Sebrafinker advarer de uklekkede om det varme været de har i vente. (Foto: Chris Tzaros)

Fuglesang advarer ufødte unger om varme tider

Når sebrafinker kvitrer til eggene sine, kan det kanskje hjelpe ungene til å forberede seg på varmere vær.

Fuglekvitter er ikke bare pludring og skvalder. Fuglene bruker blant annet sangen sin til å tiltrekke en make og kallet sitt til å kommunisere med andre fugler.

Men noen fugler kan faktisk også snakke med ungene sine allerede før de kommer ut av egget.

En ny australsk studie peker mot at sebrafinker bruker nettopp den evnen til å advare fugleungene i egget om høye temperaturer i verden utenfor.

Dermed er ungene bedre forberedt når de kommer ut i en virkelighet hvor klimaendringer mange steder kan gi høyere temperaturer.

– Studien viser et godt statistisk belegg for at foreldrenes spesielle rugekvitring har en effekt på ungenes utvikling, sier professor Jon Fjeldså fra Statens Naturhistoriske Museum ved Københavns Universitet.

Han har lest studien, men ikke deltatt i den selv.

Studien er publisert i tidsskriftet Science.

Foreldrenes sang gjorde ungene tynnere

Studien tyder på at de fugleungene som hadde fått høre den spesiell sangen av foreldrene sine mens de var i egget, veide mindre da de ble klekket enn kontrollgruppen med fugleunger som ikke hadde fått høre denne rugesangen.

En lavere vekt henger sammen med færre oksidative skader – det vil si feil i oppbygningen av ustabile molekyler i DNA, proteiner og fett. Det innebærer at det å være liten kanskje er en fordel for finkenes helse ved høye temperaturer.

De lettere fugleungene fikk dessuten selv flere unger i sin første ynglesesong enn de litt tyngre fuglene i kontrollgruppen.

Tre dager gamle fugleunger. (Foto: Andy TD Bennett)

Høner og ender snakker til eggene sine

Ifølge Fjeldså har forskere lenge kjent til kommunikasjon mellom fugleforeldre og ungene i egget.

Men det er særlig de såkalt primitive gruppene av fugler, som for eksempel høner, ender og vadefugler som kommuniserer med eggene sine, ifølge professoren.

Hos disse fuglene er ungene nemlig veldig velutviklet når de kommer ut av egget. De kan blant annet vandre rundt og finne mat selv like etter at egget er klekket.

– Hos slike fugler kan foreldre og unger kjenne hverandre på stemmen allerede før klekkingen, sier Fjeldså.

Overraskende at finker kommuniserer med fostrene

De fleste andre fugler er annerledes:

Egget klekker tidligere, og fugleungene er lite utviklet når de kommer til verden. For eksempel er ikke evnen til å lære utviklet enda.

– Med det som bakgrunn overrasker det meg at det skulle foregå kommunikasjon mellom sebrafinkfostre og foreldrene allerede før klekkingen, når hjernefunksjoner fortsatt er veldig lite utviklet, sier Fjeldså.

Forskerne tok opp finkenes spesielle rugekvitter

Selv om mange dyr kan kommunisere med de ufødte ungene sine, mente forskeren bak studien, postdoktor Mylene Mariette og doktorgradsstudent Katherine Buchanan fra Deakin University i Australia, at det manglet forskning som undersøker hvordan foreldre kan bruke kommunikasjonen til å påvirke ungens utvikling.

For å undersøke dette tok forskerne lydopptak av den spesielle rugekvitringen fra 61 hunn-sebrafinker og 61 hann-sebrafinker.

De kunne se at finkeforeldrene kvitret på denne bestemte måten til eggene sine i den siste delen av utrugingsperioden og bare når temperaturen steg til over 26 grader.

Forskerne utsatte også eggene for jevnlig rugekvitring. Når eggene klekket, kunne forskerne se at fugleungene som hadde blitt utsatt for denne typen kvitter, veide mindre enn gruppen av kontrollfugler.

– Det vil si at fosteret, på tross av at hjerneaktiviteten ikke kan antas å være spesielt utviklet, likevel viser en instinktiv reaksjon på et bestemt akustisk signal om en stressituasjon de har i vente, sier Jon Fjeldså.

Referanse:

M. M. Mariette, K. L. Buchanan. Prenatal acoustic communication programs offspring for high posthatching temperatures in a songbird. Science, 19. August 2016. http://science.sciencemag.org/content/353/6301/81

© Videnskab.dk. Oversatt av Marianne Nordahl for forskning.no.

Powered by Labrador CMS