Et av de sentrale problemene i forskningen på global oppvarming er å få et mer pålitelig estimat av den såkalte klimasensitiviteten. Forskerne er enige om at global overflatetemperatur øker med tiltagende konsentrasjon av CO2 i atmosfæren og at denne sammenhengen ikke er lineær, men tilnærmet logaritmisk.

Det betyr for eksempel at hvis temperaturen øker med S grader ved en dobling av CO2-konsentrasjonen, så øker den med to ganger S grader ved en firedobling. Hvis vi kjenner klimasensitiviteten S, så kan vi i prinsippet lett beregne hvor mye temperaturen vil øke i et gitt scenario for utviklingen av CO2-konsentrasjonen.

Det finnes mange måter å estimere klimasensitiviteten på. Den berømte klimaforskeren James Hansen og hans gruppe ved NASA har brukte rekonstruksjoner av temperatur, CO2-konsentrasjon og utbredelsen av reflekterende isdekke gjennom de siste åtte hundre tusen år til å anslå S til tre grader Celsius, med en usikkerhet på pluss/minus en grad.

De mest anvendte metodene er imidlertid basert på klimamodeller, og nye estimater har vært presentert i alle de fem rapportene som FNs klimapanel har levert til nå. De har variert litt opp og ned, men usikkerheten i estimatene er ikke blitt mindre, til tross for at klimamodellene i løpet av disse tretti årene har blitt enormt mye mer avanserte og komplekse.

I klimapanelets femte hovedrapport fra 2013 ble verdien av S anslått til sannsynligvis å være mellom 1,5 og 4,5 grader, som er identisk med konklusjonen fra tredje rapport fra 2001. Det kan se ut som det å putte inn stadig mer fysikk i modellene, og å gjøre rom- og tidsoppløsningen i dem stadig mer finmasket, ikke fører til at prediksjonene i de forskjellige modellene nærmer seg hverandre.

Vakte internasjonal oppsikt

Det vakte internasjonal oppsikt da en britisk forskergruppe publiserte en artikkel i Nature den 18. januar i år, der man hevdet å ha begrenset klimasensitiviteten til temperaturintervallet 2,2 til 3,4, med mest sannsynlig verdi 2,8 grader.

En nedjustering fra 3,0 til 2,8 grader er i og for seg ikke oppsiktsvekkende. Det som fanget forskeres og medias interesse var reduksjonen av den øverste sannsynlige oppvarmingen ved CO2-dobling fra 4,5 til 3,4 grader.

Dette ble slått stort opp i media, og norske forskere gikk ut med budskap om at dette var oppmuntrende, men at selv den reduserte øvre grensen er alvorlig, og at dette ikke burde avholde oss for å ta global oppvarming på det dypeste alvor.

Med dette døde saken raskt i mediebildet, og få stilte spørsmålstegn ved om gyldigheten av dette funnet.

Gikk de britiske resultatene i sømmene

I forskerkretser var det imidlertid noen som ikke følte seg komfortable med metodene som var anvendt av den britiske gruppen. Den grunnleggende ideen er i og for seg ikke ny, og heller ikke kontroversiell.

Den går ut på å sammenholde resultatene av klimamodellene med utviklingen av den observerte temperaturen over de siste 150 årene og anvende statistiske metoder som legger mindre vekt på de modellene som stemmer dårligst overens med observasjonene.

Hovedproblemet er at metoden bare bruker data for utviklingen av temperaturen og ikke data fra de påvirkningene som driver temperaturendringene. Den bruker også en antatt empirisk sammenheng mellom sensitiviteten og de naturlige temperaturvariasjonene som er basert på en overforenklet modell for det energibudsjettet som bestemmer jordas overflatetemperatur.

I vår forskergruppe bestemte vi oss for å gå alle analysene til den britiske gruppen etter i sømmene, og vi viste hvordan resultatene avhenger av de tvilsomme antakelsene som er lagt til grunn.

Vi sammenfattet disse i en kort kommentarartikkel som vi sendte til Nature. Denne har vært gjennom en møysommelig og langvarig prosess med fagfellevurderinger før den ble akseptert for publisering.

Nature, som regnes som naturvitenskapens mest prestisjetunge publiseringskanal, er naturlig nok svært tilbakeholdne med å publisere kritikk av artikler som man har sluppet gjennom tidsskriftets trange nåløye. Gjennom denne prosessen har vi blitt gjort kjent med at det også har vært to andre kritiske kommentarer til denne artikkelen. Disse kommentarene og responsen fra forfatterne av den opprinnelige artikkelen er publisert sammen i Nature Brief Communication Arising 1. november 2018.

Les også:

Blir du redd av dystre spådommer? Slik gjør du frykten til et klimavåpen

Vanskelig å utelukke de mest ekstreme katastrofescenariene

Vi har nylig avsluttet og sendt en analyse til publikasjon i et annet tidsskrift. Den bruker informasjon om påvirkningene som har drevet den globale oppvarmingen. Der har vi anvendt en empirisk sammenheng som vi har oppdaget om hvordan temperaturen responderer på påvirkninger på forskjellige tidsskalaer.

Det som bestemmer usikkerheten i estimatene i vår analyse er først og fremst vår manglende kunnskap om styrken av disse påvirkningene.

Og så må vi ikke glemme at både den britiske gruppens og våre estimater er basert på resultater fra et begrenset utvalg av komplekse klimamodeller. Klimapanelet baserer sine anslag på et mye større utvalg av modeller og metoder, og får derfor en betydelig større usikkerhet. Enda vanskeligere blir det å finne en øvre grense for temperaturstigningen hvis vi åpner for muligheten for vippepunkt i klimasystemet. Klimapanelets modeller er ikke designet for å beskrive slike vippepunkt.

Vår vurdering er derfor at vi nok må leve med at konsekvensene av vår tukling med planetens klima fortsatt er forbundet med stor usikkerhet og at det er vanskelig på rasjonelt grunnlag å utelukke de mest ekstreme katastrofescenariene.