Kommentar: Klodens sanne tilstand

Miljøkampen er ikke en kamp om vitenskap – det er en kamp om følelser og livsanskuelse, skriver Erik Tunstad i denne kommentaren.

Publisert
 (Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)

Tanken slo meg som innlysende, da jeg leste Paul Sabins The Bet – en bok om miljøkampen i USA fra 1960-tallet og frem til i dag, sett gjennom to markante og motstridende aktører, biologen Paul Ehrlich og økonomen Julian Simon.

Ehrlich var en av dem jeg begynte å mislike sterkt tidlig på 1980-tallet – mannen som ropte Ulv! Absolutt hele tiden. En av dem som, på 1970-tallet fikk en ung Tunstad til å vite at verden skulle gå under i løpet av ti år.

Mannen som i løpet av de neste tiårene spådde undergang – igjen og igjen og igjen, mannen som ikke hadde rett én gang på 50 år, men som likevel ble dynget ned med akademiske æresbevisninger.

Var noen uenig, ble de avvist som ignorante idioter uten forståelse for naturens subtiliteter.

Ehrlich er fremdeles i live, og vet at hans spådom om at halvparten av alle klodens arter skulle være utdødde innen år 2000 – og resten innen 2020 – ikke slo til.

Hans motstander Julian Simon var mannen som fikk rett – igjen og igjen – men ble oversett i akademia. Kanskje fordi han påsto at verden ikke snart går under, men at alt snarere går så meget bedre? Kanskje nettopp fordi han vant The Bet – veddemålet han inngikk med Ehrlich om klodens ressursutvikling fram til 1990?

Svartmaling

Det var et friskt klima i 1970- og 1980-tallets miljødebatt, men frontene gikk ikke alltid der vi i dag skulle tro. Tidlig Nixon og ditto Bush senior var ivrige miljøforkjempere.

Det samme var Julian Simon – men han reagerte som unge Tunstad: Det fikk være grenser for svartmaling.

Slik sett er det grunn til å stille spørsmålstegn ved miljøbevegelsens strategi. Gjennom bøker som Paul Ehrlichs The Population Bomb fra 1968 og Romaklubbens The Limits to Growth fra 1972 skremte den vannet av flere generasjoner med sine påstander om en nær forestående, global sultkatastrofe og et like raskt påfølgende armageddon.

Slik la den grunnlaget for sin egen undergang: Etter de fremgangsrike 1970-årene, fulgte tilbakeslaget på 1980-tallet. Folk trodde ikke på dem lenger.

På begge sider av fronten handlet det om befolkning: Hvor mange mennesker kan kloden tåle?

Det virker innlysende: Forurensning og rovdrift skapes av mennesker. Flere mennesker gir derfor mer forurensning. Jordas befolkning må begrenses, tordnet Ehrlich. Han gikk inn for å fryse nødhjelp til land som ikke kunne fremvise en fornuftig strategi for befolkingskontroll, og inngikk tvilsomme allianser for å begrense innvandring til USA.

Dette var selvfølgelig lett å ta tak i for motstanderne: Innvandrere gir mer enn de tar, viste Julian Simon, og ”I view the population explosion not as a disaster, but a triumph for mankind.” Flere mennesker er flere hjerner og flere muligheter for geniale ideer.
Det var heller ikke dumt tenkt.

Verdens befolkning har vokst eksponentielt i flere hundre år, men vi har aldri hatt det bedre, med hensyn til helse, levestandard og frihet. Og dette gjelder ikke bare i Vest-Europa.

Vi tilpasser oss

Hva skal vi slutte av dette?

Mennesket har opp gjennom århundrene vist en enestående evne til tilpasning og nyskapning. Malthus forutså katastrofen allerede på 1700-tallet: Matproduksjonen kunne bare ikke holde tritt med befolkningsutviklingen. Men det har den altså klart.

Nye problemer gir nye løsninger – og velstand, rettferdighet og lykke bare øker. Akkurat slik Julian Simon beskrev det.

Julian Simon var professor i business administration ved University of Maryland. Han døde i 1998. (Foto: www.juliansimon.com)
Julian Simon var professor i business administration ved University of Maryland. Han døde i 1998. (Foto: www.juliansimon.com)

Uten at det har stanset krangelen. I dag er vi ikke lenger opptatt av befolkning, men av klima. Julian Simon er død, men hans erklærte fan Bjørn Lomborg lever. Paul Ehrlich er gammel, men er erstattet av en Al Gore som sammen med andre alarmister fordømmer sine motstandere med selvnytende moralisme. Og som i likhet med sin lærer mottar den ene prisen mer prestisjefull enn den andre.

La oss ta et skritt til siden:

Befolkningen har eksplodert, men verden har blitt et bedre sted å leve. Vi kommer til å bli enda flere, og klimaet kommer til å endre seg – men vi kommer ikke bare til å tilpasse oss og overleve – vi kommer til å forbedre klodens samlede levestandard og lykke.

Hvorfor sitter jeg her da, erkeskeptikeren Tunstad – og innerst inne holder med den pompøse dommedagsprofeten Ehrlich? Og, Gud forby, Al Gore?

Hvordan kan man ha så rett – og likevel ta feil? Hvordan kan man ta så feil – og likevel ha rett?

Artene dør

Miljøvern handler som sagt ikke bare om tall og fakta. Det handler om følgende: Hvilken klode vil vi bo på?

Ja, Julian Simon, vi vil alltid finne nye ressurser. Mennesket er genialt, og jo flere vi er, jo mer geniale er vi. Vi kan ikke se bort fra at du hadde rett i at Jorda kan tåle en ubegrenset befolkning i ubegrenset tid. Vi kan ikke en gang se bort fra at denne fremtidens Jord vil være et helt fint sted å leve.

Men vil det være natur der?

Jeg har vanskelig for å se at en fortsatt økning – uansett hvor geniale vi er – vil ha plass til regnskog og korallrev.

Ehrlich bommet på datoen – men artene dør - med en fart som overgår katastrofen som drepte dinosaurene. Denne utryddelsen skyldes menneskelig aktivitet – som nedhogging av regnskog, forurensning og rovdrift.

Det tragiske er at klimaalarmistene tilsynelatende heller ikke ser dette. Det eneste de bryr seg om, er klimaet. Fortsetter utviklingen slik den gjør i dag, og vi har flaks – vil våre klimatiltak begynne å få minimale effekter om en hundre års tid. På det tidspunkt er regnskogene borte.