Da forskning.no delte en artikkel om FNs nye klimarapport i forrige uke, fikk innlegget 719 reaksjoner.

192 av dem var latteremojier.

Nyhetsartikler som blir delt på Facebook vitner om det samme. De som er skeptiske til vitenskapen uttrykker det med latter-emojier og sinte kommentarer.

Hvorfor er splittelsen i befolkningen så stor? Hvorfor er noen innstilt på å gjøre endringer, mens andre er tvert imot?

Har selv opplevd motstand og hets

Vi fikk psykolog Knut Ivar Karevold til å fortelle oss om psykologien bak denne debatten. Han er klimapsykolog ved Institutt for klimapsykologi.

Han forteller om å ha opplevd både eksempler på motstand og hets fra klimatiltakenes motstandere.

– Jeg har også sett at de som er klimamotstandere grupperer seg i ulike foreninger og slår seg sammen. De mener omtrent det samme om klima, sier han.

Karevold er ekspert på gruppetenkning. Han har derfor greie på hva som er med på å forsterke «oss» og «dem»-holdninger. Slik man kan se mye av i klimadebatten.

Negative, nøytrale og positive

Han sier folks holdninger til de fleste problemer varierer veldig. Det gjelder også klimaproblemet. Om vi skal gjøre en enkel kategorisering, kan den se slik ut:

1. De som er negative til å få løst klimaproblemet

2. Personer som er nøytrale til klimaproblemet

3. De som er positive til å finne løsninger

Gruppe 3 er gjerne pådrivere for klimatiltak, mens gruppe 2 er åpne for å bli med på relevante og forståelige virkemidler.

Gruppe 1 er imot at klimaforandringene i det hele tatt skjer og motarbeider også klimavennlige løsninger.

Men hvorfor blir noen folk så sterke klimamotstandere?

Hvorfor så sinte?

Og hvorfor er noen av motstanderne så sinte?

– Det er fristende å tenke at de er sinte for noe eller på noen, sier Karevold.

Og når folk er sinte, har de ofte først vært redde. Sinne er ofte en reaksjon på frykt, forklarer han.

- Det kan kanskje være at det egentlig er klimafrykt som får folk til å bli klimasinte og å gruppere seg sammen.

Han trekker frem dogmatisme og veldig kategorisk tenkning som typiske tegn på sint tenkning. Det betyr at man får en svart/hvitt-tankegang.

– De som ikke er sinte kan se en sak mer nyansert og analytisk. De kan se en sak fra flere synsvinkler. Med trygghet og analytisk tenkning åpner man for mange forskjellige perspektiver på det samme. Og mange innfallsvinkler for hvordan man skal få løst problemet.

De som er sinte finner trosfrender, forklarer psykologen. Så slår de seg sammen i grupper på sosiale medier.

Der møtes de og blir enda mer enige. Slik får de forsterket meningene sine av andre i gruppa. Samtidig slipper ingen andre meninger eller tanker inn.

Og så blir meningsmotstanderne fiender.

Et demotiverende problem

Karevold kaller klimakrisen et demotiverende problem. Det er uklart hvordan vi skal løse problemet. Vi vet ikke hvor godt løsningene vi har, fungerer. Og det er mange, mange år fram i tid før resultatene av tiltakene eventuelt vil synes.

– Det er som å putte pengene inn i en sparebøsse der vi ikke kan telle dem. Og det er uklart om vi får sparepengene tilbake. Eller kanskje folk i andre deler av verden får det, slik av vi ikke får noen fordel av det, sier klimapsykologen.

Klimakrisen er fullt av kompliserte sammenhenger. Da blir det enklere å avvise at det finnes.

– Man avviser og forenkler i samme slengen, sier han.

Enda mer demotiverende blir det når pisken blir brukt framfor gulroten. Folk blir generelt mer motiverte av å gjøre endringer for å få det bedre.

– Her er det motsatt. Hvis du ikke gjør noe, får du det mye verre.

Det å frykte for konsekvensene - altså skogbranner, flommer og stormer - utløser kanskje en apati, poengterer Karevold.

Ikke plass til fakta

I debatten forsøker mange klimaforkjempere å omvende klimafornektere. Målet er å få dem til å forstå.

Psykologen mener at det er en vanskelig kamp, som krever mer kostnader enn det vi får igjen i form av gevinster.

– De lar seg ikke påvirke av fakta. Fakta som viser at de tar feil, brukes til å bekrefte at de har rett.

Her er vi inne på temaet konspirasjonsteorier. Forskning.no-redaktør Nina Kristiansen skrev en kommentar om dette tidligere i år. Hun spurte: Kan man overbevise en som tror på konspirasjoner at han tar feil?

Redaktøren forsøkte, og i kommentarartikkelen kan du lese hvordan det gikk.

– Konspirasjonsteoretikere, klimamotstandere og sekter har mye felles dynamikk. Men det er ulike ting de er opptatt av, sier Karevold.

Bruke energi på flertallet?

Men hvis ikke man skal forsøke å nå inn til skeptikerne med etablert vitenskap - er det da håp?

Skeptikerne får i første omgang for mye oppmerksomhet i forhold til de som er mer nøytrale, mener Karevold.

Mens motstanderne stritter imot og unngår å lytte, venter de nøytrale på råd og tips og klarere svar.

– Skal vi få løst klimaproblemet er det logisk sett viktigere å hjelpe den nøytrale hopen til å velge litt mer riktig til å velge ti prosent bedre, enn å få fem prosent til å velge hundre prosent bedre.

Karevold trekker en metafor: Det er enklere å få en medgjørlig dyreflokk til å gå i ønsket retning, sammenlignet med å snu ett sta esel.

De gule latterfjesene

Til slutt spør vi Karevold om latter-reaksjonene som florerer under nyhetsartikler om klima på Facebook. Hvordan har de blitt et tilsynelatende yndet våpen?

Karevold kobler igjen inn sekt-parallellen.

– Det man gjør i sekter er å nedvurdere andre gjennom å latterliggjøre dem. At andre er dumme, mens de er smarte er det man ser i emojiene. De ser forakt i kunnskap og vitenskap og forakt for det nyanserte i verden.

– De ser også ett eller annet behov for å nedgradere de som er uenige. Å ydmyke, støte ut andre.

Og ettersom meningsmotstanderne anses som fiender, er det greit å være ubehagelig mot dem.

– Hat og latterliggjøring er sterke sosiale virkemidler.

Karevold har en oppfordring.

– Vi må ikke akseptere klimamotstandernes premiss om at dette er en kamp mellom venner og fiender. Det må løses gjennom samarbeid og analytisk tenkning.

Kanskje er det håp - nettopp fordi vi er mennesker?

– Menneskets beste egenskap og konkurransefortrinn i kampen for å overleve er samhold og samarbeid. Det er derfor vi har fått så stor plass på jorden i forhold til andre arter, sier Knut Ivar Karevold.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Les også:

Hvorfor blir klimaengasjert ungdom hetset på nett?