Finansminister Siv Jensen ankommer pressekonferansen i plenumsalen etter fremleggingen av regjeringens forslag til statsbudsjettet 2016 for Stortinget.  (Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)
Finansminister Siv Jensen ankommer pressekonferansen i plenumsalen etter fremleggingen av regjeringens forslag til statsbudsjettet 2016 for Stortinget. (Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

Kommentar: Møter motgang med forskning

Forskning skal berge oss nå når oljen tar slutt. For første gang brukes så mange statsbudsjettkroner på forskning at det tilsvarer mer enn én prosent av BNP, skriver Bård Amundsen.

Publisert

Et historisk mål blir nådd for norsk forskning i statsbudsjettet 2016.

Det kommer du sikkert til å få høre både Høyre-Erna og FrP-Siv minne politiske motstandere om framover.

At en regjering i motgangstider bruker mer penger på forskning og høyere utdanning enn noen gang før, kommer ikke uventet. Det er samme medisin som i Finland, Hellas, Portugal og flere andre land som sliter tungt.

Forskerne og institusjonene deres er altså vinnerne i det første «etter oljen»-statsbudsjettet som er blitt lagt fram av noen norsk regjering.

Alt i alt bruker det offentlige 32,5 milliarder kroner på forskning og utvikling (FoU) neste år.

Størst relativ økning av alle får Forskningsrådets program for kommersialisering av forskning (FORNY2020), som vokser med nesten 50 prosent i statsbudsjettet 2016.

Klarere signal enn det knapt en regjering gi om hva den vil at norske forskere skal gjøre mer av.

Spørsmålet nå er om norske forskere er i stand til å levere det regjeringen og mange andre håper på?

Ekstremlandet Norge

Norge er nemlig et ekstremland når det kommer til forskning.

Vi ligger nesten helt i toppen i verden på antall forskere i forhold til befolkningen. Det samme gjør vi i antall publiserte forskningsartikler i forhold til folketallet. Knapt noe land brukte i 2015 flere offentlige kroner på forskning per innbygger enn Norge. I 2016 bruker vi altså enda mer.

Men vi ligger helt i bunnen når det kommer til næringslivets forskning.

Kikker du på den delen av forskningen som mange har håp om skal berge oss når oljen tar slutt, så er vi langt etter nabolandet våre. Vi ligger til og med langt under gjennomsnittet i den vestlige verden.

Norsk næringsliv produserer petroleum, fisk og stein. Alt sammen produkter det har vært sjokkerende lønnsomt å selge i mange år. Men nå rømmer norsk næringsliv fra Nordsjøen og i Finnmark er det i disse dager kroken på døra for det gigantiske malmbruddet Sydvaranger Gruve.

Selv om både oljeutvinningen i Nordsjøen og lakseeventyret i fjordene våre langt på vei er basert på norsk forskning, så er dette likevel lite forskningsintensive næringer sett i forhold til størrelsen på aktiviteten. Å bryte stein eller hugge trær kreves det enda mindre forskning for å få til.

Handler ikke bare om penger

Noen unntak finnes. De ligger godt gjemt på småsteder som Raufoss og Kongsberg og er lite kjent blant folk flest. Kanskje fordi noe av det mest suksessrike vi kan vise til av norsk forskningsbasert næringsliv, bygger på restene av gammel våpen- og ammunisjonsproduksjon. Kanskje fordi Raufoss og Kongsberg er langt unna mediene i storbyene.

At forskning kan gjøre tilsynelatende håpløse produkter i høykostlandet Norge både mulige og lønnsomme å lage, finner du også i det lille tettstedet Biri nord for Gjøvik. Der ligger skifabrikken Madshus som produserer noen av verdens beste ski, nesten utelukkende ved hjelp av roboter programmert av Madshus-ansatte og forskere hos Sintef i Trondheim.

Møbelindustri som overlever i høykostlandet Norge i år 2015 høres også ut som en selvmotsigelse. Men på Sunndalsøra på Nord-Møre lager norsk industri mengder av sofaer og lenestoler – ved hjelp av forskning og roboter.

Å gi 90 millioner kroner mer til kommersialisering av forskning, fører likevel ikke uten videre til at mer forskning blir til nye produkter og tjenester som kan brukes av private, bedrifter eller det offentlige.

Ved universitetene og høyskolene våre finnes det i dag sju såkalte TTO-er, som samarbeider tett med Forskningsrådet og programmet FORNY 2020. Det er disse teknologioverføringsenhetene som har hovedansvaret for å kommersialisere norsk forskning. Selv om budsjettet de kan få midler fra vokser til 287 millioner neste år, står de fortsatt overfor en tøff jobb.

For det handler ikke bare om penger.

Mye handler også om kultur. Og i norsk akademia finnes det ikke mye kultur for å gjøre om forskning til noe som kaster av seg i form av nye bedrifter og nytt næringsliv. Sånn forskning får heller noen andre drive med, mener mange forskere.

Problemet er at disse «andre» er det så få av i Norge.

Dette etter oljen-problemet løses ikke med regjeringens statsbudsjett for 2016.