Tidenes største oljeutslipp ga store ødeleggelser. År med etterforskning konkluderte med at borearbeiderne overså viktige faresignaler som kunne ha avverget ulykken. Men ny forskning viser at det ikke stemmer.
Omfanget av Deepwater Horizon-ulykken er vanskelig å begripe. Den 20. april 2010 ble elleve menn drept da oljeriggen eksploderte. Det er estimert at 507 millioner liter olje lekket ut i Mexicogolfen de neste 87 dagene.
Denne oljen griset til nesten 100 mil av kystlinjen med svart, klebrig væske. Fugler og livet i havet fikk gjennomgå og rekefiskerne i Mexicogolfen ble rammet hardt da de fikk fiskefeltene sine stengt.
Årevis med undersøkelser og runder i rettsvesenet fant mange mulige årsaker til ulykken. Blant annet at mannskapet om bord ignorerte informasjon som kunne ha hjulpet dem til å unngå eksplosjonen, om de bare hadde oppdaget og tatt de nødvendige aksjoner i tide.
– Velger man imidlertid å stole på sanntidsdata innsamlet fra boreriggen, blir konklusjonen en helt annen, sier ingeniør Dag Vavik.
Vavik forsvarte nylig doktorgradsavhandlingen sin om årsaken til ulykken ved Petroleumsteknisk senter på NTNU i Trondheim.
– I tidligere rapporter om ulykken har vi blitt fortalt at boremannskapet må ha oversett at brønnen strømmet ukontrollert de siste 20 minuttene før eksplosjonen. Men sanntidsdataene og vitneforklaringene fra Deepwater Horizon forteller en annen historie, sier Vavik.
Stilte spørsmål ved industristandard
Vavik har nesten 25 års erfaring med å designe flytende borerigger som skal brukes offshore, akkurat som Deepwater Horizon var. Han vet godt om problemene som kunne ramme denne typen rigger.
Erfaringen hans fikk ham til å stille spørsmål ved en anbefalt praksis i industrien fra 2001 for å skille naturgass fra borevæske. Vavik mente at den anbefalte løsningen kunne føre til et ukontrollert utslipp av borevæske og gass på riggen.
Systemet som skulle separere gass og borevæske om bord på Deepwater Horizon, var basert på denne anbefalingen. Problemet var at dette systemet var designet slik at gass og borevæske som returnerte fra brønnen kunne ledes direkte inn i gassavskilleren uten noen form for restriksjoner, sier Vavik.
Den omstridte praksisen ble diskutert med kollegaer og førte også til at kunder ble advart mot den potensielt farlige løsningen.
Utslippet fra Deepwater Horizonulykken påvirket livet i havet og hundrevis av fugler slik som denne pelikanen.(Foto: Saul LOEB / AFP)
Leste BPs granskingsrapport om ulykken
Vavik ble for alvor interessert i ulykken med Deepwater Horizon etter å ha lest oljeselskapet BP sin egen granskingsrapport om hendelsen.
Rapporten konkluderte med at et av hovedproblemene som bidro til eksplosjonen, var nettopp at store mengder gass og borevæske hadde blitt ledet til gassutskilleren.
Akkurat det samme problemet som Vavik hadde pekt på flere år tidligere da industrien innførte den nye praksisen i 2001.
– Da jeg leste dette i granskingsrapporten, klandret jeg meg selv for ikke ha gjort mer enn jeg gjorde for å få industrien til å endre praksisen med å ha gassutskilleren direkte koblet til avledersystemet, sier Vavik.
– Den gang lovet jeg meg selv å gjøre alt hva jeg kunne for å forhindre at en sånn katastrofe noen gang skulle skje igjen.
Annonse
Flere år senere fant Vavik ut at boremannskapet sannsynligvis likevel ikke brukte gassutskilleren under ulykken. Antakelig prøvde de isteden å lede væsken direkte ut i havet bort fra riggen, slik som de skriftlige prosedyrene sa at de skulle gjøre i slike situasjoner.
– På ett vis var det en lettelse, sier Vavik.
– På den annen side betød det at noe annet må ha forårsaket ulykken.
Vavik bestemte seg for å finne ut hva denne årsaken var.
Minnesmerke over de omkomne fra Deepwater Horizon.(Foto: Dag Vavik)
Sanntidsdata avvist som usannsynlige
Det som fikk Vavik til å begynne med doktorgradsavhandlingen, var en oppdagelse fra 2014. Da oppdaget han at noen av sanntidsdataene fra Deepwater Horizon simpelthen var blitt avvist som for usannsynlige.
For å skjønne hva Vavik fant ut og hvorfor det betyr noe, må vi først skjønne hvilken situasjon boremannskapet befant seg i:
Deepwater Horizon var en flytende borerigg som boret etter olje og gass. Den var ikke designet for å produsere olje og gass, bare å finne den. Straks et funn fra et bestemt sted var bekreftet, ville mannskapet ha plugget brønnen sånn at den senere kunne utvikles for produksjon av andre. Om alt hadde gått etter planen, ville boreriggen bare ha fortsatt videre.
Men ting gikk ikke etter planen. Sementjobben var ikke vellykket, og brønnen var ikke plugget igjen skikkelig. I tillegg hadde det strømmet store mengder gass inn i brønnen i dagene etter at boringen var ferdig.
– Det var denne gassen som eksploderte 20. april, sier Vavik.
Gass som strømmer inn i brønner er et kjent problem. Deepwater Horizon hadde to separate sensorer som skulle ha oppdaget det. Disse to sensorene viste imidlertid at ingenting kom tilbake fra brønnen inntil like før eksplosjonen.
Av en eller annen grunn kom etterforskerne likevel til at mannskapet ikke hadde oppdaget at brønnen strømmet ukontrollert. I rapporten om ulykken skrev BP:
Annonse
«Boremannskapet oppdaget ikke at brønnen strømmet og utførte ingen brønnkontrollaksjoner før hydrokarbonene hadde passert gjennom utblåsingsventilen (BOP) og inn i stigerøret».
Vavik sier dette stemmer ikke helt.
Sanntidsdata antyder at brønnen var plugget
Ved å bruke sanntidsdata fra riggen og ved hjelp av flere simuleringer, mener Vavik å ha funnet årsaken til ulykken.
Han sier en del av problemet var at systemet var plugget med gasshydrater, som kan dannes når naturgass kommer i kontakt med kaldt vann og fryser til en slags is av gass og vann.
Denne pluggen med gasshydrater betyr at det ikke var noen måte mannskapet kunne forstå nøyaktig hva som foregikk, inntil like før det som skjedde.
Vavik sier BPs undersøkelser og simuleringer la til grunn at tusenvis av liter med væske kom opp av brønnen hvert minutt de siste 30 minuttene før eksplosjonen. Men de to sensorene viste at det ikke kom noe væske opp fra brønnen inntil like før ulykken.
Flere vitneuttalelser støtter det sanntidsdataene fra sensorene forteller oss.
– Situasjonen utviklet seg ekstremt raskt, sier Vavik. Væsken i stigerøret begynte å strømme bare et par minutter før den første eksplosjonen.
Videre forteller Vavik at brønnmannskapenes handlinger rett før eksplosjonen tyder på at de visste at det var en plugg i systemet. Boremannskapet drev med feilsøking og undersøkte hva som kunne ha forårsaket uregelmessighetene da hydratpluggen plutselig løsnet.
Dette førte til hurtig gassutvidelse og trykkøkning. Hydratpluggen beveget seg dermed som en kanonkule opp de siste hundre meterne i stigerøret.
– Da var det for sent å unngå ulykken, sier Vavik.
Annonse
En rettsmedisinsk undersøkelse
Blant forskerens anbefalinger for bransjen er at industrien trenger bedre måter å oppdage gassinnstrømming og hydratdannelse i brønnen, slik at dette oppdages tidligere enn det som ble gjort på Deepwater Horizon.
Eksplosjonen kunne ikke ha funnet sted uten at tonnevis med naturgass kom inn i brønnen og stigerøret uten å bli oppdaget før det var for sent.
– Folkene som kan fortelle den egentlige historien om hva som skjedde, er ikke her mer. Men jeg håper at forskningen min gjør at familiene og kollegene, til de elleve mennene som omkom, får en bedre forståelse av hva som egentlig skjedde i de siste 45 minuttene før eksplosjonen, sier Vavik.
Referanse:
Dag Vavik: Implications of Gas Hydrates in Drilling and Completion A Scientific Root Cause Analysis of the Deepwater Horizon Disaster. Doktoravhandling ved NTNU, 2020. Sammendrag.
