I dag finnes det mange fuglearter som kan herme etter lyder og menneskeord. Men hvorfor er det slik at noen fugler klarer å forme ord og lyder, mens andre kun holder seg til sin egen fuglekvitring? 

De fleste paleontologer – forskere som studerer fortidens livsformer – mener at fuglene stammer fra små rovdinosaurer. De første fuglene er funnet fra 205-135 millioner år siden, og det har blitt observert mer enn 120 fellestrekk mellom rovdinosaurene og fuglene. Dette er trekk som ikke finnes hos noen andre dyr. 

Siden dinosaurtiden, har fuglene gjennomgått store forandringer. De har blitt bedre til å fly, halen har blitt kortere, armene og fingrene har vokst sammen, bakbeina har fått gripemulighet, knoklene har blitt mer hule, hjernen og brystbeinet er nå større, og munnen og tennene har forsvunnet til fordel for nebbet. 

Større hjerne og mer talent

Trond Amundsen, professor ved instituttet for biologi ved NTNU, poengterer at fuglenes sangevner henger sammen med fuglehjernens evolusjon. I forskningen sin undersøker Amundsen dyrenes atferd, deres familie-og kjønnsliv, og samspillet mellom disse. 

Fuglearter med en mer komplisert sang har generelt en større hjerne. Og evnen til å synge og herme er knyttet til bestemte deler av hjernen. Hos sangfuglene kan man finne noe som heter det høyere vokale senter. 

– Evnen til å herme er medfødt og utviklet gjennom evolusjon. Herming er læring, men noen fugler er flinkere enn andre. Mange som hermer plukker opp alt mulig rart, sier Amundsen til forskning.no. 

Amundsen legger til at det å herme kan være en enkel måte å utvide sitt sangrepertoar. Fuglene lærer seg som oftest lyder som ligner litt på de de har i repertoiret fra før av. Det betyr ikke at de lærer seg lyder som de allerede kan, men som de klarer å fremføre rent fysisk.

 – Det vi ikke riktig forstår er hvorfor noen arter er så mye flinkere til å herme enn andre, sier han.  

Informasjon, men ikke språk

Forskerne kaller fuglesang og andre fuglelyder for signaler – de forteller noe til mottakeren om den som synger, eller om hva som skjer rundt dem. 

– Vi vet at lydene brukes til å fortelle om farer, jage bort rivaler og sjekke opp parnere. Det er masse informasjon i fuglesangen, og vi har nok bare så vidt begynt å forstå hva de forteller til hverandre, forteller Amundsen. 

Han legger til: 

– Nå er det ikke så mange fugler som etterligner menneskeord. Det er mest papegøyer, til en viss grad enkelte kråkefugler, og kanskje noen til. Disse fuglene aner ikke at det er ord de sier, ettersom de ikke har noe begrep om språk og snakke i vår forstand, gjør de ikke. 

Fuglesangen læres gradvis

Petter Bøckman har ikke et svar på hvorfor noen fuglearter klarer å etterligne menneskeord og fraser. Han er zoolog ved det Naturhistoriske museet, og forteller at det i dag finnes mellom ni og ti tusen ulike fuglearter i verden. Snakkeferdighetene blant disse varierer fra art til art. Mens noen fugler er i stand til å herme etter enkelte få ord og lyder, har andre et godt språkøre og musikalsk talent.

– Når fugleungene klekkes, kan de ikke sin egen arts sang fullt ut, forteller Bøckman.

Hvor mye som er medfødt, varierer litt mellom arter. Generelt kan man si at det er mer læring hos de som har en mer avansert sang, logisk nok. Ganske likt et menneskebarn, må de derfor lære seg å kommunisere på den riktige måten.

Søker tilhørighet

De fleste fugler er sosiale dyr som søker samhørighet med flokken sin. De første leveukene består av uforståelige lyder, men etter hvert, lærer fuglene å etterligne sine foreldre og de dominerende fuglene i flokken. 

Mange papegøyer, men også andre fuglearter har av denne grunn utviklet ulike dialekter. Disse sosiale skapningene bruker sin særegne sang for å vise tilhørighet, advare andre fugler om territorialgrenser og snakke om hannens fortreffelighet, forteller Bøckman.

Dette kan være en forklaring på hvorfor tamme papegøyer og undulater begynner å herme etter menneskene. Dette gjelder særlig stemmen til eieren, som i fuglens øyne, er familiens dominerende leder. Disse fuglene hermer som oftest etter den frasen eller ordet de hører flest ganger  innenfor husets fire vegger, fordi de oppfatter lyden som karakteriserende for familien sin og dermed seg selv.

Intellektuelle skapninger

Generelt regner man papegøyer og særlig kråkefugler som smarte fugler.

Kråken har mye menneskelig over seg. De svarte fuglene er omtrent like kjappe til å løse bestemte oppgaver som åtteåringer.

De husker blant annet ansikter, er langsinte om du gjør noe fælt mot dem, og de er gode til å finne løsninger på sine hverdagslige problemer, for eksempel når det gjelder å få tak i mat. Kråkene er også flinke til å herme etter lyder, ord og fraser. 

Men også papegøyer er flinke til å lage og bruke redskaper.

– Nylig viste britiske forskere at en papegøyeart kan lære å lage og bruke et redskap til å få tak i mat. Det forskes en del på hva som skjer i hjernen til kråkefugler når de løser oppgaver, men det er mye vi fortsatt ikke vet, forklarer Trond Amundsen.

Hermer etter alle slags lyder

Mange av de artene som ikke hermer etter menneskelyder, kan på sin side, herme etter andre fugler og lyder. Trond Amundsen forteller at noen blåstruper kan etterligne en sauebjelle eller en togfløyte. Han forteller også at den australske lyrefuglen kan lage en nesten perfekt etterligning av motorsag hvis den bor i et område med skogdrift. Mens myrsangeren er kjent for sin fantastiske etterligning av andre fugler. På lydkuttet som er fra Ås i Akershus, kan du høre hvordan myrsangeren høres ut:

Smarte på sin egen måte

Selv mener Trond Amundsen at det er for lett å tenke at fugler er smarte hvis de er gode til å gjøre sånt som vi mennesker gjør – hvis de kan telle, gjengi ord eller bruke redskaper. Amundsen mener at disse egenskapene vanligvis ikke er viktige i et fugleliv. For han er fuglene smarte på sin egen måte.

– Det at en granmeis kan huske flere tusen gjemmesteder for mat er ganske smart. Fugletrekket og navigering er også veldig imponerende. Blåstrupene vi har studert reiser helt til India om vinteren, men finner tilbake til samme norske fjelldal og ofte samme lille åsrygg når våren kommer. Det synes jeg er ganske utrolig. Det er derfor ikke sikkert at vi blir så veldig kloke av å måle dem i forhold til det vi mennesker er flinke til.