Port på smal grusvei på Vestvågøy i Lofoten. (Foto: Bjørn Jørgensen, Samfoto)
Port på smal grusvei på Vestvågøy i Lofoten. (Foto: Bjørn Jørgensen, Samfoto)

Kommentar: Perfeksjon er livsfarlig

Lek med språket, men gjør det med eleganse, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Språket vårt degenererer veldig raskt … Jeg begynner å frykte for at det er for sent å redde det.

Sanna Sarromaa ved Høgskolen i Lillehammer er ikke den første som har klaget over dårlig rettskrivning blant dagens unge. Sitatet over er fra 1785, og Steven Pinker, som jeg stjeler det fra, serverer en lang remse av tilsvarende i sin siste bok «The Sense of Style» - det eldste, fra 1478.

Dårlig grammatikk og skrivefeil har altså fått akademikerne til å rive av seg håret i århundrer nå, og jeg er ikke bedre. Jeg er verken liberal eller tolerant, og framsto vel som en arrogant dritt da jeg for noen år siden returnerte rundskrivene fra rektor, underskrevet, men med opptil flere røde streker. «Inn kalling til Foreldre møte»!?!

Jeg hater dårlig språk! Jeg avskyr skrivefeil!! Og unødig tegnbruk!!!

Likevel, evolusjonsbiologen i meg protesterer. Perfeksjon er ikke bare kjedelig – det er rett og slett livsfarlig.

Hvordan hadde egentlig en perfekt verden sett ut? Svaret er nedslående: Den hadde ikke eksistert.

En verden av kopier

Tenk deg langt tilbake i fortidens tåke – til en gang for oppunder 4000 millioner år siden. Et molekyl klarte å lage en kopi av seg selv. De to skilte lag, og hver av dem laget en ny kopi av seg selv. Og så videre. La oss si at molekylet var bygget opp av karbonatomer, med litt fosfor, svovel, oksygen og slikt, slengt inn der det passet – kanskje som et sukkermolekyl med fosfatgrupper og baser? Bare et forslag. 

Uansett: Så lenge det fantes karbon, fosfor, svovel og oksygen i vannet, hadde molekylet mat nok til å fortsette å lage fine kopier av seg selv. Vi snakker om verdenshav, vi snakker om milliarder på ufattelige milliarder av molekyler, og en del millioner år. Så, endelig en dag ville havet vært fullt av små, pliktoppfyllende molekyler som trofast fortsatte jobben de var satt til - å lage kopier av seg selv. Inntil det ikke var mer mat igjen.

Hva hadde da skjedd?

Ingenting.

Havene ville vært gjengrodd av pene og pyntelige – og kjedelige små kopimaskiner. Etter hvert ville de sluttet å kopiere. Blanke vannflater.

Heldigvis er ikke verden perfekt. Av og til kom den pertentlige kopist til skade for å presse inn et karbon, der det egentlig skulle vært fosfor, et svovel der det heller burde vært nitrogen. Den gjorde en feil. Og dermed hadde den skapt ny type kopist – en litt annerledes en. Kanskje var den ikke riktig så flink til å kopiere seg selv som den gamle – og forsvant. Kanskje var den en racer – og de andre måtte sulte.

Ting går galt

Er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at ting går galt. Heldigvis. Snart hadde vi ti, snart tusen, snart millioner av ulike selvkopister. Kampen om matatomene hardnet – noen fikk et overtak med å flytte inn i en beskyttende fetthinne – og så videre, og så videre og så videre. Gjennom milliarder av år. Helt fram til deg og meg.

I dag kaller vi feilene mutasjoner. Som regel er de ubetydelige, noen ganger dreper de, andre ganger velter de kiosker.

Uten feil, altså, ingen evolusjon, ingen dinosaurer, ingen mennesker, ingen grantrær, ingen softis.

Derfor, mitt motto: Bryt minst én regel daglig. Gjerne noen av dine egne.

Dette gjelder selvsagt ikke bare språkregler. Vi plikter å bryte alle regler, tenke nytt og muligens galt. Hadde alle gjort som mora si sier, hadde legevitenskapen vært like impotent som homøopatien, vi hadde sendt røyksignaler og danset charleston, drukket pjolter og drept for Gud.

Men akkurat i disse dager har det handlet om rettskrivning. 

Allerede Darwin så det: Språk utvikler seg omtrent som arter. De muterer, nye oppstår fra gamle, og de kan lære oss mye om menneskets forhistorie. Den og den folkegruppen stammer fra den og den andre gruppen – for de snakker jo nesten samme språk.

Indoeuropeiske språk har for eksempel over tusenvis av år spredt seg over de vestlige delene av Eurasia, Amerika, Australia og tilliggende områder – med mer enn tre milliarder brukere. I denne språkgruppen finner vi blant annet engelsk, spansk, hindi, bengali, russisk, tysk og fransk – med mange likhetstegn. For eksempel er tallet ”tre”, ”treis” på gresk, ”tres” på latin, ”drei” på tysk”, ”three” på engelsk, ”tri” på russisk, ”tri” på bengali og ”tre” på det utdøde sentralasiatiske språket tokarisk A.

Hva dette sier om utveksling av kultur og gener, har forskerne diskutert i tiår. Det vi skal merke oss er at russisk, bengali, engelsk og spansk, til tross for slektskap og felles opprinnelse, også er svært ulike språk. De har oppstått fordi folk har mistet kontakt med hverandre, og fordi de ikke er så trofaste mot rettskrivning og grammatikk. De bruker språket slik det passer dem.

Vi endrer oss

Slik vil det fortsette. Les en gammel avis, den trenger ikke være fra 1932. Også en artikkel fra 1984 har et gammelmodig preg. Det skjer hele tiden – vi endrer oss, samfunnet endrer seg og språket fornyes. Det blir ikke nødvendigvis verken bedre eller dårligere i seg selv, men det tilpasses de rådende forhold. Ordet ”bil” er den pragmatiske slurveutgaven av ”automobil” – uten at det brekker lingvister ned i fosterstilling. Vi venner oss til det nye.

Ok, det kan være smertefullt. Jeg gråter når studentene skriver ”skjeldent”, jeg hater når journalistene insisterer på at Jagland overrakte nobelprisen ”til han”, og jeg kjenner raseriet svulme når ordføreren ikke kjenner seg igjen i anklagen, men hører hva du sier og skal ta det med seg videre.

Klisjeer, slurv og latskap!

Dagen ender som regel i tenners gnissel – før jeg kommer i hu at språket begynte å forfalle i god tid før Columbus, og at det allerede i 1785 var for sent å redde det. Likevel – mysterium over mysterium - klarer noen av oss fremdeles både å skrive og snakke. Den indignerte precolumbianer hadde kanskje ikke klart å følge med i samtalen – men på den annen side, han er jo død.

Moral: Lek med språket, bruk det aktivt og kreativt, bryt gjerne regler – men gjør det med eleganse. Våg ikke å sende meg enda en Inn kalling til Foreldre møte!!! Da slår jeg!!!!!!!