– Fra kun å ha ambisjoner om å bekjempe klimaendringene, må vi gå til handling! Men veivalgene må baseres på kunnskap, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Roschetzky Photography / Shutterstock / NTB scanpix)
Grønt skifte handler like mye om samfunnet som om teknologi
KRONIKK: I sum handler dette om samfunnsendringer som er av hittil usett skala og omfang.
Nylig lanserte IPCC en rapport som antyder at vi med dagens CO2-utslipp er på vei mot en verden med minst tre grader global oppvarming innen utgangen av dette århundret. For å begrense oppvarmingen til 1.5 grader, bør vi ifølge rapporten halvere globale utslipp i 2030 sammenliknet med 2017. Tiden er knapp, og mye må skje.
Industriprosesser, energiproduksjon og distribusjonssystemer må endres. Utslipp fra transport til lands, vanns og i lufta må kuttes. Forbruksmønstre og adferd må forandres. Sist men ikke minst trengs nye forretningsmodeller og organisasjonsformer som bygger opp under bærekraftig omstilling.
I sum handler dette om samfunnsendringer som er av hittil usett skala og omfang.
Nytenkning om samfunnets organisering
I FME CenSES, et nasjonalt forskningssenter for studier av bærekraftig energiomstilling, har vi de siste åtte årene arbeidet med å forstå betingelsene for og effektene av slik endring. Vi har studert en rekke forhold: Politikkutforming og effekter av politiske virkemidler. Endringstrender og framtidsutsikter innenfor energisystemer og markeder. Økonomiske incentivmekanismer som skal stimulere grønn omstilling. Samt innovasjon og omstilling i gamle og nye sektorer.
Fokus har gjerne vært på enkeltstående teknologier, som riktignok kan ha komplekse verdikjeder. Hva trengs for å skape en ny næring rundt for eksempel havvind? Og hvilke konsekvenser kan en slik næringsutvikling få for økonomi, samfunn og energisystem? Andre ganger har vi arbeidet med deler av én sektor, eksempelvis samferdsel. Blant annet har vi sett på den norske elbilpolitikken og dens konsekvenser.
Dette har gitt viktig innsikt i betingelsene for fremvekst av ny bærekraftig teknologi og tilhørende bruksmønstre. Men skal vi ha håp om å nå 1,5-gradersmålet, må vi tenke nytt om hvordan vi organiserer våre samfunn og hvordan vi produserer, distribuerer og bruker energi. Og ikke bare skal vi realisere lavutslippssamfunnet. Samtidig skal vi oppfylle FNs bærekraftsmål og sørge for at mennesker verden over får verdige og trygge liv.
Alt dette stiller oss overfor tre overordnede utfordringer:
Omstillingen må gå dypere
Fra å fokusere på innfasing av nye enkeltteknologier, prosesser og systemer, må omstillingen over i en fase hvor bred samfunnsendring blir et mål. I andre land har innføring av store mengder fornybar kraft endret energisystemer fundamentalt. Takket være vannkraften, har Norges utfordringer knyttet til omstilling i energisektoren hittil vært relativt små. Men når omstillingen må gå langt utover deler av sluttbrukermarkedene for energi – for eksempel fra elbiler og videre til andre områder – vil Norge bli utfordret på alvor.
Mennesker og teknologi må samhandle på nye, smarte måter, og innovasjon må handle like mye om samfunn som om teknologi. Vi trenger ny kunnskap om hvordan vi skal klare å fase ut eksisterende teknologier og infrastruktur, for å unngå at vi blir «lukket inne» med gamle løsninger.
Endringene som trengs i hele samfunnet, vil også kreve dypere innsikt i hvordan man kan få bred støtte i befolkningen – og dermed oppnå en inkluderende og demokratisk omstilling.
Omstillingen må gå bredere
Mange av dagens omstillingsutfordringer handler ikke kun om å utvikle nye teknologier, men i stadig større grad om å få eksisterende løsninger til å snakke sammen på tvers av sektorer, samfunnsfelt og teknologier. Dette er særlig tydelig ved elektrifisering av nye sektorer som industri og transport.
El-kjøretøy kan for eksempel bidra til å løse utfordringer i strømnettet. Gjennom effektive styringssystemer kan bilen lades når nettet har lav belastning og strømprisen er lav. Men bileieren kan også få betalt for å levere strøm fra bilens batteri og inn i kraftnettet når strømforbruket er høyt.
Når koplinger mellom sektorer endres, oppstår ofte spenninger mellom ulike måter tenkemåter, ulik regulering og markedsdesign, og ulike former for sektororganisering. Slike spenninger kan bremse nødvendig samspill mellom sektorer.
Vi trenger mer kunnskap om hvordan politikk, regulering og markedsdesign kan legge til rette for vellykket sektorsamspill, og om hva effektene vil være for verdiskapingen.
Omstillingen må gå raskere
Vi har dårlig tid. Historien viser at store samfunnsomstillingsprosesser har tatt mange ti- eller hundreår. Vi aner imidlertid en viktig endring i hvordan behovet for omstilling blir satt på dagsordenen denne gangen, og i hvem som gjør det.
Før ble slike prosesser drevet frem av oppdagelsen av nye ressurser eller teknologier. Nå er klimautfordringen driveren. Men kunnskapshullene er store. Verden vet fortsatt for lite om hvordan vi kan øke farten på innovasjon og bruk av ny teknologi, og om hvordan politikk og virkemidler kan bidra i så henseende.
Elefanten i rommet er politisk vilje
Mellom disse utfordringene ser vi en diger elefant i rommet: politisk vilje, eller snarere manglende sådan. Grundig underbygde anbefalinger fra IPCC og andre om klimapolitiske virkemidler, er lite verdt hvis de ikke settes ut i livet.
Den politiske viljen avspeiler to forhold: At handlingsrommet til dagens politikere er begrenset av manglende støtte i befolkning og næringsliv og at ulike aktører ofte har motstridende interesser.
Det er en gryende forståelse for at dagens måte å lage og utforme politikk på, må endres for at en bærekraftig omstilling skal lykkes. Men mer forskning trengs om hvordan dette kan gjøres og hva konsekvensene vil bli, spesielt for politikk og forvaltning.
Flere mulige «overgangsstier» («transition pathways» på engelsk) kan brukes på veien mot et bærekraftig lavutslippssamfunn. Disse innebærer ulike teknologiløsninger, forskjeller i organisering mellom sektorer, samt ulike behov for endringer i adferd og praksis. Ulike veivalg vil dessuten ha ulike virkninger på det lokale og globale miljøet. Derfor vil ulike interessegrupper ofte foretrekke og støtte forskjellige – og noen ganger motstridende – veivalg.
Det er viktig å få innsikt i hvor lett eller vanskelig det er å realisere ulike overgangsstier. Til slike analyser trengs tverrfaglig forskning. På den ene siden tekno-økonomiske analyser og miljøanalyser for å få sirklet inn teknologiske omstillingsstier som vil innfri utslippsmål for 2030 og 2050. På den annen side trengs analyser av politikk, aktørstrategier og innovasjonsprosesser. Dette for å klargjøre hvilke samfunnsmessige omstillinger ulike stier vil kreve.
Setter vi dette sammen, kan det hjelpe oss til å vurdere realismen i ulike overgangsstier.
Veivalgene må baseres på kunnskap
Fra kun å ha ambisjoner om å bekjempe klimaendringene, må vi gå til handling! Men veivalgene må baseres på kunnskap. Derfor er forskning på bærekraftig omstilling nødvendig. Denne kunnskapsutviklingen må ikke bare skje i nært samarbeid mellom ulike fagfelt. Den må også involvere næringsliv, myndigheter, og de menneskene som skal delta i omstillingen.
En slik inkludering må til for å skape forståelse for, og støtte til, en ambisiøs politikk for bærekraftig omstilling.
