik at det ikke er første gang vi har ordet rasisme i en tittel, og nær sagt hver gang vi har det, vekker det reaksjoner. Jeg mener at vi ikke skal unngå å bruke kontroversielle ord i titler bare fordi det provoserer enkelte. Men vi skal være bevisste på at det er hold i artikkelen for å bruke slike ord i tittelen.

Dette er vanskelige vurderinger. Vi står i disse vurderingene hver dag, og jeg kan love at vi er bevisste på valgene vi tar. Den bevisstheten skjerpes av diskusjon og kritikk, så jeg setter pris på at det blir debatt rundt disse temaene.

Jeg håper den bevisstheten også gjør seg gjeldene blant norske politikere.

Endringslogg: Setningen «Her står en folkevalgt frem med å mene at Høgskolen i Innlandet bør kuttes, og en ansatt bør miste jobben, fordi han ikke liker forskningen de har gjennomført.» er endret til «Her står en folkevalgt frem med å mene at Høgskolen i Innlandet bør kuttes, og en ansatt bør miste jobben, fordi han ikke liker formidlingen av forskningen de har gjennomført.»