NASA-astronautene Bob Behnken and Doug Hurley (foran) forbereder seg på oppskytningen i simulatoren til SpaceX i slutten av mars 2020.
NASA-astronautene Bob Behnken and Doug Hurley (foran) forbereder seg på oppskytningen i simulatoren til SpaceX i slutten av mars 2020.

En rom­historisk kveld

KOMMENTAR: Den første bemannede SpaceX-oppskytningen i kveld kan bli en ny akt i det store spillet om menneskets fremtid i verdensrommet – eller om det går riktig galt – teppefall.

Publisert

Hvis været holder, skal de de to romveteranene Douglas Hurley og Robert Behnken bli de første som reiser fra USA til Den internasjonale romstasjonen – i et privat utviklet romskip, båret opp av en privat utviklet rakett.

Hvor historisk er dette? Jeg tror de fleste trekker på skuldrene av begivenheten. Noen sier – hva skal vi egentlig «der oppe? Har vi ikke nok problemer på Jorda»? Andre sier – «dette er bare amerikansk imperialisme». Andre igjen mener at dette er «leketøy for store gutter» og sløsing med ressurser.

Gjenbrukbare raketter

Disse spørsmålene og innvendingene er helt forståelige. Likevel – jeg er blant dem som ser noe stort og historisk i det som forhåpentligvis vil skje i kveld. Hvorfor er det historisk?

På et overfladisk plan – fordi oppskytningen av SpaceX-romkapselen skjer fra den samme rampen – Launch Complex 39A – som de historiske Apollo-måneferdene på 1960- og 70-tallet.

På et viktigere plan – fordi SpaceX er firmaet som tar bemannet romfart fra Apollo- og romfergetidens rådyre engangsforeteelser over i den bærekraftige, lønnsomme romfartstidsalderen, med gjenbrukbare raketter.

På det viktigste og dypeste planet – fordi det ytterste målet med SpaceX ikke er å tjene penger. Lønnsomhet og penger er bare nødvendige midler for å virkeliggjøre Elon Musks drøm – å gjøre mennesket til en flerplanetarisk art.

Høydepunkter fra den første oppskytningen av den bemannede utgaven av Dragon-romkapselen i mars 2019, da med bare en dukke ombord.

Genial ingeniør

Mye kan skrives om Elon Musk som menneske. Han oppfører seg eksentrisk og uberegnelig og framstår ikke alltid som et klokt og vennlig medmenneske, for å si det forsiktig.

For meg er dette ganske uvesentlig. Jeg beundrer ikke Elon Musk for hans personlighet – som jeg dessuten bare kjenner fra andres beskrivelser, og de skal man ikke stole for mye på.

Jeg beundrer Musk fordi han er en genial ingeniør som tiltrekker seg mennesker med stort talent – og støter noen av dem fra seg igjen når han nådeløst driver dem – og seg selv – mot de store målene.

Trenger suksess

Når vi ser SpaceX-temaet juble – eller fortvile – i kveld norsk tid, ser vi noen av verdens dyktigste på sitt felt. Men Elon Musk er primum movens i SpaceX. I 2008 satset han sine siste sparepenger på raketten Falcon 1 etter tre mislykkede oppskytninger – og lykkes med den fjerde.

Hadde den fjerde også sviktet, ville SpaceX vært historie istedenfor å lage historie. I kveld står ikke like mye på spill. SpaceX tjener nok på sine ubemannede oppskytninger til å fortsette virksomheten.

Men den historiske utviklingen videre trenger denne suksessen – og pengene fra NASA som følger med – for å holde oppe tempoet. Og denne utviklingen skjer ikke på Cape Canaveral, men nær tettstedet Boca Chica ved kysten av Texas.

Utforske oss selv

Her utvikles det gigantiske romskipet Starship i rasende fart. Starship skal virkeliggjøre det endelige målet til SpaceX og Elon Musk – skytteltrafikk til Mars med hundretusener av mennesker som skal kolonisere og etterhvert terraforme planeten – gjøre den beboelig for mennesker.

Slik tenker artisten seg hvordan Mars kan omskapes fra rød ørken til levende vannplanet.
Slik tenker artisten seg hvordan Mars kan omskapes fra rød ørken til levende vannplanet.

Et så stort og hårete mål setter alle invendinger og spørsmål på steroider: «Hva skal vi med en annen planet når vi har alt her på Jorda?» «Dette er interplanetarisk, menneskesjåvinistisk imperialisme». «Disse leketøyene er altfor store, selv for store gutter».

Også mange romforskere sukker oppgitt: «Hva kunne ikke disse pengene og talentet utrettet i utforsking av planetene med ubemannede sonder»?

Jeg mener at drømmen til den eksentriske, kompromissløse Elon Musk ikke handler om å utforske verdensrommet generelt eller den røde planet Mars spesielt. Denne drømmen handler om å utforske og videreutvikle oss selv – som mennesker.

Fruktene av utvandring og innvandring

Menneskets historie er en historie om utvandringer og innvandringer. Når vi har vandret over kontinentene på Jorda, har vi møtt nye landskaper og nye utfordringer – stormende hav, isvind og ørkenhete, parasitter og rovdyr og giftige kryp og planter.

Og hver gang har vi lært mer – om verden og oss selv. Sivilisasjoner har vokst fram av utfordringene med å leve sammen og mestre samspillet med naturen.

Koloniseringen av USA er den siste store utvandringen og innvandringen som har formet verdenshistorien. Historien om USA er stor og brokete, storslått, stygg og vakker på en gang. Her er slavehandel og poltisk-kulturelle motsetninger som endte i borgerkrig, brutal undertrykking og frihetskamp, armod og rikdom.

Likevel – den amerikanske grunnloven har vært forbilde for vår egen norske, og amerikansk kultur og politikk har preget store deler av verden – på godt og vondt. USA har gitt oss frihet og atombomben – det beste og det verste i det 20. århundret.

Som på Mars – så også på Jorda

Å kolonisere en annen planet er den ultimate utvandring og innvandring. Ingen steder på Jorda kan by oss så store utfordringer og dermed så stort utviklingspotensiale som den røde ørkenplaneten «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Kolonistene vil måtte gjennomføre historiens største teknologiske, sosiale, politiske og kulturelle eksperiment.

De må utvikle en nøysom, sirkulær økonomi fra bunnen av. Alle ressurser må utnyttes og gjenbrukes. Et lukket økosystem vil holde liv i kolonistene i de trykksatte kuplene.

Hva slags teknologier vil de utvikle? Hva slags kultur vil spire i rød ørkenjord? Hvordan vil ørkenlandskapene og livet i total gjensidig avhengighet prege kultur, politikk … religion?

Og kanskje enda viktigere – hvordan vil livet på Mars prege livet på Jorda?

Jordoppgang

Jeg tror dette interplanetariske sosiale og økoteknologiske eksperimentet vil bli vel så turbulent og motsetningsfylt som temmingen av Det ville vesten. Og – like viktig og innflytelsesrikt for menneskenes historie.

Sirkulære, økologiske teknologier som er livsnødvendige på Mars, kan bli livsnødvendige på Jorda også, når klimakrisen presser vår egen planet mot ytegrensene. Det kan virke paradoksalt og unødvendig, men jeg tror mennesket først vil innse og ta følgene av hvor verdifull og sårbar Jorda er når vi ser den utenfra.

Noen spinkle aninger om dette kulturelle skiftet fikk vi da Apollo-månefarerne fortalte om sine følelser ved synet av den blå, livgivende havplaneten Jorda som steg opp over Månens arrete ørken.

Femti år etter at astronauten William Anders tok det ikoniske bildet av jordoppgangen fra romskipet Apollo 8, skrev han: «Vi dro ut for å utforske Månen, og isteden oppdaget vi Jorda».

Invasjon fra Mars

Fra Mars vil vår egen planet bare være en klar blåhvit morgen- eller aftenstjerne, ikke ulik Venus sett fra Jorda.

Marskolonistene vil dømme oss hardt hvis vi ikke tar vare på denne tynne blå hinnen av liv på et støvkorn av en klode i de kosmiske ørkenstormene.

Og – slik etterkommerne av præriens nybyggere i USA brukte stamina, erfaring og kløkt for å bygge sitt eget land og siden dominere verden, slik kan kolonistene på Mars bruke sin ledelse i teknologi, kultur og samfunnsstyring til å sette en jordklode i økopolitisk lammelse under administrasjon.

I så fall kan science-fictions klisjé om invasjon fra Mars bli virkelighet. Men invasjonen vil skje for å redde Jorda, ikke for å ødelegge den.

Den neste store ferden

Når kolonistene på Mars om noen tusen år kanskje vil kunne gå ut av de trykksatte kuplene og puste fritt under høye trær i den lave tyngdekraften, vandre ved strendene langs glitrende innsjøer under en blå himmel på en terraformet klode – da vil jeg forlengst være støv.

Jeg skulle så gjerne sett om drømmen bak SpaceX utvikler seg videre, om andre nasjoner og entreprenører i århundrene som kommer vil ta over stafettpinnen fra Elon Musk – eller om drømmen ender i resignasjon og stagnasjon på vår egen klode.

Men det ville være ulikt menneskene. Vi er utvandrere og innvandrere, og ferdene mot det ukjente har ført oss dit vi er i dag – på godt og vondt. Vi står foran den neste store, historiske ferden.

Lenker:

Jeg har delt de samme tankene tidligere også i forskning.no, men da med blikket mot Månen. Les «Gaia og Luna»!