15 år etter at Tina Jørgensen ble drept innkalte nylig Stavanger-politiet til ny pressekonferanse i saken. De har nå siktet fire personer for drap og medvirkning til drap. Fra venstre politiadvokat Karen Mork, politiadvokat Bjørn Kåre Dahl og politimester Hans Vik.  (Foto: Tomas Larsen, NTB scanpix)
15 år etter at Tina Jørgensen ble drept innkalte nylig Stavanger-politiet til ny pressekonferanse i saken. De har nå siktet fire personer for drap og medvirkning til drap. Fra venstre politiadvokat Karen Mork, politiadvokat Bjørn Kåre Dahl og politimester Hans Vik. (Foto: Tomas Larsen, NTB scanpix)

Kommentar: Etterforskere bør lære mer av forskere

Norske etterforskere har mer til felles med rørleggere enn TV-seriehelter som Saga Norén i Broen. På tide å innse at det heter etter-forskning.

Publisert

«Jeg syns det foregår mye ubrukelig forskning. Er jeg frekk nå?» spurte etterforskningslederen som hadde tatt plass ved siden av meg under Politihøgskolens årlige forskningskonferanse. Temaet var nettopp etterforskning.

Jeg svarte høflig «nei». Men mente «ja». For er det noen som kunne hatt godt av å lære seg mer vitenskapelig metode og hypotesetesting, så er det politiet. Særlig kunne nok folk som jobber med etterforskning hatt godt av å ta inn over seg at det faktisk heter etter-forskning.

Bare det siste året har vi fått innblikk i drapsgåter, både gamle og nye, der etterforskningen har sviktet på omtrent samtlige punkter. Der etterforskerne har vært styrt av egne hypoteser og glemt å stille det helt elementære spørsmålet: Kan svaret finnes et helt annet sted? Monica-saken i Bergen, Kristin-saken i Larvik og nå sist Tina-saken i Stavanger er alle eksempler på det doktorgradsstipendiat og tidligere politietterforsker Ivar Fahsing etterspør, nemlig en større evne til å unngå tunnelsyn og utvikle relevante hypoteser. Han var en av foredragsholderne under forskningskonferansen. 

For ofte, ifølge Fahsing, lager etterforskere seg en hypotese eller teori om hva som har skjedd, og så legges resten av etterforskningen opp etter denne teorien. Da kan det fort bære galt avsted. 

Går i teorifella

Som i den såkalte Tina-saken, der politiet nå skal granske seg selv. For hvorfor var det ingen som stilte spørsmål om bekjentskapskretsen til Tina på stedet hun hadde tilbragt alle sine somre? Hvordan kan det ha seg at kameratgjengen som nå er siktet for drap og medvirkning til drap aldri kom på politiets radar i løpet av de 15 årene saken har blitt etterforsket? Selv ikke en lapp der Tina hadde skrevet ned både navnet og telefonnummeret til en av de siktede ble sjekket.

Da Monika Sviglinskaja (8) ble funnet død, hengende i et belte ved inngangsdøren i sitt eget hjem i 2011, gikk selv garvede politifolk rett i teorifella. Da noen av en eller annen merkelig grunn mente at de stod overfor et selvdrap, jobbet de aldri med mer enn denne ene hypotesen.

Som politimester Geir Gudmundsen ved Hordaland politidistrikt uttalte da det ble klart at saken skulle gjenopptas:

– Vi jobbet etter en teori om at det var selvmord. Derfor så vi ikke andre løsninger.

Uansett hvor inkompetent dette høres ut, så mener Ivar Fahsing at det kunne skjedd hvor som helst i landet. Fordi politiet blir styrt av hypotesene sine. Og uten relevante eller alternative teorier, så vil de heller ikke få øye på de riktige sporene. I motsetning til i forskningen, så finnes det for etterforskerne tross alt en sannhet der ute, som det med riktig metode er mulig å avdekke.

Etterforskning har lav status

Ivar Fahsing jobbet 20 år som drapsetterforsker. Nå forsker han på etterforskningskompetanse ved Politihøgskolen (PHS). (Foto: PHS)
Ivar Fahsing jobbet 20 år som drapsetterforsker. Nå forsker han på etterforskningskompetanse ved Politihøgskolen (PHS). (Foto: PHS)

Fahsing har i doktorgradsarbeidet sitt vist at politifolk som kommer rett ut fra politihøyskolen, presterte bedre på ulike tester enn erfarne drapsetterforskere. En rekke politiledere har også erkjent at etterforskningskompetansen i Norge er for dårlig.

Tidligere drapsetterforsker Finn Abrahamsen mener det skorter både på motivasjon, nysgjerrighet og kompetanse blant norske etterforskere.

Kanskje mangler de også tid. Ny politiforskning viser blant annet at arbeidstidsbestemmelsene er en av de viktigste årsakene til at etterforskerne føler at de ikke får gjort jobben sin.

Men etterforskningsarbeid mangler også status. I norsk politi er det nemlig mer gjevt å være ute på patrulje og beredskapsoppdrag enn å drive detektivarbeid. Stikk motsatt av slik vi kjenner rangordenen fra TV-serier som Broen, Forbrytelsen og Broadchurch. 

Dette kom også frem under Politihøgskolens forskerkonferanse, der selv politidirektør Reidar Humlegård avslørte hva han som ung politibetjent mente om å bli «satt til å drive etterforskning». Innforstått, han ville jo mye heller være ute og kjøre politibil. 

Å være etterforsker er altså noe du blir satt til, ikke noe du jobber hardt for å oppnå eller blir valgt ut til fordi du besitter spesielle kvalifikasjoner. Det er sjelden et karrieresteg oppover. Men kanskje kan det bli det. 

Et nytt etterforskningsblikk

Camilla Hald er sosialantropolog og ansatt ved Rigspolitiet i Danmark hvor hun siden 2007 har arbeidet med forskning og utvikling. Gjennom analytisk arbeid har hun bidratt til å utvikle en rekke metoder og modeller som i dag brukes innenfor etterforskningsfaget i det danske politiet.  (Foto: Danish Police Knowledge and Research Centre)
Camilla Hald er sosialantropolog og ansatt ved Rigspolitiet i Danmark hvor hun siden 2007 har arbeidet med forskning og utvikling. Gjennom analytisk arbeid har hun bidratt til å utvikle en rekke metoder og modeller som i dag brukes innenfor etterforskningsfaget i det danske politiet. (Foto: Danish Police Knowledge and Research Centre)

I Danmark har antropolog Camilla Hald vært med på å utvikle metoder som nå brukes i dansk etterforskningsarbeid.

Hald mener at samfunnsvitenskapen og vitenskapsfilosofien, ikke bare naturvitenskapen, kan hjelpe politiet å utvikle det hun kaller et etterforskningsblikk. 

Et blikk som blant annet tar i bruk ulike metoder for å innhente data, analyserer, stiller kritiske spørsmål, bygger relevante hypoteser, tenker kreativt og ikke minst våge å være i usikkerhetsmodus lenge nok.

Blant gode etterforskere sitter denne kompetansen i ryggmargen, en praktisk og intuitiv kunnskap som hittil har vært usynlig og taus, ifølge Hald. I sitt doktorgradsarbeid har hun bidratt til å systematisere denne kunnskapen slik at flere kan dra nytte av den. 

Mastergrad i etterforskning

Halds tankegods er nå på vei til Norge. Fra og med i høst er det opprettet en egen mastergrad i nettopp etterforskning ved Politihøgskolen i Oslo.

Kanskje dette også vil bane vei for at nye hoder og andre yrkesgrupper finner veien inn i politiet. Folk som faktisk syns etterforskning er spennende i seg selv. Personer som i barndommen foretrakk å pusle og lese fremfor å leke med sverd og pistoler, og som aldri svarte «politi» da de fikk spørsmål om hva de ville bli når de ble store.

Trine L’abée-Lund, forsker på NMBU, har et godt poeng når hun i et intervju i forskning.no sier at «det er mange likhetstrekk mellom detektivarbeid og forskning, det å følge spor, vri og vende på vedtatte sannheter og finne alternative løsninger». 

Men er det ikke på høy tid at denne typen akademisk tenkning får en mye større plass på norske politistasjoner.

Er jeg frekk nå?